tirsdag 31. desember 2013

Nyttår

Her er noen glimt fra 2013. Året som har gått så fort at jeg ikke helt vet hvor det er blitt av




Nå gjør vi oss klare for 2014

2014 blir:

- året den store lottopremien kommer i hus
- året jeg alltid har tomatpuré tilgjengelig når jeg skal lage tomatsuppe fra bunnen og ikke fra pose
- tiden for ryddig og rent hus. Alltid. Og på jobb. Særlig der
- våren da Plan og bygg godkjenner utbygging av huset. Da passer det jo særdeles godt med den lottopremien. Bilen trenger egentlig også å skiftes ut
- året jeg er helt i vater, har både tid og overskudd og klarer å holde meg unna altfor mye sjokolade




Da passer det jo fint å ønske dere alle et riktig godt nytt år, med tekst nummer 600 her på bloggen

Ha en strålende nyttårsfeiring 
og en god start på det nye året

torsdag 26. desember 2013

Bakergutten

Minsten er en utålmodig sjel. Når han har bestemt seg for noe, må det skje NÅ. Ikke etterpå, ikke en annen gang. NÅ!

Han er veldig glad i å hjelpe til på kjøkkenet. Til jul insisterer han på at pappa må få et sett med former til å stikke ut forskjellige figurer i frukt. - Det trenger pappa, for å lage kule fruktspyd! Og så kan jeg hjelpe til!

Jeg vet ikke egentlig om pappa visste at han hadde et voldsomt behov for sånne figurer, men nå har han dem i alle fall, og minsten har store planer om fruktspyd til dessert i morgen

Han selv får brannmannutstyr, staffeli og bakesett til jul, og er nok den som er mest fornøyd med gavene i år. Brannmanndrakten kan komme på med det samme. Staffeliet settes opp i dag og første maleri er i boks


Så er det bakesettet. Vi må bake kjeks. NÅ! Andre juledag. Da er det bare å se hva vi har i kjøkkenskapene. Jeg finner denne oppskriften på nettet, har nesten alle ingrediensene som skal til, og setter igang


Våre blir nok egentlig noe helt annet. Ikke har jeg vaniljeekstrakt. Ikke finner jeg natron. Og ikke har jeg vaniljepuddingpulver. Derfor tar jeg bare vaniljesukker, dropper natron og bytter ut vaniljepuddingen med kakaopulver


Deigen smaker utsøkt, i alle fall, og etter at den har ligget i kjøleskap en stund, er vi klare til å kjevle (veldig viktig, med ny kjevle) og trykke ut fine kjeks med nye former


Jeg finner ikke ut hvor lenge de skal steke, lager dem nok litt tykkere enn de på bildet, og ender opp med noe som minner mer om kaker enn kjeks. Uansett, det er jo det samme hvordan det er i forhold til bilder, så lenge smaken er god. Og det er den


Minsten er strålende fornøyd. - Det gjør jo ikke noe om de ikke er så harde som kjeks da, mamma. Da slipper vi å feie opp smulene etter at vi har spist

Godt med sånne løsninger ja

søndag 22. desember 2013

Den ultimate julefilmen

Love actually, minutt for minutt

Det blir liksom ikke jul uten Love actually. Jeg har den til utlån på jobb, og har til og med vist den i auditoriet et år. Det gikk ikke så bra. En hel klasse trampet ut, det var jo naken hud i den. Det går ikke, må vite. Jeg lærte i alle fall, og viser nå kun filmer som jeg vet er helt fri for pupper og lår

Det blir ikke vist så mange filmer, med andre ord

Men hjemme hos meg er det ingen hemninger, og jeg griner meg gjennom den ultimate julefilmen Love actually, år etter år. Jeg elsker sånne historier hvor det viser seg at alle har en forbindelse. Hvor den slitne husmoren er søsteren til statsministeren, hvor han håpløse britiske er servitør i bryllupet til Keira Knightley, og hvor Rowan Atkinson dukker opp i to sammenhenger og bare lager krøll

Jeg får ikke helt bestemt meg for hvilken historie som er mest tåredryppende

Sarah, med den krevende og syke broren. Karl, hennes store kjærlighet gjennom to år, tre måneder og halvannen time, som burde hatt litt mer forståelse og innsikt, og som jeg dessverre mister all respekt for. Selv om Sarah kanskje skulle forsøke å droppe broren et par ganger. Til og med jeg begynner å hate Nokiaringetoner

Den håpløse ektemannen som forsøker å ha et forhold til sekretæren sin på si'. Hvor mye lavendel og kanelstenger går det i en pose fra gullsmeden, liksom? Gud så vondt det er når Emma Thompson åpner Joni Mitchell

Kjekkasen fra Walking dead. Det har jeg oppdaget i dag, at det er ham. Der han står med kassettspiller og plakater foran døren til kompisens kone, Keira Knightley. Heartbreaking. Det er sjelden jeg har ønsket så hardt at noen drar fra sin ektemann for å satse på kompisen

Pornofilmfolkene, så søte! Tenk at noen tramper ut fra salen når de viser seg. All I want for christmas, is you. Tenk å si det til noen sånn lett henkastet på trappen

Jeg elsker at statsministeren danser gjennom nr 10 Downing street alene om kvelden. Jeg elsker at han ser den søte sekretæren. Og jeg elsker at han drar ut på leting og ringer på alle dørene i den lugubre delen av Wandsworth for å finne henne på julaften

Men jeg tror den ultimate romantikken er forfatteren Jamie og den portugisiske Aurelia. Som ikke forstår hverandre, og snakker forbi hverandre, men likevel sier det samme. Jeg griner bare jeg tenker på dem. Når som helst gjennom året. A man's gotta do what a man's gotta do - og innebærer det å reise til Portugal på julaften, så gjør man det. Selvfølgelig


Det er så mange deler og så mange lag, så mye glede og sorg, så mange små detaljer som krydrer det hele, som Claudia Schiffer som plutselig dukker opp, og Sam som elsker Joanna


Nå har jeg sett den i år igjen, og julen kan bare komme

lørdag 21. desember 2013

Nytt hus til jul

For noen år siden kjøpte vi et sånt ferdig byggesett med pepperkakehus, fra Rimi. Alle delene var knust da vi åpnet esken, så det huset så ut som huset jeg vokste opp i - skjevt og herpa, med døra på halv tolv og knuste vinduer - en rønne

Et annet år fikk jeg tak i former til Mummihuset. De ligger fint og flott et sted i skuffen, og bare tanken på å skulle kjevle, trykke, steke, lime og pynte gjør at jeg mister motet. Til tross for drømmen om Mummihus

I år kjøper vi et ferdig sammenlimt hus på julemarkedet, og gjør bare pyntingen selv. Veldig praktisk. Egentlig ønsket jeg meg pepperkakeutedoen som var på nevnte marked, men den ble solgt ganske raskt. Neste år ønsker vi oss definitivt flere utedoer på markedet. Den var ultrakul

Så altså, nå pynter vi pepperkakehus. I år blir det ikke en rønne, det blir en syndens bule. Med både seigdamer og seigmenn, i fri utfoldelse


Full av nonstop, glasur, seigmenn og -damer. Både gutta og huset


Jeg får passet tydelig påskrevet ganske tidlig; pappa er mye flinkere til å få på glasur. Jaja, det ser jo helt greit ut da, mamma, er tilbakemeldingen jeg får for baksiden av taket. Da gir jeg opp og finner heller rødvinsglasset mitt. Så kan gutta få pynte i fred. Helt greit, lissom

Nå er vi over på å bare klæsje på - det trenger jo ikke bli så fint. Så hvorfor får ikke jeg være med, lurer jeg på da?



Uansett liker jeg best å spise pynten, ikke sette den fast på tørre pepperkaker. Det virker som minsten har oppdaget det også - han har nok fått i seg nok seigmenn, merker jeg

- Minsten, er du lykkelig?

- Ja! Nå er jeg lykkelig!

God jul!

fredag 20. desember 2013

Kollektivtrafikk

Kjære #Ruter

Nå har sønnen på ni brukt buss som kommunikasjonsmiddel til og fra skolen i et semester. Han er i den sammenheng en pliktoppfyllende og realtivt ryddig fyr, som stort sett har både retningssans og et klart bilde av hvor han skal, hvor lang tid det tar og hvordan han kommer seg dit

I dag går han - nok en gang - på feil buss. Nå kan man jo si at niåringer ofte går der i sin egen verden, og ikke nødvendigvis følger med på sine omgivelser, men siden dette er min sønn, og jeg vet at han har respekt for skolens regler, ønsker han faktisk ikke å komme for sent til skolen. Derfor tror jeg ikke han går på feil buss med overlegg

Det er ofte lett å fordele skyld ut på andre enn seg selv, særlig når man er ni år. Det vakke min skyld, er et hyppig brukt argument. Men i dette tilfellet vil jeg si meg enig med sønnen. Som oppgitt sier: Ja men mamma, hvordan skal jeg forstå hvor bussen skal, når det står Holmlia foran, Grorud på siden og Furuset bak på bussen?

Det er jo ikke helt klinkende klart hvor den bussen er på vei. Når han i tillegg spør om bussen går til Holmlia, og bussjåføren bare grynter et svar, er det ikke så lett for en niåring å forstå

Han merker jo raskt at bussen går en annen vei enn han tror, siden han som sagt har en viss anelse om hvor han skal. Han kommer seg av, og blir bare irritert når en buss som skal tilbake samme vei, ikke stopper på signal og bare kjører forbi. Han må gå hele veien tilbake til utgangspunktet, og kommer 20 minutter for sent til skolen

Kjære #Ruter. Det er veldig fint med et kollektivtilbud. Særlig et som er oppdatert og gir riktig informasjon. Og som faktisk stopper der det er holdeplasser. Det står barn der, som ikke er like gode til å ta ting på sparket, og som trenger en viss forutsigbarhet, også når det gjelder bussen

Derfor ville jeg sette pris på at sjåførene bruker et ekstra minutt før avgang på å sjekke at alle skilt på bussen er oppdatert med riktig endestasjon. Og at sjåføren faktisk svarer når niåringer spør om de kjører den veien de skal

På forhånd takk for hjelpen!
Mvh
Dragemamma

torsdag 19. desember 2013

Julegaver

Minsten vil gi julegave til sin beste venninne i barnehagen

- Mamma, jeg vil lage noe!

Mammaen blir veldig stolt. For det er jo så lett å bare gå i butikken å kjøpe noe. Tenk at han som ikke er fylt fem en gang, tenker lenger enn mammaen sin

- Men mamma, det må jo være til babyen, pappaen og mammaen også

Så vi må lage flere

Hvilken mamma kan vel motstå sånne forslag?




onsdag 18. desember 2013

Hæ?

Kjære dere som har googlet følgende:


www små barn på färjan

www små barn på tyska färjan

www små barn som pussas på färjan


Jeg har to enkle spørsmål:


Hæ?

og

Får dere svar på disse spørsmålene i denne bloggen?

tirsdag 17. desember 2013

Årets julekort

I oktober følte jeg meg så ovenpå og i rute og tenkte at i år vil jeg sikkert rekke alt jeg har tenkt å få gjort før jul. Men jeg har fortsatt ikke funnet noen bilder jeg kan bruke på julekort, og selv om begge gutta har tegnet juletegninger, som er kjempefine, har jeg ikke fått gjort noe med dem

Nå er i tillegg Postens frist for å sende ting før jul gått ut. Vi troppet opp på post i butikk i går kveld med en pakke, men ingen julekort. Ute i siste liten, som vanlig. Vi var nok de eneste, for det var for en gangs skyld ikke noe særlig kø der

Kaker og vask er lang fra ferdig. Nå skal det sies at vi bakte pepperkaker i går, og skal pynte dem i morgen, mens mannen har lovet å ta julevasken mens gutta og jeg er på Putti plutti pott på lørdag

Gaver bestilles på nett med enkle klikk, og hvis alle andre har fulgt postens oppfordring om å overholde fristene, vil de jo ha god tid der til å få frem mine pakker etter 16. desember. Det er jo uansett dumt å la de postansatte sitte der og glo uten noe å gjøre den siste uken før jul

Så altså, det blir visst både kaker, gaver og vasket under sofaen, men disse julekortene har jeg i år gitt opp

Derfor kommer årets julekort fra oss på denne måten:

Kjære ...

Nok et år er på hell, og vi sitter her som vanlig og lurer på hvor det er blitt av. Dagene flyr og vi gjør så godt vi kan med å holde tritt

Av viktige hendelser hos oss i år, er århundrets konsertopplevelse, påskeferie i Københavnsommerferie i Kroatia, mammas førtiårsdag, høstferie i Edinburgh (for noen av oss), og selvsagt årets julemarked på skolen. Pappaen har vært i Miami, men det er noen andre i familien som egentlig er veldig misunnelig på det, og gjerne forbigår den hendelsen i stillhet

Gutta trives der de er, pappa har byttet jobb men gjør fortsatt nøyaktig det samme som tidligere, bare i et annet hus og med noe færre kolleger, mamma syr og har mest lyst til å gjøre det på heltid, men må vel fortsette på skolebiblioteket en stund til


Med dette ønsker vi dere alle 
en riktig god jul og et godt nytt år!

søndag 15. desember 2013

Nesten som julaften

Jeg elsker å få gaver. Særlig når det er sånne overraskende gaver som jeg ikke forventer i det hele tatt.

Som når jeg møter venninner et halvt år etter bursdagen min, og har glemt hele dagen og at det ikke er kommet noen gaver fra den kanten, og jeg ikke forventer noe som helst annet enn middag, vin og skravling

Så tropper de opp med det kuleste og mest gjennomførte i år. Jeg må si det er noen som kjenner meg

Det er uglepose og uglekoffert, uglekort og uglestoff, ugleknapper og uglesymerker, uglebånd og en del ting også uten ugler, stoffer jeg ikke en gang har fått med meg at finnes hos Stoff og stil. Ni meter faktisk!

Sånne gaver kan jeg forholde meg til. Rett og slett


fredag 13. desember 2013

På griner'n

Kan en mamma egentlig grine seg gjennom julekalenderen på NRK? Med høye hulk?

Ja. Det er faktisk ikke til å unngå i år. Selv om ungene kaller hverandre dust, Marvin er en tulling og Victoria kanskje er litt for overlegen, er flere Linus-episoder så rørende at det kommer tårer, om jeg vil eller ikke. 

Men Lucia-episoden er definitivt den verste. Der vet jeg at alle sluser åpnes. Jeg kjenner tårene presse på allerede før den begynner. Og litt nå mens jeg skriver

Det er sangen. Og stemningen. Hvem som skal gifte seg med hvem. Akaya og Børre som er så søte, og Nure som ikke vet hvor han skal gjøre av seg. Den slitne mammaen til Børre. Og Børre selv. Det skal litt til å ikke bli rørt av det hele

Jeg vet at sønnen syns det er teit å grine av film, så jeg griner ned i glasset mitt. Men jeg griner. Fra begynnelse til slutt. Med snørr og tårer og full pakke

Fikk du ikke med deg dagens episode, og fortsatt føler behov for å grine litt, finner du den på nett-tv


onsdag 11. desember 2013

Bursdag eller ikke?

Det skjærer i hjertet når jeg leser om barn som inviterer til bursdag og ingen kommer. Fordi foreldrene har det så travelt at de glemmer å melde avbud, eller en annen rar unnskyldning

I dag leser jeg et motsvar i Nettavisens blogg, og sitter her helt målløs

For om det er vondt å lese om guttene som lurer på hvor gjestene blir av, er det direkte fysisk smertelig å lese om moren eller faren som har en så skrudd holdning til barna sine som dette

Sitat fra bloggen: [...] Men datteren min var ganske ensom, uten at vi lagde et nummer av det

Hæ!?

Jeg velger i det lengste å tro at den som har skrevet dette, og som ønsker å være anonym har gjort det for å provosere. Ikke fordi det er sant

For om dette er sant, er verden verre enn jeg trodde

tirsdag 10. desember 2013

Om å holde på fasaden

Livet mitt er et glansbilde. Det ser vi bare på sånne oppdateringer på Facebook. Der glir jeg lett inn mellom bollebaking og bursdagsbarn og julebord og skøyteturer med hele flokken, med følgende festlige og søte status:
rare unger 
Minsten har ikke tid til å komme inn for han må måke gårdsplassen tom for snø 
Eldstemann MÅ gå på bokhandelen og kjøpe en bok han vil lese. Nå og med en gang. Med egne penger. "Skal jeg kjøpe melk eller noe mens jeg likevel er på butikken, mamma?"
Fra søndagens snømåkeøkt
 
Det er klart at den statusen får masse likes og hyggelige kommentarer. Jeg syns jo også den er morsom
I ca tre sekunder etter at jeg har postet den
Idet jeg trykker 'publiser' hører jeg minsten komme trampende inn fra snømåkingen: - Mamma, jeg må tisse. Eller forresten, mamma jeg tisser nå. Masse
Og når snartfemåringer tisser på seg, så tisser de faktisk masse. Så masse at det er ekkelt å gå, og det surkler i støvlene når vi drar dem av. Jeg må vrenge av ham tøyet og dusje hele gutten, mens jeg samtidig forsøker å tømme støvlene og tenker på hvordan i alle dager jeg skal få dem tørre til barnehagen i morgen. Kanskje han rett og slett må gå med skisko hele dagen? Hvor er egentlig skiene? Og de andre ullstillongsene, nå som denne er blitt våt? Jeg må sette på en klesvask med ull, det er helt tydelig. Hvorfor kan ikke ungen klare å komme på ti sekunder tidligere at han må tisse? Og hvor irritert kan jeg bli før han begynner å bli redd og nervøs og utvikler et seriøst problem med den tissingen?
 
Men det er jo nettopp dette som er så fint med Facebook. Jeg kan vise den glansede siden av livet mitt. Der jeg stolt poster at barna blir store, flinke og selvstendige, er blide og fornuftige og livet egentlig er en lek. Og så tror folk at jeg har det sånn. Akkurat som jeg tror med alle dem. De som aldri har barn som skriker eller kaster seg ned i raseri over at den ene votten blir tatt på før den andre. Som alltid baker pizza fra bunnen og aldri ville funnet på å bruke ferdigdeig fra Tine. Som har et ferdigpyntet julehus allerede, alle julekort er sendt ut og julegavene er klare. Nøyaktig som hos meg
 
Det er selvfølgelig en mulighet for at de forstår det ikke er helt sant, når de faktisk møter meg sånn ansikt til ansikt

For det er ikke spesielt glanset altså, det virkelige bildet


mandag 9. desember 2013

Om å føle seg verdsatt

I helgen var det julemarked på Steinerskolen igjen. Jeg er - mer eller mindre frivillig - dypt involvert i den gjennomføringen. Jeg er ikke leder av det hele. Ikke offisielt. Men jeg klarer jo ikke å holde kjeft, så jeg blir en slags leder. Litt mot min vilje. Og i samarbeid med flere
Jeg ser egentlig ikke på meg selv som en typisk ledertype. Jeg er konfliktsky, men liker struktur. Jeg liker å vite at ting blir gjort, og er litt kontrollfrik. Derfor er det ofte enklest å gjøre det selv, fremfor å delegere. Jeg er skikkelig dårlig på delegering. Seriøst dårlig. Men når jeg gjør det, forventer jeg at ting blir gjort

Akkurat denne delen av markedet
delegerte jeg til noen andre
Og ting blir gjort. I stor skala. Det er ikke noe lite julemarked vi ror i land. Det er full fart og masse aktivitet, og ikke rent lite rigging og rydding både før og etter selve markedsdagen. Vi har fortsatt en vei å gå for å finne de optimale løsningene, men under markedet tror jeg ingen av de besøkende merker at ting ikke går hundre prosent på skinner
Jeg ønsker derfor å hedre alle de, foreldre og elever, som har gjort en strålende innsats i helgen

Som har stått trafikkvakt i flere timer fordi den som har vakten etter ikke dukker opp, og som ikke tør å overlate fotgjengerne helt til seg selv. Som har laget svelerøre på innfallsmetoden, etter å ha fått ingrediensene levert i deler - vær så god, lag røre! Som har kastet seg rundt og solgt nek selv om det egentlig var noen andre som skulle gjort det. Som har stått i time etter time og solgt boller, fordi så mange ville kjøpe og det var for få på vakt. Som har skrubbet og vasket skolen i etterkant av markedet. Som har fraktet halm og bord tilbake til barnehagen. Som har planlagt og forberedt ridderboden i hele høst

Jeg kunne fylt sider med alle som har gjort en flott jobb

For meg er det viktig at de som faktisk stiller opp på dette, helt gratis, og som legger masse tid og energi i å få et så bra arrangement som mulig, får en hyggelig tilbakemelding


Derfor har jeg i et par dager nå sendt meldinger og e-poster og snakket med folk, der jeg roser dem og takker for den flotte innsatsen. Det skal så lite til for å bidra til at noen føler seg verdsatt. Det ser jeg jo selv. Jeg føler at jeg har fått så mye positiv tilbakemelding på min egen innsats - men det er jo så mange andre som har gjort en like flott jobb



Det betyr ikke at jeg ikke setter pris på tilbakemeldinger som: Du er en superstjerne! og Takk for alt du har gjort for klassen og skolen!

Jeg suger dem til meg, sparer på dem og gleder meg i all hemmelighet helt vilt over all rosen

onsdag 4. desember 2013

Om porter og sånn

Noen dager har jeg kortere lunte enn andre. Noen dager tar jeg da kamper som jeg vanligvis ikke ville tatt. For små bagateller
 
Da en liten fireåring klatrer opp på porten i barnehagen akkurat idet jeg er på vei inn, sier jeg så hyggelig jeg kan: Vet du, lille venn, det er ikke lov å klatre på porten her i barnehagen
 
Moren hans, som kommmer et stykke bak ham, har kanskje også en dårlig dag, for hun klikker umiddelbart. Siden han åpner for henne er det lov. Nemlig. Og jeg trenger ikke komme her og lage regler
 
Jeg forsøker så godt jeg kan, en liten stund, å forklare på en hyggelig måte at det faktisk finnes regler, som barnehagen har laget. Som er ment for våre barns sikkerhet
 
Det bryr ikke hun seg om. Hennes regler gjelder hennes barn. Sikkerhet er ikke så viktig
 
Den hyggelige tonen min forsvinner, og jeg blir sur og tverr og egentlig ganske barnslig, men trenger fortsatt ikke gjennom til henne med mine argumenter. Som blant annet består av: Minsten er blitt snakket ganske hardt til en gang han klatret, så kanskje dere også skal følge de reglene? Det blir jo urettferdig for ham, om andre får lov til noe han ikke får
 
Men hun har bestemt at hennes sønn får gjøre det han vil, og han vil opp der. Dermed er det greit. Både mor og sønn argumenterer ganske friskt nå
 
I dag må jeg hjem og forklare minsten: han får ikke lov å klatre på porten i barnehagen, selv om andre gjør det. Mamma ønsker at han har en trygg barnehagedag, porten er forbudt område, og vi har respekt for andres beslutninger, derfor følger vi de reglene barnehagen lager
 
Og så må jeg forklare at noen syns de kan gjøre som de selv vil. Ikke som barnehagen vil. Heldigvis har jeg relativt reflekterte og oppegående barn, så de vil nok forstå. Selv om de syns det er litt urettferdig
 
Akkurat dette med porten er en bagatell. Men er det ikke greit å begynne tidlig da, med å lære hva som er riktig og hva som er galt? For meg er det en av de viktigste oppgavene jeg har foran meg - lære mine barn respekt for andre. Lære dem å forholde seg til de regler som finnes i samfunnet. Store eller små. Vi kan være enige eller uenige i det som er besluttet, men vi forholder oss til det
 
Og er man veldig uenig, får man bli politiker da
 
 

tirsdag 3. desember 2013

Utfordringer? De tar vi på strak arm

Når utfordringene står på rekke og venter på meg, forsøker jeg å trekke pusten dypt og sier med Pippi:
 


Og så gleder jeg meg til lørdag kveld, sånn ca klokken 22
 

søndag 1. desember 2013

Julemarkedet 2013

Det er vel nærmest som en tradisjon å regne, dette innlegget om julemarkedet på Steinerskolen. I år er markedet på lørdag 7. desember. Altså om litt under en uke

Jeg er ikke helt sikker på om vi er helt i rute. Vi har fortsatt ikke lokalisert de doble kokeplatene. Jeg er usikker på om åttendeklasse har fått tak i granbar. Og jeg er spent på hvor mange som møter på sursilddugnaden vi skal ha på onsdag kveld. Hvor mye ved trenger vi egentlig? Og har jeg husket alle vaktene, eller har jeg glemt svelene, som jeg gjorde i fjor?

Lett snøfall på fredag natt og sol på lørdag er det ultimate. Og vindstille. Jeg satser på at vinden roer seg de neste dagene, for fortsetter den på samme måte som i natt, vil ikke ridderteltet holde en halvtime etter rigging en gang. Dessverre er det sånn, at kokeplater og sveler klarer jeg å gjøre noe med, været er det verre med. Vi får ta det som det kommer

Men en ting er i alle fall i boks: I år skal ikke en krone posteres på feil sted i regnskapet. Det er helt sikkert. Atten knallgule poser med tekst ligger klare til økonomifolkene, slik at de får pengene inn på rett sted


Sol eller vind - marked blir det vel uansett vær! Så stedet å være lørdag 7. desember er altså Solveien 113. Velkommen skal dere være!

lørdag 30. november 2013

Dramatikk

Drama i nabolaget. Og jeg er så nysgjerrig at jeg nesten går ut av mitt gode skinn her

Det er jo typisk da, at det skjer akkurat den kvelden jeg er i Strømstad på julebord. Mannen oppdaterer meg via sms, men det er liksom ikke helt det samme som å oppleve det live

Fredag kveld og politi og ambulanser rett utenfor husveggen. Det er ikke daglig kost. Og da de til og med ringer på og spør om gutta har hørt noe bråk, da blir det veldig spennende

De tar bilder og lyser med lommelykter og er over gjennomsnittet interessert i en leilighet tvers over veien. Og jeg kan være enig, jeg er også veldig interessert i hva som foregår der

Han som eier den, har pusset opp i sikkert seks år nå. Han har fortsatt kjøleskapet stående midt på stuegulvet, isolasjonen stikker ut av kjøkkenveggen, sammen med rør og ventilatoropplegg. Men han har potteplanter. Og en strøken terrasse. Den har han jobbet med i lang tid. Han har høvlet og pusset og tatt gelenderet ned og satt det opp og til slutt pakket det inn i plastfolie

Det er jo typisk da, at politiet, som skriver alle rare ting på twitter, er helt stille om akkurat denne saken

Siden jeg har lest et par krimbøker i mitt liv, har jeg et par teorier om hva som finnes i leiligheten

torsdag 28. november 2013

Fiolin

Klokka 14, sønnen ringer:

- Mamma, du skal jo på foreldremøte i dag. Jeg lar bare fiolinen ligge på skolen, så kan du ta den med hjem? Den ligger i hylla. Det er den svarte fiolinkassen

- Det er greit

Jeg får ta problemet med å finne riktig svart fiolinkasse når jeg er der. Jeg orker ikke ta stilling til det før jeg må. Og siden alle har svart fiolinkasse, er kanskje innholdet likt også? Eller?

Klokka 14.45, sønnen ringer, igjen:

- Mamma, det har skjedd noe skikkelig dumt!

(Åh gud, nå er han blitt ranet, eller nei, han ringer jo faktisk fra sin egen telefon, så da er det noe annet. Han sitter sikkert på feil buss, og har havnet i Gamlebyen eller noe sånt, og aner ikke hvordan han skal komme seg hjem. Eller kanskje han har mistet husnøklene. Det er dumt)

- Jeg har tatt bussen, og er nå på Skullerud og venter på banen. Men mamma, jeg har glemt fiolinen - sikkert på et busstopp eller på bussen, og jeg vet ikke hvor og husker ikke helt

- Men vennen, du ringte for tre kvarter siden og sa du lar den ligge på skolen. Er den ikke der da?

- Åhhhh! Fillern. Herregud...

