torsdag 21. mai 2015

Om overskrifter og slikt

Kjære, kjære Dagbladet

Jeg forstår at dere ønsker at folk leser nyhetene deres

Om de i det hele tatt kan kalles nyheter hver gang, kan jo diskuteres, men det er en helt annen sak

Jeg har i dag lest om mammaen som blir hysterisk over å se Cubus sine utstillingsdokker

Og det kan jo sikkert også diskuteres, og er en annen sak

Men seriøst, Dagbladet, overskriften?


Et enkelt søk på 'puppemodell' på google gir noen helt andre treff enn denne utstillingsdokka

Så jeg tror faktisk ikke Cubus har brukt puppemodeller for å selge barneklær

onsdag 13. mai 2015

Norges bursdag

Norge har snart bursdag, og minsten er klar:

- Jeg kan den sangen, mamma! Det er Ja vi elsker

Så stemmer han i:

Ja vi elsker
dette landet
som det stiger frem

Furutrær høyt over vannet
med de tusen hjem

- Er de furutrærne veldig høye, mamma?

søndag 10. mai 2015

Når Nei er et fremmedord

En dag i mars eller deromkring, blir jeg i et uoppmerksomt øyeblikk spurt om å stille i Holmenkollstafetten, og overraskende nok hører jeg meg selv svare: Jada, det kan jeg sikkert!

Kollegaen min svarer at han er opptatt den dagen. Uten en gang å vite hvilken dag det gjelder

Det er akkurat det jeg må trene litt på. Kunsten å si Nei. Jeg er skikkelig dårlig på å si Nei

Deltakelse i Tom Waitsløpet i Tønsberg må i år altså utgå til fordel for en etappe i Holmenkollstafetten. Jeg forsøker å vri meg unna ved å bli syk dagen før løpet, men samtidig som jeg ikke er spesielt glad i fysisk aktivitet, er jeg heller ikke så glad i å trekke meg fra ting jeg har sagt ja til. Jeg biter derfor tennene sammen, og manner meg opp til etappen min

Før løpet går jeg rett på en bekjent jeg ikke har sett på mange år. Han oppsummerer raskt situasjonen: Du ser ikke spesielt sprudlende og motivert ut

Nei, for tenk. Det er jeg heller ikke

Jeg tror nemlig ikke alle disse veltrente folkene på mitt lag forstår hva det er jeg gjør. Her er det snakk om folk som løper på jevnlig basis, flere ganger i uken, kilometer etter kilometer. Jeg løp en gang i januar. Etter det kjøpte jeg nye løpesko. Og så ble det med det

Jevnlig basis kan selvsagt også være 12. januar hvert år, men det har liksom ikke helt den store treningseffekten da

Ved påmeldingen er jeg superfornøyd med å være tidlig ute og får velge den korte etappen på 360 meter. Det viser seg å være en vesentlig forskjell på 11. veksling og 11. etappe, og selv etter nøye og grundig kartlesing ender jeg altså opp med en etappe som er 1530 meter

For å varme opp jogger jeg lett fra Bislett til mitt startpunkt bak Monolitten. Det går helt greit, og jeg ser litt mer optimistisk på det hele. Helt til jeg står der og skal veksle, og ser alle disse andre løperne, aggressive og brølende hvis de ikke umiddelbart finner Flo eller Henriksen eller hvem de nå skal veksle med

Kjære vene, det er ikke blodig alvor dette. Det skal vel være gøy?

Tja. Gøy?

Etter 1500 meter er det ingenting som er gøy lenger. Med blodsmak i munnen og stjerner dansende foran øynene, nærmest krabber jeg opp den siste bakken før veksling, og jeg hører så vidt i det fjerne mannen med mikrofon meddele at lag 7419 er på vei inn til veksling, før jeg i blinde gir fra meg pinnen til en som står der og vifter. I lang tid etterpå er jeg usikker på om jeg gir pinnen til riktig person, det står jo så mange der og vifter og hoier

Siden laget faktisk kommer i mål, gjør jeg nok det

Jeg lever fortsatt. Selv om hoftene mine kjennes som de er kjørt gjennom en trommel av noe slag. Jeg har dårligste etappeplassering av alle på laget, og vi ender til slutt på en 784. plass. Jeg beklager det, og påtar meg all skyld. 

Kanskje noen har lært, og går stille forbi biblioteket neste år? Jeg tar det ikke ille opp om jeg ikke blir spurt

torsdag 7. mai 2015

Trymskvida

Sønnen er ikke kjempegod på å oppdatere meg på hva som skjer på skolen. Tydeligvis

I dag på foreldremøte får jeg - blant mye annet - vite at de er i gang med Trymskvadet

De går i femte klasse

Nå har jeg lest meg opp på Edda-diktet, som jeg jo absolutt burde kjenne godt fra før. Jeg har også fått en kort muntlig innføring i det hele, av nevnte sønn

Det viser seg at han kan gjenfortelle ganske greit det de har lært foregående uke. Men at han må presses til å fortelle, er jo ganske tydelig

Han skal være tuss. Det har han ikke så lyst til. Han skulle først være Heimdall. Heldigvis blir ikke det noe av. Med den sceneskrekken sønnen har, er det sikkert greit å være en del av et kor, ikke en sjefsæse med egne replikker

Sønnen selv mener det beste hadde vært å være en del av publikum i salen

Jeg, som aldri hadde ytret et ord i større forsamlinger før jeg begynte i jobben jeg har nå, må liksom være veldig pedagogisk og trå støttende til her da. Jeg skulle ønske jeg hadde vært tøffere da jeg var liten. At jeg hadde hatt mot til å stå på en scene og snakke. Derfor kjører jeg på med: Det er bra å delta. Det er fint å lære seg å være utenfor komfortsonen. Det vil du måtte være i all fremtid

Inni meg tenker jeg: Det blir veldig mye enklere med nestemann. Han vil nok helt på eget initiativ velge å være Trym. Eller Tor. Eller Heimdall

Jeg syns ikke barn skal tvinges til å gjøre ting som gir dem traumer. Samtidig må de lære at det faktisk er ting i livet man må gjøre selv om det ikke er førstevalget. Man kan ikke alltid velge å være publikum. Man må hoppe i det og gjøre ting som er langt utenfor komfortsonen. Jo tidligere man lærer det, desto enklere får man det som voksen

Nå gleder jeg meg til sommeravslutningen for femte klasse. For er det noe som gjør min snart-elleveåring forlegen, er det kyssing og slikt. Dette kan bli ganske underholdende, når de må sitere slikt som: "Han lettet på linet, lysten på kyss..."


Uavhengig av om han er tøff æse, fryktinngytende jotun eller sjenert tuss. Mamma sitter uansett på plass i salen og ser på, stolt og med tårer i øynene

tirsdag 5. mai 2015

Orphan black

I min søken etter den ultimate serien er jeg kommet til Orphan black. Jeg er som vanlig sent ute, så sesong 3 er jo i full gang på en eller annen norsk tv-kanal uten at jeg har fått med meg noe. Jeg har altså aldri hørt om den før jeg altså tilfeldigvis dumper borti den under en seriejakt

Vi er nå ferdige med sesong 1, som selvsagt slutter slik at det bare er å gi seg i kast med sesong 2 umiddelbart

Sarah Manning ser en dame hoppe foran toget, og overtar hennes identitet. De viser seg å være helt like, så det byr ikke på store problemer. Ikke til å begynne med i alle fall. Det tar nemlig litt av, og den raske veien til penger Sarah ser for seg, er ikke så rask likevel

Det blir veldig spennende, til tross for litt i overkant mye vold til tider. Det er en utrolig prestasjon av hovedrolleinnehaver Tatiana Maslany, som ikke bare spiller Sarah Manning, men andre roller i tillegg. For mye skal jeg ikke si om akkurat det, da det vil ødelegge for mye av spenningen

Serien er klassifisert som en sci-fi. Mye av det som foregår er lite sannsynlig. Det er også noen kjappe løsninger her og der. Men den er litt avhengighetsskapende, og jeg må definitivt se neste sesong
 

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails