fredag 26. desember 2014

Mormorer altså...

Nei. Det er jo ikke alltid så lett med disse lekene unger driver med. Men det er ganske morsomt

Mormor forteller om barnebarnet (guttas kusine) som vil overta huset når mormor og morfar dør (ifølge mormor vil ikke det skje før om mer enn 30 år) fordi det er hjemmelaget (det stemmer jo for så vidt) og bør bli i familien

Og mormor oppsummerer: Men om de andre (altså mine gutter) også er interessert i å overta huset, da må dere gjøre sånn skje - kniv - gaffel for å finne ut hvem som får det!

Først må vi bare fastsette reglene og finne ut om det er gaffel eller kniv som er sterkest

tirsdag 23. desember 2014

Julefred

Jeg lærer aldri. Jeg tenker hver eneste gang, at denne gangen går det sikkert bra. Vi er så motiverte, alle sammen, dette blir kjempegøy

Og så skjer det samme. Gang på gang

Også i dag

Melding til mannen: Jeg kjøper pølser. Lag bål i grillen, finn pinner å steke pølser på

Mannen: Jeg har ikke spikkekniv lenger. Vi får bruke noe annet

Jaja. Det klarer vi vel. Vi har vel noe grillspyd eller noe

Hjemme, fullastet med pølser og lomper og melk til varm kakao, og pågangsmot og nå skal vi kose oss, for været er helt fantastisk og det er lille julaften

Eldstemann aner ikke hvor utebuksa er, ei heller ullstilongsen. Han forstår heller ikke at å spørre om hjelp er en mulighet. Mamma finner nemlig både utebukse og ull på første forsøk. Minsten nekter å gå på do før alt utetøyet er på. Dessuten klør nisseluene, så det er helt uaktuelt å ta på dem. Det viser seg til alt overmål at grillen er full av mugg, så den kan ikke brukes

Mamma er kjempesur, og truer med å avlyse hele bålgreia. Bortsett fra at det ikke er noen straff, og virker mot sin hensikt

Ok, vi drar til sjøen da! Det går fint an å lage bål på stranda nå. Det blir gøy!

Neppe

Alle er sure idet vi setter oss i bilen

Vi får til bål. Vi får grillet pølser og drukket varm kakao. Vi får sett på alle endene, og det er strålende vær og vi får frisk luft

Men alle blir kalde, og det går ikke an å ake på ikea-posen som mamma foreslår, en biter seg i kinnet og en annen får en ekkel pølsebit som er brent, og det er definitivt ikke enighet om at det var en fin tur



mandag 22. desember 2014

Brannfeller i julekosen

Jeg elsker bål i peisen nå når det er kaldt ute

Jeg er bare litt dårlig på å få det til. Jeg er veldig god på å få opptenningsveden, avispapiret, brikettene og annet til å ta fyr. Jeg sliter bare veldig med å faktisk få veden til å ta fyr. Det er sikkert fordi jeg aldri gikk i speideren

Det er faktisk så ille at jeg noen ganger lurer på hvordan det i det hele tatt kan begynne å brenne, sånn helt av seg selv, i hus, båter, skog og kratt. Særlig når jeg har brukt tre kvarter på å få til et enkelt bål som brenner i peisen, der alle forutsetninger bør være til stede for umiddelbar flamme

Nå i julen er det mye bål og kos. Om man får det til da. Og stearinlys. Da er det viktig å passe godt på. Særlig de lysene. De brenner nemlig mye bedre enn veden i min peis, og da kan det fort bli farlig

Så selv om det er kos, er det også alvor. Ikke gå fra levende lys. Ikke brenn lys i nærheten av gardiner. Dropp pynten rundt - om noen fortsatt bruker lysmansjetter


Mannen har i tillegg lest om julestjerner som tar fyr i vinduet. Jeg velger å ikke bli hysterisk, men har den likvel bare på når vi er hjemme og kan følge med

Og om du ikke nettopp har gjort det, vil jeg anbefale deg å bytte batteri i røykvarslerne nå før jul. Trekk ut kaffetrakter, brødrister og strykejern før du drar på juleferie, og dropp de elektriske varmeteppene

Skulle ulykken likevel være ute, finnes det hjelp å få, også etter at brannen er slukket. Bare sjekk her

lørdag 20. desember 2014

I denne søte juletid

... blir det nesten litt for mye gnål om gaver og ting

Jeg - som elsker å både gi og få gaver - syns det er for mye. Fordi vi har alt. Vi har rett og slett for mye av det gode. Hadde det vært opp til meg, hadde vi droppet det hele. Men jeg ser også at det blir litt kjedelig

Så en mellomting kan jo være greit. Gi noe hyggelig, til en grei pris. Gjerne noe hjemmelaget. Eller noe som er laget av andre som forsøker å leve av å lage noe som ikke alle andre lager

Det er her reklamen kommer inn i bildet. Hva med å støtte kunstnere og slike som jeg, som syr og pusler med dette og hint litt sånn på si'?

Den muligheten har du, midt i Oslo, på Skaperverket i Markveien 60

Butikken er full av morsomme ting, hjemmelaget med kjærlighet, og definitivt ikke masseprodusert av barn i Bangladesh

Vi holder åpent både søndag, mandag og tirsdag. Mandag er det til og med jeg som står bak disken. Så legg turen innom Skaperverket, det er mulig du finner noe til både han på 16, tante Olga på 90 og lille Preben som nettopp er født










torsdag 18. desember 2014

Kong Julien

Eldstemann blir i fyr og flamme da han oppdager at det er gratis mat og drikke

Minsten er strålende fornøyd med fri tilgang på frukt

Mamma ser både Vinnie, Superpapsen og noen andre kjendiser hun drar kjensel på. (Ingen av de andre i mitt følge aner hvem disse folkene er. Jeg er starstruck)

Pappa dilter stort sett etter. Og forsyner seg litt av den maten sønnen også spiser av

Vi blir invitert på Netflix' premierefest for å feire at Kong Julien, den litt egosentriske lemuren fra Madagaskar, får sin egen serie på Netflix. Den kommer på tv (eller der du ser Netflix da) i morgen. Vi har allerede sett to episoder


Jeg liker Robert Stoltenberg. Han har dessverre en litt utydelig aksent, noe av det som er med på å gjøre ham ganske morsom som crazy konge, så minsten får nok ikke med seg alle poengene. Men uansett, han er fornøyd han, to episoder på stor skjerm, melon, ananas og brus - kvelden er reddet


Sønnen er overveldet over goodiebag. Han tar til og med på seg reveører i all offentlighet. Og - han syns det er gøy at mamma gjør det samme. Ute blant folk. Meget overrasket der, altså. Aller helst ønsker jeg meg sjiraffbøyle, med både horn og ører. Den er veldig kul. Men det er visst ikke pose til mammaene, så jeg må ta til takke med å låne tigerørene til minsten

Jeg satser på å få låne ørene igjen når vi i julen skal se den nye filmen om Madagaskarpingvinene. Satser på at han der Julien er med der også


søndag 7. desember 2014

Om ledelse og lam

Jeg har aldri drømt om å være leder for mange mennesker, med mye ansvar og mye å holde styr på. Jeg er glad i å ha klare forventninger til hva jeg skal gjøre, en tydelig leder og spillerom til å være kreativ innen gitte rammer. Jeg startet på en master i ledelse for et par år siden, men jeg måtte gi meg. Kanskje jeg hadde hatt igjen for å fortsette, innser jeg nå. Men der og da var det altfor mye for meg

Derfor er jeg - kanskje mest av alle - meget forundret over at jeg i år leder et julemarked med stor suksess. Jeg går inn i dette under stor tvil, og er lenge usikker på om jeg har begitt meg ut på noe jeg aldri i verden vil klare å gjennomføre

Jeg har tenkt julemarked siden september. I november, da jeg fløy til Stockholm for en helg, var ikke hovedfokus på vei over: Stakkars barna mine, som mister en mor om flyet styrter! Men heller: Hvem skal overta lederoppgaven og få julemarkedet vel i havn hvis flyet styrter med meg inni? 

Heldigvis styrter ikke flyet, og jeg kan fortsette å være både mor og leder for årets julemarked. Og julemarkedet vårt er ikke bare en sånn liten, hyggelig sammenkomst. Det er flere hundre mennesker som (mer eller mindre) frivillig samles til en enorm dugnad for å det hele til å gå rundt

Det finnes gode ledere og det finnes mindre gode ledere. Jeg har selv opplevd både den ene og den andre varianten, og også noen i mellom. Hva jeg personlig er, heller antakeligvis - når jeg ser på tilbakemeldingene - mot den gode. Det er i alle fall den jeg ønsker å være, og den jeg streber etter å være. Jeg tror på kreative løsninger, valgfrihet, selvstendighet og initiativ, tiltro til alle og en hyggelig tilstedeværelse

Derfor serverer jeg i helgen kaffe til trafikkvaktene som står og fryser midt i veien i minusgradene. Jeg ordner mat til de tre som sørget for at det stadig er vekslepenger i bodene. Jeg tar jeg meg tid til å snakke med både de som jobbet og de som er på besøk. Jeg legger til rette for at alle har den informasjon de trenger, og forsøker å finne ut av ting jeg ikke vet noe om. Jeg gjør mitt beste for å være en slik leder som jeg selv ønsker meg

Det er klart det glipper her og der. Når så mange mennesker skal gjøre en jobb sammen, mer eller mindre frivillig, er det ikke alt som går helt på skinner. Men det er jo rom for kreativitet, det er mulig å rette opp til neste år, og det må være lov å feile. Vi er tross alt bare mennesker, alle sammen

Jeg kjenner at jeg sliter litt med noen holdninger som til tider dukker opp, så der må jeg jobbe litt med meg selv. Ikke ta det så personlig, kanskje bare la dem være misfornøyde (noen vil kanskje aldri bli helt fornøyde), og kanskje forsøke å forklare hvorfor ting er som de er. Forklare at om du ikke gir beskjed før samme dag som markedet om at du ikke kommer, er det ikke meg personlig som får lide, men alle de andre som blir berørt. De som kanskje føler ansvar og blir stående fordi ingen avløser dukker opp. De som faktisk har lagt seg i selen for å få til dette, selv om det egentlig passer litt dårlig

Før markedet blir jeg rådet til å smile og være imøtekommende. Er det noe jeg tror jeg er, så er det vel nettopp det. Hvis noen føler jeg ikke har vært hjelpsom og smilende, har de nok truffet meg på feil tidspunkt. For min intensjon er hele tiden å være inkluderende, hyggelig og positiv

Jeg blir varm om hjertet når jeg ser meldinger som: Ualminnelig fint julemarked. Høyt nivå på elevprestasjonene. God mat

Definitivt årets beste grilla lam. Uten tvil
For selv om jeg kanskje er inhabil på akkurat det området, er jeg jo helt enig. Og når det gjelder god mat er årets lam sånn rent objektivt sett i en klasse for seg. Definitivt

lørdag 6. desember 2014

Julemarked

For de av dere som bor i ikke så altfor lang avstand fra Oslo og Nordstrand, kan jeg tipse om et supert arrangement i dag, lørdag

Steinerskolen på Nordstrand, i Solveien 113-115, har sitt årlige, tradisjonsrike julemarked fra klokken 11 til klokken 17 i dag

Her blir det sang og dans, lyseurytmi, hest, glaserte epler, julepynt, vi har en norgesmester i svart kaffe bak kaffemaskinen, vi har Ketil Bjørnstad på piano i Musikkafeen, det blir fiskedam i barneboden, helgrillet lam, laks i lompe og 200 vietnamesiste vårruller


I delikatessen bugner det av godsaker, blant annet 17 utrolige pepperkakehus, -borger og -utedoer, sild, eplemos, sjokolade, kjeks og mye annet


Selv om dette blir en morsom dag, gleder jeg meg litt til den er over. For det er jeg som står som leder for det hele


Derfor må jeg dra på skolen nå, for å åpne opp for alle de som kommer og skal gjøre en innsats i dag

Vel møtt!

søndag 30. november 2014

Julegleden

Hvordan skjedde dette, liksom? Jeg, som egentlig kunne avlyst hele julen, og som i allefall ikke pynter noe før kanskje 22. desember, har en liten julegris i huset

En som elsker å pynte. Som hver dag sjekker hvor lenge det er til vi kan begynne å brenne lyset som skal brennes hver dag i desember. Som står klar for å gå på loftet og hente julepynt før klokken ni en søndag morgen. Som gleder seg til pepperkakebaking og adventslys og insisterer på at vi må ha juletre. Helst fra og med i dag. Som henger opp pappas julekuler med Nightmare before christmas og er strålende lykkelig over at vi endelig får opp en stjerne i vinduet og krans på ytterdøren

Jeg vet ikke helt hvor denne gleden kommer fra. For selv har jeg mer enn nok med å komme meg gjennom dagene uten å måtte tenke så mye på juletre, julelys, julemat og julekaker, julepynt og julegrøt og all slags julesaker

Det er mulig han er påvirket av Karsten og Petra. Siden vi var på kino i går og så den nye julefilmen. De ønsker jo å lage verdens aller, aller, aller, aller beste julestemning. Det er mulig det er nettopp det minsten driver med for tiden

Selv om jeg først av alt må komme meg gjennom julemarkedet 6. desember før jeg kan vie meg fullt og helt til pynt og kos, må jeg jo innrømme da, at det er litt koselig med stjerne, lys og juleblomster. 

Og nå må vi bake 48 pepperkakehjerter til advent, så da blir det jo julelukt også

fredag 21. november 2014

Høl i hue

Sønnen ringer. Helt hysterisk. Han har slått hull i hodet, og er hos en kompis, og mamma må komme umiddelbart

Det er bare det at mamma må først lukke biblioteket, ta banen hjem, hente bilen og finne ut hvor kompisen bor. Det er liksom ikke gjort på en-to-tre. Det tar sin tid. Selv om mamma slenger seg rundt. Ikke vet jeg om alt er lukket og låst på jobb

Men det kommer kanskje litt i annen rekke, når sønnen din er på hysteriets rand

Jeg finner ham. Og ser såret i hodet. Forstår jo umiddelbart at kinobursdagen til kompisen utgår, for sønnens del i alle fall. Og må brutalt forklare ham det. Dessverre vennen, fredagen vil ikke være fylt med burgere, popkorn og film på kino. Men vil heller bli tilbrakt på legevakten

Hysteriet bryter ut igjen. For han skal ikke ha sprøyter inn i hjernen. Og det er ingen som får nærme seg hodet hans med nål og tråd. Selv om jeg forsøker å forklare at sprøytene ikke går langt inn, og at legen har gjort dette tusen ganger tidligere, er det en relativt hysterisk unge som kjøres til legevakten

Der må han, gang på gang, forklare for den ene etter den andre, hva som har skjedd, at nei - jeg er ikke kvalm, og ja - jeg husker alt som skjedde

- Jeg koste med hunden, og så reiste jeg meg opp. Og der var det en trapp

Sykepleieren renser og fomler rundt inni såret. Som er en lang flenge som blør friskt. Mor er igrunn langt utenfor komfortsonen her, og da sykepleieren også spør: - Er trappen deres hvit? blir det nesten litt for mye for mor

Men trappen er hvit. Den er ikke vår, men det er jo bare en detalj. En del av trappen ligger nå inni såret. Dét er ekkelt, det

Sønnen er tapper og flink, og da det etter litt lett småprat viser seg at legen også har gått på Steinerskolen, forventer jeg nesten at de bryter ut i en liten eurytmioppvisning der på operasjonsbenken. De dropper eurytmien

Men de tre stingene sønnen har i hodet er skikkelig fine

søndag 9. november 2014

Om heltene i barnehagen

Minsten har fått seg en ny favoritt i barnehagen

Hver dag hører jeg om M:

- Mamma, i dag gjorde magiske M sånn...

- Mamma, vet du hva M sier når han leker med biler?

- Mamma, i dag tøyset M med meg

- Mamma, i dag hadde magiske M banan i matboksen

- Mamma, i dag var det M-show i barnehagen

- Mamma, vet du hvordan M danser?

Det er utrolig morsomt å høre om M

Tenk å være to år og få være helten til de store gutta på fem!

torsdag 6. november 2014

Om løk og sånn

Når de i barnehagen må vrenge hjernen for å komme på noe ikke bare positivt å si om minsten

Og det de kan komme på, er at minsten av og til plukker ut biter med løk fra varmmaten

Det kan jeg definitivt leve med

tirsdag 4. november 2014

Hæ?

I dag tidlig, riktignok før første kaffekopp, kommer følgende setning ut av min munn:

- Nå er det endelig norsk sofa

Jeg hører selv at jeg sier det. Jeg hører det er galt. Samtidig klarer jeg ikke helt å forstå hva som er galt. Setningen faller helt naturlig

Det jeg faktisk mener å si, er:

- Nå er endelig kaffen klar

søndag 2. november 2014

Angstlidelser

Da skoleåret starter i august, har vi to suverene foredragsholdere på plandagene. Den ene av dem, Jarle Eknes, snakker om temaer som kan få en hver ned i dypet, nemlig angst og depresjon. Man kan bli deprimert av mindre. Men han er ganske morsom og underholdende, og gjør tøffe temaer litt lettere fordøyelige

Altså, depresjon kan man jo alltids kjenne seg igjen i, men angst er liksom ikke det jeg går rundt og tenker på daglig. Bortsett fra at det under foredraget går opp for meg at jeg faktisk har en angstlidelse. En angstlidelse er når man er så redd for noe at det setter begrensninger i hverdagen

Nå er det ikke hver dag jeg blir utfordret i forhold til denne angstlidelsen, men jeg går for eksempel aldri i skogen mellom februar og november. Enda mindre overnatte i nevnte skog. Jeg vil aldri i livet reise på ferie til Australia. Og jeg ringer en gang på hos naboen og spør om hun kan sjekke under sengen min om det tilfeldigvis ligger en pyton der. I tredje etasje i en bygård på Grünerløkka

Jeg har altså en ekstraordinær slangefobi. Den er så alvorlig at jeg for eksempel kan begynne å hyperventilere på t-banen, ved tanken på at noen kan ha en slange i en bag. Helt uten noen som helst forankring i realiteter. Jeg sitter utenfor tropehuset i dyreparken hver sommer, og går ikke på do i nærheten av slangehuset. Jeg vil ikke for mitt bare liv finne på å gå inn på reptilparken med gutta. Og jeg stopper opp og får inngangspenger tilbake ved en mayaruin i Mexico, bare fordi det sitter et par iguaner ved inngangen. Iguaner i seg selv lærer jeg meg å tolerere på de to ukene, men da mannen med billettene sier: Det er mulig det er noen boaer i buskene, blir det virkelig behov for å puste i den der brune papirposen man ser på film

Som bibliotekar kan det skape problemer når jeg må katalogisere bøker om reptiler. Derfor har mitt bibliotek ikke noe sånt. Gutta får ikke ha lekeslanger. Jeg orker ikke se Jungelboken i tegnefilm, fordi Kah er så ekkel. Og jeg kvier meg for å fylle godteposen til minsten med godterislanger. Ikke fordi de laget av sukker og e-stoffer, men fordi de ser så virkelige ut

Grunnen til dette angstfylte innlegget akkurat nå, er at jeg har vært på Universeum i Gøteborg i dag. Det vil si, jeg har sett kafeen og butikken. Med hjertet i halsen og tårer i øynene. Jeg forstår ganske fort at venstre halvdel av bygget er helt utelukket for min del. Problemet er at man egentlig ser hele delen selv om man ikke går inn. Jeg sitter lenge og venter i første etasje, inntil det går opp for meg at den øgla på greina rett ved siden av meg beveger seg

Jeg blir beroliget av de søte jentene i kafeen: Ormarna kommer ju inte ut här. Jeg er jo klar over det da! Jeg er jo ikke dum. Det beroliger bare ikke noe særlig. Jeg får en dobbel latte, men blir ikke nevneverdig roligere av det. Jeg puster med magen, det hjelper heller ikke. Jeg forsøker å ikke tenke på hva som befinner seg på andre siden av det tynne glasset. Det hjelper ikke

Jeg puster ikke jevnt før vi er ved norskegrensen

lørdag 25. oktober 2014

Mammas største skrekk

Jeg er så heldig at jeg er kommet med i et kollektiv på Løkka, Skaperverket. Her selger jeg det jeg syr, sammen med mange andre. Det er en veldig spennende butikk, og du bør definitivt ta deg en tur innom nå før jul - det bugner av morsomme julegaver der

Uansett, det var egentlig ikke bare sånne hyggelige ting jeg vil fortelle derfra i dag

I dag er det nemlig min tur til å være butikkdame. Det går på rundgang, og det er en fin avveksling fra min vanlige jobb. Jeg er ikke vant til så mye trafikk, merker jeg, for jeg er langt mer sliten etter en dag i butikken enn en dag på jobb

I dag er det utrolig mye folk innom. På Grünerløkka en lørdag med sol - det sier seg jo selv. En haug med folk, og masse hyggelige kommentarer

Plutselig blir det tomt i butikken, og jeg ser en treåring som står og ser på smykker. Jeg ser ingen voksne, men tenker først at de sikkert ser på det som står ute. De som ser på ting ute, går bare stille og rolig videre, og det går opp for meg at det ikke er noen foreldre som hører til den lille gutten. Han er like rolig, og svarer villig vekk på mine spørsmål, som blir stadig mer paniske. Han er like rolig. Han forstår rett og slett ikke at han er borte fra foreldrene sine

Etter ti minutter begynner jeg å bli meget urolig, jeg kommer ikke på der og da at jeg kan sjekke klærne hans for å se om de er merket med telefonnummer, men jeg lurer veldig på om jeg skal ringe politiet. Så syns jeg at jeg hører noen som roper et guttenavn, og spør noen av de andre som står utenfor butikken om de har lagt merke til paniske foreldre. Ingen har merket noe

Endelig ser jeg en mann, helt vill i blikket, som roper og løper. Jeg får kontakt, og vinker. Jeg spør gutten hva han heter, og det stemmer med hva mannen roper

Jeg er fortsatt stresset av det der. Jeg orker nesten ikke tenke på hvordan foreldrene har det. Det er mitt største mareritt i verden, å ikke vite hvor barna mine er

Heldigvis er den lille gutten rolig og uredd. Han forstår ikke hva som skjer, og vil vel heller ikke få noen særlige traumer av dette

Det han får ut av eventyret, er en ny leke han absolutt ikke ønsker seg. Siden mammaen vil kjøpe seg ut av den vonde følelsen

Hadde han vært veldig lur, hadde han fått med seg mammaen opp til Sprell og kjøpt seg en ny brannbil der

fredag 24. oktober 2014

Dagens religiøse innslag

- Mamma, der er det fest. Hva gjør alle de menneskene der?

- Jeg tror de skal bygge en moské der. Kanskje de feirer det på noe vis

- Hva er en moské?

- Det er liksom kirken til muslimer

- Hva er muslimer?

- Eshan er for eksempel muslim. De tror på Allah, det er deres Gud

- Å ja. Jeg tror på Gud. Han er over alt. Vi kjører på ham nå, liksom

- Ja. Ok

- Hvilken planet bor Allah på?

- Tja. Han er vel kanskje over alt, sånn som Gud

- Jeg tror Allah bor i verdensrommet. På en annen planet

Nemlig. Sikkert på naboplaneten til Gud. Hvem vet

God helg!

torsdag 23. oktober 2014

En historie fra virkeligheten

Fyr i peisen på første forsøk

To gutter som spiser middagen uten å klage

Ferske boller rett fra ovnen



Kakao med krem

Lutter idyll

Livet er en fest

Nå må jeg bare få publisert denne teksten mens den fortsatt har et snev av virkelighet over seg. Jeg hører det nærmer seg en liten uoverensstemmelse når det blir snakk om film til kakaoen

fredag 17. oktober 2014

Gutta

Jeg har to veldig forskjellige gutter

En liker ikke å skille seg ut. Vil klippe håret kort. Syns mamma ler for høyt og blir flau når jeg tuller for mye med kompisene

Og velger seg den enkle, grå jakken i butikken

Den andre er ikke helt sånn. Han syns det er gøy at mamma roper og hopper akkurat som ham, når vi møtes i barnehagen. Han vil ha tøys og tull og uhemmet dansing, og har bustete hår

Og velger seg den minst nøytrale jakken i universet

Den største lykken er å ha jobbemannjakke

fredag 10. oktober 2014

Til opplysning

En dame ringer til biblioteket mitt og sier, på både inn- og utpust:

- Ja hei du. Det er fru Svensen (eller noe sånt) her. Jeg ville bare fortelle at i dag fant jeg to bøker liggende slengt midt i veien her jeg bor. Sånn skikkelig bare kastet ut. Jeg ser at det er bøker for ungdomsskolen, og siden jeg selv har en sønn som går på ungdomsskolen, tenkte jeg det var noen som hadde mistet dem. Men så ser jeg jo at de hører til voksenopplæringen, og derfor ringer jeg altså deg nå. For det kommer sikkert en elev og sier han har mistet bøkene, men det er nok ikke helt sant altså. For de ligger virkelig kastet midt ut i veien og er ødelagt og sånn

Jeg får skutt inn noen ja og ha og ok og takk og sånn innimellom. Så setter hun igang med samme leksa en gang til

Til slutt får jeg da sagt en litt lenger setning selv også:

- Ja altså, takk for at du sier ifra. Jeg skulle jo gjerne hatt igjen disse bøkene da. Det aner meg hvem det kan være som har "mistet" dem. Du kunne ikke gått innom det lokale biblioteket da, og bare levert dem der, så kan jeg gå innom og plukke dem opp?

I andre enden blir det stor oppstandelse, nærmest sjokk og vantro:

- Nei altså. Tenk det kan jeg faktisk ikke! Jeg driver da ikke med veldedighet heller! Ikke har jeg bil og ikke har jeg penger til mat og ikke har jeg tid til å drive med sånt som dette. Men jeg tenkte jo bare at jeg skulle gi beskjed da, sånn at dere vet hva som er skjedd med bøkene

Ja. Ok. Da vet jeg jo det i alle fall

torsdag 9. oktober 2014

Sikkerhet på skoleveien

På vei hjem fra jobb i dag får jeg et sjokk jeg fortsatt ikke er kommet over

Ved t-banestasjonen kommer det en gruppe skoleunger, sikkert flere enn ti. De er ca 11-12 år, og flere av dem går med en ballong i hånden. Etter hvert kan man også se at ballongene har hår og øyne

En sier: Nå slipper jeg den ned på skinnene. Det blir spennende å se hva som skjer når banen kommer!

En annen sier: Ikke gjør det, det er jo liksom barnet ditt da! 

Og så sier de masse jeg ikke helt følger med på. Siden jeg står veldig langt unna

Plutselig slipper hun ene en ballong ned. Og det bryter ut full oppstandelse. De diskuterer vilt frem og tilbake hvem av dem som skal hoppe ned og hente den gule ballongen. En ballong! At de i det hele tatt vurderer å gå ned på strømførende t-baneskinner er så skremmende at jeg blir helt kvalm. En av jentene sjekker hvor mange minutter det er til banen kommer. Det er et minutt. Da hun setter seg på kanten for å hoppe ned får jeg nok, og roper Nei nei nei!

Jeg står sikkert tretti meter unna. Det står kanskje åtte voksne rett ved barna, og følger med på det som skjer. Ingen sier ifra. Ingen rører en finger. Bortsett fra en mann. Som faktisk hopper ned på skinnene og redder opp en gul ballong

Jeg er målløs. Og skjelven og kvalm. Og snakker med sjåføren da vi kommer til endestasjonen. Han har sett ungene, siden de veiver og forsøker å stoppe banen før den kommer inn på stasjonen. Og kan fortelle at om han bråbremser, bruker han minst 100 meter på å stoppe. Da er de allerede påkjørt, de som eventuelt er på skinnene. Opplever han å være så mye som i nærheten av en påkjørsel, må han parkere for dagen og tilkalle ny fører. Fordi det er en påkjenning å være i nærheten av å ta livet av noen med en t-bane

Så kjære foreldre. Ta en prat med barna deres, om sikkerhet på skoleveien. Det har jeg gjort nå med min tiåring. Som dyrt og hellig lover at han aldri skal finne på noe sånt, og som er like sjokkert som jeg

Og kjære lærere. Kanskje det er greit å ta opp dette på skolen også. Prosjektet med ballongbabyen fungerer tydeligvis ikke helt. Siden det er greit å kaste den på skinnene for å se hva som skjer når banen kjører over den


tirsdag 7. oktober 2014

Bursdagsplanleggeren

Minsten driver med planlegging for tiden

- Jeg tør å løfte et hus, men jeg klarer det ikke
- Du klarer jo å løfte et sneglehus?
- Ja, men ikke et sånt som går oppover og oppover og oppover (osv)
- Å ja, en skyskraper. Nei, det klarer du nok ikke
- Men jeg klarer å løfte en BH

Akkurat ja...

- Jeg skal ha BH-bursdag. Alle gjestene må gå med BH

Flott. Seksårsdagen blir enda mer spesiell enn sushibursdagen da han ble fem. 

Godt det er en stund til ennå

torsdag 25. september 2014

Min sønn pragmatikeren

Sønnen: - I tysken i dag skulle vi tegne det vi ville tatt med oss til en øde øy. En kompis valgte tusen pakker med fiskepinner. Jeg tegnet en fiskestang

Jeg: - Ja, det var jo ganske lurt da!

Sønnen: - Det lureste ville jo egentlig være å ta med en båt

Jeg regner med han kommer til å klare seg greit her i livet


mandag 22. september 2014

Den drømmen da

Joda. Man har jo kanskje en drøm

Når dagene liksom bare går og går, i samme tralten fra dag til dag. Stå opp - sende unger hit og dit - komme seg på jobb - sitte der i ørten timer - hente unger - lage mat - sende unger i seng - sløve foran tv

Da har man en drøm om at noe skal skje. Noe som kan gi litt energi. Litt forandring i de velkjente hverdagsrutinene

Noe man er i stand til å gjennomføre da, selvsagt, uten å måtte ofre for mye. Penger og tid

Jeg drømmer ikke om å seile jorden rundt. Eller klatre i høye fjell. Eller være hjemmeværende supermamma med rosa forkle og ferske boller hver ettermiddag, og fiskegrateng fra bunnen og unger som liker alt jeg serverer og er gode venner fra morgen til kveld

Jeg drømmer om å bare gjøre noe litt annerledes. Noe som lar seg gjennomføre. Ha muligheten til å sy litt mer, og kanskje se mine egne produkter  hengende i et butikkvindu, for eksempel

Og når den drømmen plutselig blir oppfylt. Det er da jeg må klype meg i armen og sjekke om jeg bare drømmer. Eller om det faktisk skjer

Og jeg får vondt i armen av all klypingen, for det skjer jo. Det er sant. Jeg er inne. På Skaperverket på Grünerløkka


For noen betyr det kanskje ikke så mye, men for meg betyr det masse. Jeg er stolt. Og ydmyk. Det er jo så mange flinke symennesker der ute. Og likevel får jeg være med i fellesskapet. Lille jeg

Og litt travelt blir det jo. Men det skal vi nok klare. For det tapper meg ikke, det gir meg energi

Vi ses vel på Skaperverket da, dere? I Markveien. Faktisk allerede neste uke

søndag 21. september 2014

Oups

Og i dette øyeblikk går det opp for meg at jeg ligger an til å bli hun der litt snåle, som viser frem uglesamlingen med 823 forskjellige varianter i Allers


fredag 12. september 2014

Disse ønskebarna

I går kveld gråt jeg meg gjennom en episode av Ønskebarn, på TVNorge. Selv om jeg aldri har hatt problemer med å bli gravid, snarere tvert imot, må man vel nesten si, er det ikke vanskelig å bli revet med av alle følelsene de viser i serien. Ære være alle de som stiller opp, de byr på seg selv

Jeg ønsker meg barn, og får et barn, og tenker aldri mer. Det holder med han her! Så blir jeg gravid igjen, for det blir jo jeg, og selv om han ikke var helt planlagt, er han hjertelig velkommen

Nå har jeg disse to. Som er mine store fine gutter. De beste i verden. De er mine ønskebarn

Som til tider gjør meg gal. De sliter meg ut, de krangler og egler, terger hverandre så tårene spruter og mamma får vondt i både hodet og hjertet. De er egenrådige og sta, og til tider ganske umulige

Som kan være mammas beste gutt, kosete og hyggelig. Som kan være greie med hverandre, hjelpe hverandre og lære av hverandre

Som i dag

- Storebror, kan du lære meg å spille sjakk?

- Ja. Selvfølgelig kan jeg det


Og dermed sitter en stor gutt på ti og forklarer til en liten gutt på fem hva en springer og en konge kan gjøre, hvem som går hvilken vei og når man kan slå ut den ene med den andre. Nøye og ordentlig, og mer tålmodig enn jeg noen gang kunne forestille meg. Riktignok blir det surmuling da storebror vinner partiet, men så viser det seg at lillebror vant første runde, så da tenker jeg det går bra

Det er helt nydelig. Et øyeblikk jeg lagrer for å hente frem ved senere anledninger, når jeg glemmer hvor idyllisk det kan være

Kjenner jeg gutta rett, må jeg vel ikke vente så lenge på det øyeblikket

torsdag 11. september 2014

Det multikulturelle møtet

I 1997 var jeg på et julebord på jobben. Der møtte jeg en høy, kjekk mann. Jeg sleit litt med å forstå hva han sa til å begynne med, men jeg tenkte at det kanskje ville gå seg til etter hvert, hvis jeg bare anstrengte meg litt. Man må jo tross alt se mulighetene, ikke hindrene

Jeg: utadvent og meget pratsom. Han: sindig, stille og rolig. Men når han sa noe, var det både smart og morsomt

På tross av disse kulturelle og språklige utfordringene, er vi i dag gift på niende året, vi har to barn og rekkehus. Han har tilpasset seg den østnorske levemåten, og er nå nærmest uten spor av sørlandsdialekt

Det er bare litt skarring som henger igjen

(Dette som et svar til NDLs vanvittige twittersak i dag)

onsdag 10. september 2014

Om hyller og vin og slikt

- Voffår er det så rotete her 'a?

Spør minstens kompis


Minsten er ganske fornøyd og forklarer at vi akkurat har fått en ny hylle, så det er isopor som den var pakket inn i, over hele gangen. Og i bilen, men det ser jo ikke kompisen


Mamma må vente et par dager med å glede seg over den nye hylla. For riktignok bestilte jeg den på mandag. Og riktignok kommer den allerede på onsdag. Men mannen er borte og jeg må hente den på posten selv. Og selv om jeg forstår hvor stort 90*90 cm er, sånn i utgangspunktet, og selv om vi har liten bil men ikke så liten bil, så trodde jeg det skulle gå greit å få med den jævla hylla fra posten og hjem

Så en annen dag, når jeg igjen er i vater, skal jeg støvsuge bilen for isopor. Eller det vil si, jeg skal kjøre bilen til noen som kan støvsuge den for meg. For det er sannelig ikke lett å få med en pakke i papp, ca 1*1 meter, inn i en Peugeot, med to barn. Vi drar hylla, etter mye om og men, ut av pappemballasjen. På parkeringen på senteret. Så det ligger nok en del isopor der også, må jeg beklageligvis medgi. Så får jeg så vidt det er klemt hylla inn i baksetet, minsten inn ved siden av og eldstemann foran. Heldigvis er det bare tohundre meter å kjøre. Heldigvis på så mange plan. For den høyre linsa er blitt helt tåkete, og jeg har derfor 50 % nedsatt syn, i tillegg til  to usikra barn og en dyr og kjempestor hylle fra Bloomingville i den lille bilen. Sol er det også, så jeg blir blendet av den, på det øyet jeg fortsatt ser med, rett etter rundkjøringen

Jeg gleder meg til mannen kommer hjem. Av naturlige årsaker, og for å få denne hylla opp på veggen. For den skal jeg sitte og se på hver eneste dag, og den skal aldri flyttes noe sted

Og så gleder jeg meg til de to Fatboy sittesekkene jeg har bestilt kommer i posten. Jeg regner med at de heller ikke får plass i postkassa, så de skal mannen få lov til å hente. Han må antakeligvis kjøre to ganger

Og på toppen av det hele har jeg ikke en dråpe rødvin i huset

mandag 8. september 2014

Påkjøringsfeltet

I dag begynner køen til E6 utenfor min garasje. Det er ganske langt, kanskje nesten tusen meter

Da jeg endelig, langt om lenge, kommer meg til E6 forstår jeg hvorfor

Påkjøringsfeltet

Det er et felt man kan bruke for å kjøre smidig inn mellom de andre bilene, som allerede er ute på E6. Det er lov å utnytte dette feltet, det er ca hundre meter langt og er laget slik at man kan flette inn i enden

Det er jo ikke noe rart det blir lang kø, når alle som skal kjøre inn på hovedveien stopper i begynnelsen av påkjøringsfeltet. Og blir stående der

Jeg kjører forbi flere biler, som står og stanger, de blir sikkert sure på meg, men jeg tror faktisk det er jeg som gjør det rette. Utnytter hele feltet og får til litt mer smidig kjøring. For jeg trenger ikke stå og vente, jeg smetter rett inn mellom to biler

Så la oss alle si det sammen: Påkjøringsfeltet

Bruk det!

tirsdag 2. september 2014

Posten

For andre gang i år får jeg en faktura fra Posten, med straffegebyr fordi jeg har betalt for lite porto på pakker jeg har sendt

For andre gang sender jeg en sur klage, siden det faktisk ikke er min skyld at Posten har satt bort sine tjenester til folk som egentlig driver med helt andre ting enn post, og som sikkert er gode på melk, brød og vaskepulver, men ikke fullt så gode på porto, pakker og frimerker

Når Posten velger å sette bort sine egne oppgaver til andre, bør de i det minste sørge for god nok opplæring. Å sette på nok frimerker på en pakke skal til og med jeg klare etter litt veiledning. Jeg ser på bildene som er tatt av min pakke, at det står 35 kroner på pakken. Han bak skranken har satt på frimerke for 15 kroner

Jeg vet at jeg har betalt 35 kroner for den pakken. Fordi jeg faktisk trodde jeg skulle betale mer. Det er også noe - hver gang jeg sender en pakke, har den forskjellig portotakst. Selv om det er samme innhold. Jeg tror ikke de på Ica, eller Rimi, er helt oppdatert på portotakster. Eventuelt så sliter de like mye som meg med å forstå hvilken takst de skal putte min pakke inn i. For det er ikke lett. Er det pakke? Er det brev? Er den stor eller er den liten? Går den i en postkasse, er den over eller under 2 cm bred? Det er et virrvarr av valg

Så jeg forstår jo at de kan slite litt

Derfor tenker jeg at de som jobber i Posten kanskje burde fortsette å ha den oppgaven. Ikke de som jobber i Ica. De skal holde melken kald og brødet ferskt. Det er de gode på

Og forøvrig: Jeg har skrevet min adresse på baksiden av pakken. Hva med å heller sende den i retur, og gi meg en sjanse på å rette opp i feilen, og la vær å sende meg en faktura på 81 kroner. Det må da koste mer enn det smaker å sende meg en dum faktura?

søndag 31. august 2014

Tiårsdagen

Vi feirer trippel klassebursdag i helgen, for eldstemann og to kompiser. Det er flere fordeler med å slå sammen sånne feiringer

Masse morsomt tilbehør å finne hos TGR

- Man slipper å ha hele ansvaret alene

- Man slipper unna med én bursdag i stedenfor fest tre helger på rad

- Man kan snylte på foreldre som er mye mer kreative på matpyntefronten enn en selv

Siste punkt er det beste, sånn for min del

For bare se på dette

Bartetomatene kan jeg delvis ta æren for - melonhodet ikke! Kuleste ever!

Vi er en periode redd for at noen skal kontakte barnevernet, særlig da vi kjører en kniv rett i melonhodet. Og når vi sier til barna: God tur hjem. Takk for besøket. Dere får fortelle pappa om melondrapet - og pappaen ser meget skeptisk ut

Barna elsker det!

(Og hvis noen lurer på hvordan man får 18 tiåringer til å kose seg med grønnsaker og frukt, smoothie og rundstykker med ost i bursdag, uten å mase om godteri, pølser, brus og slikt - det er null problem. De vil faktisk ha frukt og grønnsaker. Det er bare å ikke gi dem noe alternativ)

mandag 25. august 2014

Sliten

Vi har regler her i huset. Noe det viser seg at en del nabounger ikke har

Blant annet får ingen gå ut fem minutter før middagen er klar. Mest fordi mamma ikke gidder å løpe hele nabolaget rundt for å lete etter barn som skal spise. Men også litt fordi det er greit å roe ned to hakk og være i stand til å innta middagen noenlunde i vater

Vi har også regler rundt leggetid. Noe veldig mange nabounger ikke har. Og der er vi ganske strenge. Etter halv syv skal de komme med meget gode argumenter for å få gå ut på hverdager

Særlig hvis gutta er slitne. Da er det faktisk lov å roe ned med barnetv og kveldsmat, for så å legge seg i rimelig tid

I dag er minsten så sliten at han nesten sovner i barnehagen. Det betyr litt tidlig kveld

Litt før syv ringer det på. To kompiser vil ha minsten med seg ut

Og det er her jeg ser resultatet av reglene: Minsten vil ikke

- Du vil jo aldri komme ut!

- Det er sent. Jeg skal snart legge meg. Og så er jeg sliten

Han tør å si ifra. Han tør å innrømme at han har leggetider de andre ikke har. De vet antakeligvis ikke hva leggetider er

Jeg er så stolt. Og veldig sliten. Alle har litt tidlige leggetider her i huset i dag, kjenner jeg

tirsdag 12. august 2014

Hverdagsgleder

Som vanlig etter en ferie er det gode forsetter på gang

Mindre godteri og mer gulrøtter, for eksempel

Men hva skal man gjøre når minsten har så skrekkelig lyst til å bake kjeks med sitt eget utstyr - kjevle og former? En god mor gjør jo da selvsagt alt som står i hennes makt for å tilfredsstille dette behovet


Deig som utelukkende består av sukker, smør, egg og hvetemel er ikke godteri. Det er mat. Faktisk overraskende god mat. Pynt på kjeks er heller ikke godteri. Selv ikke før det kommer på kjeksen, limt fast med melis. Som i alle fall ikke er godteri


Ja til mer baking i hverdagen. Definitivt. For sånne hverdagsgleder teller ikke som godteri

søndag 10. august 2014

Drømmen om torp

Lørdag drar vi til Sverige for å harryhandle. Skikkelig harryhandling innebærer også kjøp av torp

Gutta vil flytte til torpet med det samme vi kommer dit. De vil kunne få sitt helt eget stabbur. Lykke. Helt til de oppdager at det kryr av maur rundt bena på dem. Da setter de seg i bilen og vil dra umiddelbart


Jeg ser potensialet i huset, selv om det vil være en enorm jobb å få det i stand. Det gjør nok mannen og. Helt til han tar seg en tur i kjelleren. I huset altså, ikke sånn mentalt. Der viser det seg å være full fest for mugg og sopp, og helt sikkert ganske helseskadelig

Det er litt dumt, egentlig. For selv om jeg aldri har ønsket meg hytte før, skjer det noe med meg for øyeblikket, det må ha med alderen å gjøre, og jeg har lyst på et rødmalt torp i de svenske skoger. Jeg innreder det allerede i hodet mitt, maler gulvene hvite, syr puter og pledd og går på loppis og finner asjetter og kopper

Men bare tanken på å skulle renovere noe i den kjelleren gjør at jeg nesten mister lysten på torp igjen. Det er en grunn til at det er latterlig billig, konkluderer vi med

Så helt skikkelig harryhandel blir det derfor ikke. Vi dropper torpet i denne omgang, og kjører heller innom Töcksfors og handler to kilo godteri og litt fläskfilet isteden, og lar drømmen om torp leve litt lenger som drøm og ikke som virkelighet

Derfor har vi i dag ommøblert hele stua hjemme. For noe må skje på innredningsfronten, og når det ikke blir et nytt hus å innrede, får vi gjøre det vi kan med det vi allerede har

fredag 8. august 2014

Tannfeen

Nå har vi ventet på tannfeen i flere uker. Tannen har vært løs, men bare sånn passe løs

Dagen før første barnehagedag sier jeg: - Kanskje vi skal få den ut? Det er jo litt kult å komme i barnehagen med et hull der tannen skulle vært da?

Minsten er litt mer usikker, og mener at det er minst like kult å komme i barnehagen med en kjempeløs tann

Så da blir det sånn

Så glemmer vi jo den tannen litt, før han plutselig kommer og viser at han har dratt den ut. Helt selv. Det bare skjedde liksom. Vi er like overrasket alle sammen


Da er det vannglass og verdens minste tann og åpent vindu så feen kan komme inn og ut. Men den kommer kun hvis man sover, så det hjelper ikke å være våken halve natten. Jammen går det greit å legge seg den kvelden ja

 - Hvor store insekter er sånne tannfeer da, mamma?

Det vet ikke mamma, siden man alltid sover når de kommer. Mamma er ikke en gang klar over at de er insekter

Men sannelig, en har i allefall vært innom i natt. Med 20 kroner

- Hvor er tannen nå da, mamma?

- Den har vel feen tatt med seg?

- Jamen, det ligger flere av storebror sine tenner på badet

- Hm. Det var rart

 Før det blir en krise velger jeg å si: - Du, den ligger nede

- Jo men, hvordan kom feen seg ut da? Var det åpent vindu nede også?

- Hæ?

- Ja, hvis hun la tannen nede, hvor fløy hun ut etterpå?

Neste gang jeg forsøker meg på noe sånt, må jeg ha hele historien klar. Denne er jo åpenbart full av hull

torsdag 7. august 2014

Harry Potter

Minsten er på Harry Potter-kjøret. Lykken er komplett nå som han har fått de to første bøkene på lydbok

Siden han er som han er, lever han seg også veldig inn i ting. Han har allerede et arr i pannen, etter et uhell tidligere i sommer. Og hva er vel bedre enn å oppdage at han allerede har den hvite snøuglen Hedvig?!

- Mamma, jeg er Harry Potter. Dette er uglen Hedvig


Og mamma er glad for at Sabeltann har flyttet for denne gang. Velkommen, Harry!

tirsdag 5. august 2014

Uken oppsummert

Sønnen (snart ti) har vært i Bergen alene en uke, med en kompis

Første frokost hjemme igjen, har vi oppsummering av uken som var:

- Vi fikk 93 krabber. Tre små steinbitt. Fem makrell. Vi badet hver dag. Vi snorklet, og kjørte masse båt og satt på rumperister. Det gikk greit med togturen, men den var litt kjedelig. Og alt var veldig dyrt på toget, det er derfor jeg ikke har noen penger igjen

Minsten (femogethalvt) vil også bidra i samtalen, og kan komme med følgende opplysning til storebror:

- Pappa har fått nye ølglass. De er det ikke lov å drikke melk av

torsdag 31. juli 2014

Kjør sakte!

I gata hos oss er det lov å kjøre i 10 km/t. Det er jo ikke fort. Det er nærmest krabbefart

Det er faktisk slik at man blir oppfordret til å ikke kjøre så mye i det hele tatt i gata vår. Dessuten er den enveiskjørt

Men det viser seg at alt sånt er ganske vanskelig å forholde seg til. Selv om det finnes flere skilt til å minne dem på det. Men jeg ser nå at på skiltet står det Tenk - Brems. Det er to ting på en gang det. Kanskje det blir litt mye


Det bor mange barn her. De er ute i gata og leker, sykler, skater, tegner med kritt. Ja, sånt som barn gjør. Og ja, de må selvsagt lære seg at de skal se seg for. Jeg forsøker i alle fall å lære mine barn det. Men så er de jo barn da. Og plutselig flyr en sommerfugl forbi, den må vi jo se litt på, og vi løper etter. Da er det ikke så lett å huske på at det kan komme en bil i full fart. For det skal det jo egentlig ikke her

Da forventer jeg faktisk mer av de som til alt overmål har klart å få lappen. De må kjøre etter forholdene. Såpass må man kunne kreve. Og forholdene her er 10 km/t i førstegir. Det er kjempeenkelt! Du trenger ikke gire en gang! Enklere enn det får du det nesten ikke

Vi bor midt i en sving, i en liten bakke. Bakken er ikke bratt, og med de store SUV-ene de kjører rundt i her, burde den ikke være noe problem å forsere i 10 km/t. På førstegir. Selv min skrangelete Peugeot klarer den bakken helt uten problemer

Nå vurderer jeg sterkt å stille meg opp litt oppi her og kaste egg på alle som kjører for fort. Det ville blitt mange egg, la oss bare si det sånn

Det er sikkert ikke lov til å kaste egg på biler. Det finnes kanskje ingen konkret regel, men sånn etisk sett er det nok ikke greit. Men siden ingen bryr seg om de reglene som faktisk finnes her, hvorfor skal jeg bry meg om regler som ikke finnes?

tirsdag 29. juli 2014

Når barnet ditt heter Princess

Jeg blir igrunn litt lei meg, jeg

Når jeg leser artikler som dette, hvor mamma Sophie-May mener barna må rustes for livet med brunkrem og sminke. Hun ønsker bare det beste for dem, og ville blitt traumatisert om hun fant jentene i sandkassa

Jeg ser jo den, da. For både løsnegler og Uggs med swarowskikrystaller er sikkert litt upraktisk i nevnte sandkasse

Nå har jeg sjekket ut facebookprofilen til Sophie-May også. Der har hun en lang status hvor hun forsvarer seg, mener hun selv er laid back og gjør alt som står i hennes makt for å gi Princess og Precious det beste. Hun er en god mor, som i programmet ønsker å vise hvor stolt hun er av barna sine, ved å gi dem det aller beste

En av Sophie-Mays venner klemmer til og med ut av seg:  

had to bling lacey up when she was a baby...purely cos she was one ugly kid lol .

What?

Jeg forstår at vi lever i to forskjellige verdener. For i min verden er skitne, lykkelige barn som får lov til å klatre i trær og få hull i buksene det aller beste. Barbiebarn med løshår og sminke i en alder av to er ikke det

Kanskje er jeg skikkelig sneversynt, men stakkars barn altså

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails