Julefred

Jeg lærer aldri. Jeg tenker hver eneste gang, at denne gangen går det sikkert bra. Vi er så motiverte, alle sammen, dette blir kjempegøy

Og så skjer det samme. Gang på gang

Også i dag

Melding til mannen: Jeg kjøper pølser. Lag bål i grillen, finn pinner å steke pølser på

Mannen: Jeg har ikke spikkekniv lenger. Vi får bruke noe annet

Jaja. Det klarer vi vel. Vi har vel noe grillspyd eller noe

Hjemme, fullastet med pølser og lomper og melk til varm kakao, og pågangsmot og nå skal vi kose oss, for været er helt fantastisk og det er lille julaften

Eldstemann aner ikke hvor utebuksa er, ei heller ullstilongsen. Han forstår heller ikke at å spørre om hjelp er en mulighet. Mamma finner nemlig både utebukse og ull på første forsøk. Minsten nekter å gå på do før alt utetøyet er på. Dessuten klør nisseluene, så det er helt uaktuelt å ta på dem. Det viser seg til alt overmål at grillen er full av mugg, så den kan ikke brukes

Mamma er kjempesur, og truer med å avlyse hele bålgreia. Bortsett fra at det ikke er noen straff, og virker mot sin hensikt

Ok, vi drar til sjøen da! Det går fint an å lage bål på stranda nå. Det blir gøy!

Neppe

Alle er sure idet vi setter oss i bilen

Vi får til bål. Vi får grillet pølser og drukket varm kakao. Vi får sett på alle endene, og det er strålende vær og vi får frisk luft

Men alle blir kalde, og det går ikke an å ake på ikea-posen som mamma foreslår, en biter seg i kinnet og en annen får en ekkel pølsebit som er brent, og det er definitivt ikke enighet om at det var en fin tur



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Det snør

Kjære Trude Mostue

Høstutstillingen neste?