Innlegg

Sosial kompetanse

Da sønnen var liten og gikk i barnehagen, var det meste et problem. Han satt for stille under måltider - der de andre sto på bordet og kastet mat på hverandre, trakk han seg unna. Han gikk bort hvis det ble krangling, og istedenfor å slå ønsket han å løse problemer verbalt. Vi snakket for avansert med ham, og vi tok ham med på teater - dette var ikke bra for små barn. Han hadde både for grovt brød og for variert frukt i matboksen. I tillegg til en haug andre rare tilbakemeldinger. Avdelingsleder hadde oss inne til samtale for å forklare oss alle disse problemene. Og konkluderte med at det kom definitivt til å bli problemer med dette barnet, han ville bli fullstendig sosialt inkompetent. I går var jeg på samtale med sønnens lærer på videregående. Han får gjennomgående gode karakterer. Han er spesielt god i fag hvor han må kunne argumentere og spille på lag med andre. Han er en god venn og en flott person å ha i klassen, trygg og vennlig mot alle, han deltar aktivt i alle fag og han er e

Om presidenter og sånn

Jeg syns det er flott at folk i Norge engasjerer seg i politikk. I år er det overraskende mange som engasjerer seg i valget av stortingspresident. Jeg er bare litt usikker på om de som roper høyest i det hele tatt kan nevne noen tidligere stortingspresidenter? Og om de vet hva en stortingspresident faktisk gjør? Sist jeg sjekket var stortingspresidentens jobb nemlig å holde styr på Stortinget. Ikke bestemme hva vi i Norge skal spise på julaften. Veldig mange er jo nå redde for at det ikke blir ribbe. Stortinget bør vel gå gjennom regelverket sitt litt nøyere, det har den siste tiden vist. Det blir kanskje en oppgave for stortingspresidenten? Kanskje burde de da i samme slengen fjerne klausulen om ribbe til folket? Siden det faktisk bor en god del mennesker i Norge som ikke har lyst til å spise det, mener jeg. Jeg kommer uansett ikke til å servere ribbe på julaften. Heldigvis har jeg en jobb hvor det ikke er noe krav. 

Manuell dirigering

Jeg innrømmer det glatt, det finnes mange mennesker som er smartere enn meg. Ikke tvil om det. Men jeg klarer meg helt da greit, sånn i det daglige i alle fall Hver dag på vei hjem fra jobb blir jeg stående i kø forbi et stort område med veiarbeid. Jeg sier ikke at de som jobber der ikke er så smarte, men de hadde hatt litt å tjene på å organisere den gjennomkjøringen på en annen måte I dag blir jeg stående som første i køen. Det er ikke lenger lysregulering, det fungerer ikke, så de har en gjeng med folk i gule dresser til å manuelt dirigere oss forbi Mulig dirigeringsfyren ser at jeg blir litt småirritert over å måtte vente enda lenger. Han kommer i alle fall bort for å slå av en prat. Jeg må åpne vinduet, det er minusgrader, og jeg må prate med ukjent fyr i selvlysende dress Småprate. På synkende blodsukker - Hva jobber du med da? Joda, jeg jobber jo i voksenopplæringen da. Nei, ikke som lærer, jeg er bibliotekar - Bibliotekar ja, det er bra. Jeg har en kollega her borte i krysset,

Klassikere

Du vet den følelsen, når du sitter der i Konserthuset med minsten, og skal høre filmmusikken fra Harry Potter med fullt symfoniorkester, musikken fyller både salen og deg, tonene er kjente og kjære, musikken er melodiøs og tilgjengelig for oss gjennomsnittlig musikkinteresserte, og du får veldig lyst til å se filmene om igjen Så: - Mamma, akkurat det partiet der minner veldig om Stravinskij Det er da du forstår at dere er på helt forskjellige plan - faktisk i helt forskjellige univers - når det kommer til musikk

Hverdagslykke

Alle som har hatt baby kjenner følelsen. Situasjonen der du endelig, etter mye strev og slit, har fått den lille til å sove (eller egentlig har han sovnet av ren utmattelse). Du sitter der, i en vond stilling og må egentlig tisse, med tør ikke røre deg, knapt trekke pusten. Du tenker Ja dette var jo slitsomt, men det er jo også litt koselig å sitte her, med en varm liten kropp på fanget, med sovepust og røde roser i kinnene Og så går det mange år. Til du en dag opplever at han som nå er blitt 1,80 lang og ikke lenger har røde runde kinn, frivillig kommer frem fra gjemmestedet sitt. Sent på kvelden. Og han kryper opp i sofaen, bruker knærne dine som ryggstøtte, og snakker, helt uoppfordret, om noe som har skjedd på skolen. Om Kim Jong-Un og forholdene i Nord-Korea. Om frykten for at han kanskje egentlig lever i Truman show. Og hvor vanskelig det er å forstå at universet er uendelig og det må jo stoppe et sted ellers blir jeg gal, mamma, av å ikke forstå. Du sitter der da, og tør nesten

Kjør trygt

Telefonen ringer. Ukjent nummer, jeg svarer ikke så gjerne på disse anropene, men nå til dags, med så mye koronabeskjeder og andre greier, kan det av og til være lurt - Ja, det er Marita - Hei - snakker jeg med Marita? Øh. Det var jo det jeg sa, så da går jeg ut fra at du gjør det da. Jeg begynner å ane at dette ikke er fra smittevernteamet i bydelen - Jeg heter André, og ringer fra (et eller annet sted som jeg nå har glemt) . - Jaha, jeg tror jeg allerede nå vet at jeg ikke er interessert - Hva? Du vet jo ikke en gang hva jeg skal si - Vel, jeg går ut fra at du skal selge meg noe, og det er jeg ikke interessert i. - Jeg skal absolutt ikke selge noe. Jeg vil gi deg litt informasjon. Har du hørt om (og så dette som jeg ikke husker hva var) - det er en GPS som varsler alle fartskontroller når du er ute og kjører. - Du, jeg holder fartsgrensene jeg, og er som jeg allerede har sagt, ikke interessert. Fyren gir seg ikke - Holder du alltid fartsgrensen?! Jeg har faktisk fått bot for å ha kj

Ikkesaker

Jeg forstår at mange ønsker å lese noen andre nyheter enn antall smittet av korona, nye koronaregler og hvor langt vi er kommet i vaksineringen. Det er naturlig, sånn som situasjonen er nå Men seriøst. Er det en sak for Dagbladet å skrive om Tom fra London, som har bodd i en leilighet i to år uten å forstå at oppvaskmaskinen er en oppvaskmaskin? #enikkesak