Angstlidelser

Da skoleåret starter i august, har vi to suverene foredragsholdere på plandagene. Den ene av dem, Jarle Eknes, snakker om temaer som kan få en hver ned i dypet, nemlig angst og depresjon. Man kan bli deprimert av mindre. Men han er ganske morsom og underholdende, og gjør tøffe temaer litt lettere fordøyelige

Altså, depresjon kan man jo alltids kjenne seg igjen i, men angst er liksom ikke det jeg går rundt og tenker på daglig. Bortsett fra at det under foredraget går opp for meg at jeg faktisk har en angstlidelse. En angstlidelse er når man er så redd for noe at det setter begrensninger i hverdagen

Nå er det ikke hver dag jeg blir utfordret i forhold til denne angstlidelsen, men jeg går for eksempel aldri i skogen mellom februar og november. Enda mindre overnatte i nevnte skog. Jeg vil aldri i livet reise på ferie til Australia. Og jeg ringer en gang på hos naboen og spør om hun kan sjekke under sengen min om det tilfeldigvis ligger en pyton der. I tredje etasje i en bygård på Grünerløkka

Jeg har altså en ekstraordinær slangefobi. Den er så alvorlig at jeg for eksempel kan begynne å hyperventilere på t-banen, ved tanken på at noen kan ha en slange i en bag. Helt uten noen som helst forankring i realiteter. Jeg sitter utenfor tropehuset i dyreparken hver sommer, og går ikke på do i nærheten av slangehuset. Jeg vil ikke for mitt bare liv finne på å gå inn på reptilparken med gutta. Og jeg stopper opp og får inngangspenger tilbake ved en mayaruin i Mexico, bare fordi det sitter et par iguaner ved inngangen. Iguaner i seg selv lærer jeg meg å tolerere på de to ukene, men da mannen med billettene sier: Det er mulig det er noen boaer i buskene, blir det virkelig behov for å puste i den der brune papirposen man ser på film

Som bibliotekar kan det skape problemer når jeg må katalogisere bøker om reptiler. Derfor har mitt bibliotek ikke noe sånt. Gutta får ikke ha lekeslanger. Jeg orker ikke se Jungelboken i tegnefilm, fordi Kah er så ekkel. Og jeg kvier meg for å fylle godteposen til minsten med godterislanger. Ikke fordi de laget av sukker og e-stoffer, men fordi de ser så virkelige ut

Grunnen til dette angstfylte innlegget akkurat nå, er at jeg har vært på Universeum i Gøteborg i dag. Det vil si, jeg har sett kafeen og butikken. Med hjertet i halsen og tårer i øynene. Jeg forstår ganske fort at venstre halvdel av bygget er helt utelukket for min del. Problemet er at man egentlig ser hele delen selv om man ikke går inn. Jeg sitter lenge og venter i første etasje, inntil det går opp for meg at den øgla på greina rett ved siden av meg beveger seg

Jeg blir beroliget av de søte jentene i kafeen: Ormarna kommer ju inte ut här. Jeg er jo klar over det da! Jeg er jo ikke dum. Det beroliger bare ikke noe særlig. Jeg får en dobbel latte, men blir ikke nevneverdig roligere av det. Jeg puster med magen, det hjelper heller ikke. Jeg forsøker å ikke tenke på hva som befinner seg på andre siden av det tynne glasset. Det hjelper ikke

Jeg puster ikke jevnt før vi er ved norskegrensen