- Eh? Tok du den med deg likevel?

- Nei

Og så bare legger han på

Vi har virkelig noe å jobbe med når det kommer til fokus og hukommelse

Jeg har nå tatt med meg en eller annen fiolin i svart fiolinkasse hjem fra foreldremøtet

onsdag 27. november 2013

Julekalender

Jaja. Ikke nok med at jeg ifølge en ung rosabloggere er en bitter førtiåring som er misunnelig på at hun kjøper merkeklær. (Nå har jeg faktisk lest litt nærmere på bloggen, og det viser seg at merkeklær ikke er det jeg trodde. Så da kjøper jeg jo faktisk merkeklær jeg også. Samma det)

Nå viser det seg nemlig at jeg er skikkelig kjip og upersonlig også, som i år går for den lettvinte løsningen ferdig kjøpekalender til gutta

Sånn kan det gå. Takk og lov for at jeg ikke lar meg vippe av pinnen av unge og usikre mødre

Jeg er faktisk mer nervøs for det øyeblikket minsten oppdager at storebror får sjokolade i sin kalender, mens han selv blir avspist med playmofigurer

mandag 25. november 2013

Nye klær til jul?

Eldstemann er ganske glad i å gå i butikker. Han trenger plutselig ny genser. Har han bestemt seg for. Derfor går vi innom H&M. Hvor vi ikke finner noe som faller i smak. På vei til t-banen går vi forbi Cubus. En butikk for ham - et skjellsord for noen. Vi kan trygt gå innom. Og finner tre gensere som faller i smak. Til 300 kroner
 
Det er skremmende hvor mye penger noen føler for å bruke på klær. Hvis lua til 1400 kroner forsvinner den andre dagen på skolen, hva gjør de da? Når dressen til 5000 får et rift etter at barnet har hektet seg fast i en kvist i barnehagen, hva gjør de da?
 
Ønsker dere å bruke så mye penger på en lue, kjør på. Det er deres penger. Det eneste som er litt synd, er at deres barn får en holdning til mine barn som kanskje ikke er så grei. For mine barn går i genser fra Cubus. Og har til og med hjemmesydde luer. De jeg syr nå, med ull inni, koster 150 kroner. Det er en grei pris å betale, føler jeg. Da tåler jeg at de mister den. Og jeg kan sy en ny
 
Barn kommer ikke på helt av seg selv, at det er bedre med Chanel enn Cubus. De får det fra et sted
 
Ifølge Aina Stenersen, er det ingen barn som tar skade av å gå i Chanel. Nei, de tar vel ikke skade av det. De blir bare litt hemmet i leken. For de har vel fått beskjed fra mamma om å være forsiktig med tøyet? Antar jeg
 
Når jeg ser mine barn, er de ikke spesielt forsiktige med tøyet de har på seg. Fordi de er barn. De leker. De klatrer. De maler og driver med leire og lim og saks. Jeg vil ikke hemme dem i den leken. Jeg oppfordrer dem til å lime og klippe og lage julekort med glitter. Til å klatre i trær og rulle seg i snøen. Uten å være spesielt redd for tøyet de har på når de driver med det. For det kan både vaskes på 40 grader og erstattes om det går helt galt
 
I min verden er ikke det beste for barn en parkdress til 5000 kroner. I min verden er det beste for barn kjærlighet og omsorg, frihet til å utfolde seg, varmt nok tøy om vinteren, og gleden over det lille ekstra til spesielle anledninger. Ikke et klesskap til en verdi av tre månedslønner
 
For barn bryr seg egentlig ikke om pris. De bryr seg om kule farger og praktiske klær som er gode å bevege seg i når de leker. Og så syns de det er stas å få hvit skjorte til jul. Med slips
 
Til opplysning: Rannveig Heitmann - jeg er ikke misunnelig. Jeg gir barna mine det beste i verden, selv om jeg ikke kjøper dyre klær. Jeg gir dem kjærlighet og omsorg og et grunnlag for å utvikle seg til å bli empatiske og hyggelige gutter, med omtanke for alle. Jeg har mulighet til å kjøpe dyre klær om jeg vil, men jeg vil ikke. Fordi det finnes viktigere ting i livet enn det materielle. Men kjære deg, om du syns det er viktig, så kjøp Chanel til ettåringen, hvis det gjør deg lykkelig. Bare ikke kom til meg og si at jeg egentlig ønsker det samme. For jeg gjør nemlig ikke det
 
Og så syns jeg ikke det er så nødvendig å gå innom renseriet hver uke for å få av flekker på tøy som ikke kan vaskes i maskin

lørdag 23. november 2013

Om fødebager og sånt

Jeg ser stadig diskusjoner på nett om fødselshistorier; hva man bør fortelle til førstegangsfødende og hva man bør utelate. Detaljer som revning og slimpropp og tre døgn med rier skremmer visst. Det store lykkelige øyeblikket der du får babyen lagt på magen din, og alt er bare rosa bomull, det er det man skal fortelle

For det er jo dumt å realitetsorientere litt. Eller?

Jeg ser nå at Fotballfrue har pakket fødebagen. Den er full av rosa fluffy tøfler, lekkert undertøy og en rosa hårføner. Nå er det sikkert sånn at hun faktisk har en rosa hårføner sånn til vanlig, så den skal jeg ikke henge meg opp i. Men om hun får brukt den på barsel, det er jo en helt annen sak. Det samme med rettetangen. De har sikkert stor bil, så hun kan pakke med seg det hun vil

Hun tenker jo på alt også. Om det er lurt å ha med en bikinitopp for fødsel i badekaret. Nå har det seg sånn, Caroline, at det kommer både damer og menn inn på føden, men de er stort sett interessert i en helt annen del av din kropp. De er ikke så blyge, og bryr seg nok ikke om en bar pupp eller to. De er profesjonelle på sitt område. For å være helt ærlig, må du også kaste alle hemninger når du er på føden, Caroline. Det er ikke som på film. Hvor de presser en gang og vips, har de en frisk og ren og pen liten baby på magen. Det er ikke sånn. De pusete tøflene blir lett fulle av fostervann. Det kommer blod og fostervann og deler av annet unevnelig ut av deg, om du vil det eller ikke, sammen med den skrukkete og blåaktige babyen

Det er helt greit for meg at fotballfruer og andre fruer pakker med seg matchende hipstertruser og amme-bh-er, fluffy tøfler og kanskje en morgenkåpe, i Gucci-bagen sin. Og ting som skal trekke magen sammen og få hoftene tilbake på plass. Kjør på. Men Caroline, magen din er fortsatt mindre enn min, og jeg er ikke gravid en gang

Og tre timer etter fødsel finnes det viktigere ting i livet enn om magen fortsatt henger, og om buksa og bodyen på babyen matcher. Det er mangel på søvn, såre pupper, vonde sting der-du-vet, barseltårer, mye adrenalin og glede over den lille skapningen som du faktisk har presset ut

Caroline har pakket med eget dopapir. Det er sikkert lurt. For dopapir er liksom det første man tenker på etter en fødsel. Eller, når jeg tenker etter, var ikke det et tema for min del. Når man har gått et døgn uten å ha vært på do, er det igrunn det samme hva slags papir man bruker. Da er lettelsen så stor at man kunne brukt sandpapir. Som et lite tips her, er det lurt å kanskje ikke bruke papir i det hele tatt. Hånddusjen er helt grei

Det som er litt synd, er at fotballfruer og andre fruer, som har så mange unge lesere hver dag, kan gi dem (altså leserne) et bilde av en fødsel som er veldig fjern fra virkeligheten. For det er ikke så viktig hvilke tøfler du har med deg, eller om amme-bh-en matcher resten av undertøyet. De små bindene du har pakket, er nok enorme til vanlig, men etter en fødsel er det behov for noe mer enn Libresse. Og de passer ikke i rosa hipstertruser. Det kan være lurt å trekke i nettingtrusene sykehuset tilbyr, de har dem der av en grunn. De har erfaring med dette. Det ser ikke lekkert ut, men så trenger du ikke se så lekker ut heller, faktisk. Det er ikke deg besøket er interessert i. Det er babyen. Som kan ligge i bare bleia og likevel være offer for høylytt beundring. Du kan bare sitte der du har fått satt deg ned, og la dem beundre. Du klarer likevel ikke reise deg igjen, det gjør nemlig for vondt i stingene

Så kjære alle førstegangsfødende: lykke til. Det går over. Om noen år kan dere igjen bruke tid og krefter på å matche undertøy, file negler og legge øyeskygge i timesvis. Det er mulig dere mener det er greit å kombinere dette med en baby, og lykke til med det - men det kan faktisk skje, om du vil det eller ikke, at du får et litt annet fokus i livet enn rettetang og smokey eyes

En periode er den daglige dusjen en luksus du nesten ikke rekker

torsdag 14. november 2013

Takkskarruha

Oppdage på lørdag ettermiddag at polet har åpnet på senteret

Haste innom og kjøpe en boks med rødvin

Høre sønnen si, høyt og tydelig, mens jeg står i kassakø:

- Det er da sjelden å se deg handle så lite her, mamma!

#denfølelsen

mandag 11. november 2013

Utrygg

Vi lever i et relativt trygt land, med relativt rolige og greie forhold. Jeg lar barna være ute og leke alene. Jeg kan gå fra døren ulåst hvis jeg skal ut i fem minutter. Jeg løper inn i butikken mens sønnen sitter i bilen og hører på musikk
 
Det skjer jo ting her også. Men det skjer ikke meg. Det skjer med andre, og så leser jeg om det i avisen etterpå. Eller ser resultatet av bilbrannen når jeg leverer minsten i barnehagen. Det er ofte bilbranner i nærheten av der vi bor. Men det er også det mest dramatiske som skjer
 
Det går en ransbølge over Oslo. Jeg kjenner at jeg må ta samtalen med sønnen. Som jo tar buss alene både til og fra skolen. Med et epleprodukt i lomma. Jeg har ikke stresset ham med dette, men tenker en del på det selv. Hvordan skal jeg snakke om det, uten å gjøre ham reddere enn nødvendig? Jeg vil i allefall oppfordre ham til å gi fra seg telefonen, om han skulle havne i en sånn situasjon. Gi den fra deg, og kom deg vekk. Finn en voksen. Ikke lek helt. Og telefonen kan erstattes om noen tar den
 
Så er vi i dåp. Og opplever at mormors veske blir stjålet fra bilen mens vi er inne til gudstjeneste. Gutta blir plutselig veldig opptatt av dette. Det finnes tyver på ekte. De er i vår nærhet nå. Selv om vi ikke ser dem, kan vi helt tydelig se resultatet av tyvenes herjing. Jeg sperrer kort og telefon og forsøker å holde meg rolig. Selv om de har tatt nøkler, er det langt til huset der nøklene hører til. De reiser jo ikke så langt. Hvem gidder vel det? Minsten bekymrer seg mest over at mormors briller er borte
 
Da mormor ringer på kvelden og kan fortelle at tyvene faktisk har kjørt 14 mil, fra der bilen sto parkert til der mormor bor, låst seg inn og stjålet med seg kodebrikken til nettbanken, da kjenner jeg at dette kommer for nært
 
Det er helt surrealistisk, og jeg tror det nesten ikke. Her er jeg overbevist om at det ikke er noen mesterhjerner som står bak et lite innbrudd i en tilfeldig bil utenfor kirken, og så viser det seg at de er villige til å kjøre gjennom tre fylker for å finne en kodebrikke. Minsten forteller historien i barnehagen, selv om han er spart for den siste delen, der tyvene faktisk går inn i mormors hus. Det er dramatisk nok med knust bilglass og savnede briller når man er fire år

Det er sykt. Og selv om de ikke har mine nøkler, ikke vet hvem jeg er eller hvor jeg bor, spør jeg en venninne pent om hun kan sove hos meg i natt

lørdag 9. november 2013

Kunstneren

Og jeg som trodde minsten aldri kom til å begynne å interessere seg for bokstaver. Eller tegning av andre ting enn kruseduller, for den saks skyld

Nå er vi igang med både det ene og det andre

Og mamma er så stolt!


fredag 8. november 2013

Antialdring

Jeg visste jo at denne dagen ville komme. Jeg visste det

Men jeg blir likevel overrasket over meg selv, idet jeg klikker Bestill på tilbudet Tara har - tre utgaver og time reversing-produkter. Anti-aldringsprodukter! Jeg!
Så gammel er jeg da ikke. Virkelig ikke!
Riktignok må jeg ta av meg brillene når jeg skal lese en sms på telefonen, eller træ i nålen når jeg syr
Riktignok er jeg den som tydelig og høylytt gir uttrykk for at fredag kveld med Dyrhaug og Almaas og et glass vin, er langt på vei å foretrekke fremfor fredagspils med jobben
Riktignok blir jeg smigret over oppmerksomhet fra unge gutter. Altså gutter i en aldersklasse eller to over mine egne barn. For jeg lar meg fortsatt ikke smigre av fireåringer som syns sønnen har kul mamma. Men de mellom dem og meg, de kan gjøre dagen min bedre med et smil
Jeg har sett det komme. Det finnes så mange tegn. Men time reversing? Antirynkekrem! Når skjedde dette meg, liksom? Jeg har jo kolleger som fortsatt ikke tror at jeg er 40
Det hender jo faktisk at jeg danser på bordet til 05.00 og må overtales til å bli med hjem. Eller, det skjedde en gang i fjor sommer. Da var jeg fortsatt bare 38. Nå orker jeg ikke det lenger, for å være helt ærlig
Det hender jo faktisk at jeg går med høye hæler. Ikke så ofte, det må jeg innrømme. Det er ikke så praktisk å dra med seg tre handleposer fra Rimi, samt en trassen fireåring, hans sykkel, sekk og siste kunstprosjekt, fra barnehagen, mens jeg balanserer på ti centimeters hæler. Men det kan skje. En gang i blant. Dagen derpå har jeg som regel vondt i føtter og knær, og går tilbake til de praktiske, flate skoene. Livet er enklere nede på bakken
Jeg følger fortsatt med på hva som skjer i sosiale medier. Jeg behersker #hashtagger på Instagram. Jeg kan tagge folk på Facebook. Jeg blogger. Jeg har en twitter-konto. Men jeg faller av når vi kommer inn på SnapChat. Det vet jeg fortsatt ikke hva er. Men jeg trenger vel fortsatt ikke antirynkekrem for det?
Da jeg var 20 var de på 40 gamle. Steingamle. De gikk på byen med leopardtights og lilla rødvinstenner, og sjekket opp unge gutter. Jeg forbannet meg på at jeg aldri skulle havne der. Nå er jeg 40 selv. Jeg har ikke tights. Ikke sjekker jeg opp unge gutter heller. Det hender tennene er lilla. Nå er visstnok 40 det nye 20, selv om jeg sliter med å forholde meg til akkurat det
Jeg har et ambivalent forhold til å bli tilbudt sete på overfylte busser. For selv om jeg er sliten og syns det er deilig å få sitte, liker jeg å fremstå som ung og fresh. Jeg vil mye heller bli spurt om legitimasjon på polet. Det skjer jo ikke
Jeg ser at jeg er i målgruppen for Tara. Kvinnemagasinet for de på 40+. Heller enn Det nye. Som jeg egentlig aldri har fått noe særlig ut av, men som jeg nå i alle fall er for gammel til. Fortsatt er jeg for ung for Allers. Så det er jo lyspunkter her da
Jeg tror jammen jeg skal slå til på tilbudet fra Tara, med antirynkekrem og historier for damer på 40+. Rett og slett. For det er jo ikke til å stikke under en stol, at jeg faktisk blir eldre for hver dag som går
Og uansett hvor hardt det er å innse, er det tross alt bedre enn alternativet

torsdag 7. november 2013

Miami

Mannen sitter i dette øyeblikk på et fly som skal ta ham til Miami
 
Han måtte stå opp klokken tre i natt, mens jeg bare kunne snu meg rundt og sove videre. Ikke for det at jeg umiddelbart fikk sove igjen, etter alle de vekkerklokkene og sms-ene og alt det der. Minsten våknet også for en stund. Men jeg måtte i det minste ikke ut i kulden midt på natten

Det er meldt regn, selv om det er 27 grader. Vått og varmt og klamt, med andre ord

Det er sikkert tornadosesong der også. En eller annen kraftig kvinnelig vind sveiper vel over Miami as we speak

Blir han spist av alligatorer i løpet av uken, får det være hans problem. Jeg håper han har forsikringen i orden

Jeg er veldig glad for å slippe en uke på hotell i Miami. Rett og slett. Med frokosten servert når man måtte ønske det, rene håndklær hver dag, middag på restaurant, en hel natts søvn - en hel uke til ende

Jeg er så lykkelig over at jeg ikke må være med. At jeg får være hjemme i Norge. Med snø i luften, kalde netter og tåkete dager, alene med gutta i en uke

Jeg er ikke misunnelig i det hele tatt. Neida. Absolutt ikke


onsdag 6. november 2013

Skyld

Kjære den det måtte angå
 
Det er greit å ha noen å skylde på
 
Men kanskje man skal passe litt på hva man sier høyt. Til pressen. Når det gjelder plassering av skyld
 
For jeg - uten å være ekspert - tør å påstå at ting kan skje. Igjen og igjen. Når som helst. Hvor som helst. Med hvem som helst
 
Da vil det jo være Siv sin skyld. Eller Erna sin. Og det er det vel gjerne ikke?

lørdag 2. november 2013

Rosa

Joda. Jeg har støttet Heges aksjon jeg også. Think pink vil finnes under i alle fall tre juletrær i år, hilsen meg

Samt på min egen vegg

Er det ikke stort?! Å samle inn minst 75.000 kroner til Rosa sløyfe-aksjonen. Ved å lage et trykk av et bilde. Og få med seg trykkeriet. Som antakeligvis ikke ante hva de gikk til da de sa ja til å trykke gratis


Målet til Hege var 100 bilder. Nå er det 750

Og selv om jeg ikke er den eneste som har dette bildet på veggen da, er jeg stolt over å ha bidratt

Og Hege er morsom. Jeg kjenner henne ikke, men - som så mange andre sikkert - føler jeg at jeg kjenner henne litt, etter å ha lest bloggen hennes. Jeg har sett bilder av bilder hun har laget. Og tror jeg må begynne å spare penger - og veggplass - til et kjempebilde av henne. Sjekk ut her da! Sånne har jeg lyst på

fredag 1. november 2013

Trelim

- Mamma, har vi trelim?

Helt vanlig spørsmål fra fireåringen, det ja

- Når malingen er tørket, skal jeg tegne på detaljer


Tror egentlig ikke han vet hva detaljer er, sånn eksakt, men han snapper opp alt. For tiden er Art attack på Disney stor favoritt. Art attack er programmet. Leon er mannen. Det er ikke så lett å forstå, så hos oss er Art attack mannen. Alt denne mannen gjør, må prøves ut. Derfor er trelim og detaljer for tiden hyppige ord i minstens vokabular

Han har forstått noe da. Papir i vann blir klissete og kan klistres på en pappeske. Bland litt trelim i malingen, og det vil sitte enda bedre


Installasjonen skal ikke bli et hus. For ingen hus er så fargerike da, mamma

Daah, liksom

Jeg er fortsatt litt usikker på hva det er. Det ligner ikke nevneverdig på de kreasjonene Leon hos Art attack lager. Men prosjektet engasjerer og sysselsetter minsten flere ettermiddager på rad. Jeg lar ham holde på. Trelim, pappesker og akrylmaling er en grei pris å betale for kreativ utfoldelse. Jeg skryter og ser og ojer meg og er kjempeimponert. Han er strålende fornøyd, og veldig stolt

Siden stubben nå er litt glemt, er det jo greit å ha et nytt prosjekt til høstutstillingen da


torsdag 31. oktober 2013

Utvikling

Hvorfor er vi så redde for endringer og nye ting? Hvorfor må alt bare fortsette å være som det en gang var?
Hadde det ikke vært for utviklingen, ville vi vel fortsatt bodd i huler og spist rått kjøtt og dratt kona etter håret mens vi gryntet noe uforståelig. Kanskje om det dårlig stekte kjøttet. Det er helt greit at samfunnet utvikler seg. På alle områder

Kanskje vi heller skal forsøke å se fordelene fremfor ulempene? I denne sammenhengen, som i de fleste andre
Jeg har vært motstander av at barn får mobiltelefon så tidlig. Jeg ville selv ikke ha mobiltelefon da det ble allemannseie, den gangen i gamle dager, på nittitallet. Nå er jeg avhengig. Kanskje litt for avhengig. Men samtidig er det en del av hverdagen nå, så da er det kanskje greit da
Sønnen har fått sin egen telefon. For at jeg skal føle meg trygg gjennom dagen, når han er ute og kjører buss alene i storbyen. Da jeg var liten, hang vi da virkelig ved telefonen vi også. Forskjellen var at vi måtte spørre om å få lov til å ringe. Og vi måtte sitte der telefonen sto plugget i veggen. Midt i stua. Når jeg ser på sønnens telefonregninger, tror jeg ikke han ringer på langt nær så mye som vi gjorde da vi var små. Og jeg føler meg bedre, klarer å konsentrere meg om jobb selv om han tar buss alene til skolen. For jeg vet at han ringer om det skjer noe
Hvorfor skal ikke kommunikasjonsformene endre seg, akkurat som alt annet som endrer seg? Jeg er mer oppdatert om mer perifere venner enn jeg var for syv år siden. Gjennom Facebook. Jeg føler at jeg har kontakt, selv om vi sjelden har tid til å møtes. Er det så dumt det da? At kontakten skjer over nettet?

Det går ikke på bekostning av fysiske møter. De har vi jo uansett ikke tid til lenger. Livet flyr av gårde i et rasende tempo, hvor noe må nedprioriteres. Derfor er det jo flott at vi kan kommunisere likevel, selv om vi ikke lenger sitter der med kaffen og småprater. En kjapp sms for å si hei. En kort kommentar om det nye bildet. Bursdagshilsner

Sjelden føler man seg så bra som når man åpner Facebook på bursdagen?

Jeg føler at jeg kjenner folk, selv om jeg nesten aldri ser dem. Fordi jeg ser bilder, leser små anekdoter, får en liten virtuell hilsen. Det gjør meg glad, og jeg føler meg som en del av noe. Selv om jeg bare sitter her på min egen lille tue
 
Utvikling er bra. Det er livet

tirsdag 29. oktober 2013

Velg dine kamper

Det er ikke hver dag middagen er den der hyggelige og trivlige samlingsstunden for hele familien, den der det står om i alle bøker og aviser. Den der hvor vi utveksler hyggelige opplevelser og små anekdoter fra dagen, sitter pent og spiser med kniv og gaffel, og roser maten som står på bordet

Men i dag skjer noe rart. Mye rart egentlig

Mannen kommer litt tidligere hjem. Han har vondt i hodet. Det er veldig uvanlig

Middagen er klar, og vi kan hente minsten, som leker hos kompisen oppi gata. Han kommer umiddelbart, uten protester. Det er uvanlig

Vi spiser middag, og selv om minsten ikke liker før han har smakt, går det over, og gutta er enige om at det er bedre med sånn pizza enn med kjøpepizza. Det er uvanlig

Nå sier jeg ikke noe til dem om at bunnen er rullet ut av en pakke fra Tine, og ikke laget fra bunnen av med økologisk spelt. Jeg bare suger til meg de hyggelige kommentarene. De er uvanlige

Eldstemann ber til og med om mere mat. Og avokado. Det er uvanlig

Mens vi andre fortsatt spiser, sitter minsten og klipper i ark. Tusen små biter. Det er løk. Logisk nok. Men han sitter stille, så jeg lar ham bare klippe

Etter mat går eldstemann for å tegne et slott, mens minsten trenger kjele og komfyr for å koke løken han har klippet opp. Nå kommer han jo fra et overstimulerende miljø, så det er klart han har både kjele og komfyr tilgjengelig, det er bare for pappa å dra det frem fra alt rotet under trappen

Mannen flater ut på sofaen, og sukker over hvor rolig og behagelig det er. Helt til minsten spør om han kan koke papirlappene i vann. For å lage lim. Noe han har sett på Art attack på Disney. Og jeg er jo helt for kreativitet, så kjør på. Kok ivei. Mannen er veldig uenig. Og skeptisk

Det er nå jeg forklarer mannen forskjellen på kamper. Denne er ikke nødvendig å ta. La gutten koke papirbiter i vann. Du får ligge rett ut på sofaen og nyte et snev av hverdagsharmoni

Nå hører jeg at det visstnok blir vått. Overalt. På gulvet og komfyren. Og at han legger kluten i bokhylla, der vi har noen bøker. Men ikke alle. For i motsetning til andre barn, som gjerne driver med sånne litt alternative leker i hemmelighet og stillhet, forklarer minsten hver minste detalj av hva han driver med. Egentlig praktisk, sånn sett, så kan jeg stoppe ham før han stikker noe i kontaktene eller finner frem sagen eller andre litt mer farlige ting

Jeg lar det bli vått. Jeg lar ham holde på. Jeg lar ham klippe opp tusen små papirbiter til. Jeg vet at akkurat der han holder på, er det ingen bøker jeg er veldig redd for, om de skulle bli klippet opp eller kokt. Eller vasket med en våt klut

For han er så lykkelig over å få holde på. Og jeg er lykkelig over å få sitte her med bena på bordet

I et snev av hverdagsharmoni

onsdag 23. oktober 2013

Lykkepiller

En mamma i barnehagen jobber på apoteket, og gjemmer en liten overraskelse til meg i hylla til minsten. Ifølge henne hadde denne ropt navnet mitt, da hun så den en dag hun var på jobben

Jeg skal ikke nekte for at jeg hører den roper, jeg også. Veldig søt er den


Jeg: Se hva jeg fikk i dag!

Mannen: Hæ! Har de sånne ugler på apoteket? Hva er det? En krukke til å ha lykkepillene dine i, eller?

Hvem trenger vel lykke i pilleform når man har sin helt egen lykkepille sittende rett ved siden av en ved middagsbordet?

PS: Det er en lip balm. Ikke lykkepiller. Selv om jeg faktisk ble ganske lykkelig da jeg åpnet pakken
PPS: Jeg fikk ikke lykkepiller av legen altså. Det er hentet rett ut av mannens egen fantasi

tirsdag 22. oktober 2013

Tidsskrifter - tidtrøyte


Av og til får jeg et voldsomt behov for å lese noe som er litt lettere enn en hel bok. Noe som kan virke som avslapning, som ikke krever tankevirksomhet og som ikke trenger å avsluttes, men som bare kan legges fra seg når jeg ikke gidder mer

Som regel innebærer dette behovet en tur ut på nett for å finne ut av om det finnes gode tilbud på tidsskrifter

Og jammen finnes det mye der ute. Jeg har abonnert på både Bonytt og Bo bedre og Rom 123 og Mamma, etter å ha funnet gode tilbud. Med gaver. I øyeblikket abonnerer jeg på Bolig pluss, og leser det fra perm til perm, mens jeg hviler hodet mot to puter fra Barfota

Det kan se ut som jeg er over gjennomsnittet interessert i interiør da, med tanke på hvilke magasiner jeg har abonnert på gjennom tidene. Det gjenspeiles for så vidt ikke i hjemmet mitt, i alle fall ikke sånn direkte. Bortsett fra akkurat de to putene fra Barfota da. Men jeg elsker å sitte og bla gjennom sånne magasiner. Jeg elsker å bli inspirert, og jeg ønsker meg absolutt et hus som er avbildet i Bonytt. Jeg kommer aldri til å få det, men jeg kan jo drømme

Jeg har nå også fått en kollega ut på galeien, og har tipset henne om hvor hun kan finne masse gøy - noe hun setter stor pris på. Mannen hennes kanskje ikke fullt så mye

Tidligere år har jeg også hatt suksess med abonnement i julegaver, til både mamma, pappa, svigermor og søster. Det er jo genialt da, sitte hjemme - klikke på en lenke - og vips så er julegaven i boks. Kanskje jeg må gå gjennom Bladkongen før jul i år også, og sjekke om det er noen aktuelle julegaver der

Jeg er nemlig ikke helt i mål med dem ennå

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails