fredag 27. mai 2011

Eplekjolen

Endelig er kjolen ferdig. Eplekjolen. iKjolen? Jobs' kjole?

Smijern-Erna står modell
Jeg hevder fortsatt at å sy til barn er enklere enn å sy til voksne (damer). Vi har så mange bulker. Det skal passe både her og der.

Jeg har valgt et enkelt mønster. Og jeg har valgt stretchstoff. Og prøver først kjolen på Smijern-Erna. Hun er timeglassformet. Sikkert 90-60-90 eller hva nå den formelen på den perfekte kroppen er.

Og sånn blir den på
eieren
Jeg er ikke akkurat timeglassformet. Mer pæreformet. 80-100-120 liksom. Passer i størrelse S øverst, sprenger L på midten og er noe midt mellom M og L over hoftene, ifølge måleskjema på mønsteret i alle fall. Men jeg prøver. Og med bare et lite jukselegg på den ene siden, som jeg satser ingen ser, passer kjolen.

Jeg er klar for sommerfester. For dette er stoff som passer for norske sommerfester. Sånne som er litt småkjølige utover kvelden. Joggebuksestoff med pusete innside. Utrolig deilig.

Jo, jeg er veldig fornøyd med kjolen. Jeg tror faktisk den debuterer på fest i morgen.

tirsdag 24. mai 2011

Venstrehendte

Dumme forskningsresultater ser jeg mye av i avisene, men når de i dag konkluderer med at "...risikoen for å bli venstrehendt [er] 30 %" etter ultralyd - da melder jeg meg litt ut.

Hæ?! Risiko? Er det farlig å skrive med venstre?

mandag 23. mai 2011

Holdbarhetsdato

Det er ikke alt jeg ber vaskehjelpen om å gjøre.

Blant annet rydde i skap og hyller på badet. Tørke støv oppå høye skap og karmer, over speil og på hyllene der det ligger bleier og salver og termometer og masse ting jeg ikke en gang visste jeg hadde. Fjerne enslige paracet fra hyllene, kaste inntørket neglelakk, kaste de tomme tannkremtubene. Det gjør ikke vaskehjelpen.

Ikke jeg heller, viser det seg.

Nå føles det veldig godt i etterkant, det skal sies, men det er ingen hyggelig opplevelse mens det står på. Jeg har kastet en hel pose med ting fra badet i dag. Ting vi sjelden eller aldri bruker.

Blant annet linsevæske med holdbarhet til 2007. Og en ansiktsmaskekremting med best-før-dato i mars 2004.

Kanskje derfor hudpleieren sukker og rister på hodet når jeg kommer for en behandling en sjelden gang.

lørdag 21. mai 2011

Løvetann

I år er vi med på å begrense spredning av løvetannfrø ute i naturen. Minsten plukker ikke bare en håndfull, men flere bøtter, med løvetann til mamma hver dag.

Han observeres sjelden ute uten gule blomster i hendene.

Og mamma har jo ikke hjerte til å si nei, selv til ugress, så inne på benken er det fullt.

fredag 20. mai 2011

Annerledes

Alle er så redde for å være annerledes, å skille seg ut, være utenfor normalen.

I mitt bibliotek har jeg mange lånere som er annerledes. Hva nå enn det er. Og det er så herlig befriende.

Plutselig hører jeg høye vrinsk bak hyllene, etterfulgt av kykkelikyyyy. Høyt og fullstendig uten blygsel leser de seg gjennom dyrebøkene mine.

Så hører jeg: Se her 'a! Supermanntruser! Fortsatt helt uten blygsel. Det kan kanskje være mer sjarmerende med knegging enn å flashe undertøyet, men så lenge det ikke tar helt av er det greit for meg.

Noen av mine lånere er over gjennomsnittet opptatt av utrykningskjøretøy og sykehus, politimenn og branner. Når de finner to bøker om kreft hos eldre, setter de seg til i sofaen og leser og ser på bilder. Bilder av sprøyter, sonder og rullatorer. Med stor iver leter de etter bilder av sykebil, det ville være høydepunktet i den boken i så tilfelle.

Noen låner med seg bøker hjem hver uke. De leser kanskje ikke i dem hjemme, men for dem er opplevelsen av og gleden over å gå på biblioteket nok. Det gleder meg. Et bibliotek skal være der for alle, også for den som ikke er en helt vanlig gjennomsnittslåner.

De skiller seg kanskje ut, men for meg skiller de seg ut på en positiv måte. Jeg blir glad når de kommer innom, de har sine faste rutiner og jeg må vise interesse for mye forskjellig. Så stolte er de over å vise frem noe nytt, og jeg blir glad for at de vil dele det med meg.

Ingen dag er lik hos meg, og det er nettopp det som gjør jobben spennende og interessant.

Hurra for annerledesheten!

torsdag 19. mai 2011

Sukker

Vi har bryllupsdag i dag, mannen og jeg. Sukkerbryllup er det, til og med. Seks år med ring på fingeren.

Mannen ser riktignok et øyeblikk litt spørrende ut da jeg gratulerer ham med dagen. Han tar seg raskt inn, og vi kysser midt i gangen, til sterke reaksjoner fra eldstemann. Og da vi kysser hadetbra, hører vi bak oss: Nåååå igjen!

Heldigvis klikker mannen Liker på dagens Facebookstatus.

Noe annet ville jo vært kjedelig!

onsdag 18. mai 2011

Over for denne gang

Vi klarte oss gjennom 17. mai uten heliumkrisen. En plastleke fra Peppes gikk i stykker hjemme, før festen begynte, det ble en stor krise, men den gikk heldigvis over den også. Derfor var vi stanhaftige mot den heliumen. Kloke av skade, kan man si.

Vi gikk ikke i tog. Jeg leverte bollene på skolen innen tidsfristen, dro hjem igjen og spiste lang frokost i steden. Og så møtte vi friske og opplagte opp på skolen til eldstemann, som debutanter på skole-17.mai-feiringer. I strålende sol, med masse god mat i kaféen og hyggelige mennesker å pludre med.

Vi kjørte trikk. Antakeligvis høydepunktet for minsten. Som sovnet. Han sov seg gjennom Karl Johan, russekort og hundretusenmillioner mennesker. Vi gikk på en bortgjemt og barnevennlig restaurant, fikk bord ute i solen og maten servert veldig kjapt.

Vi kjørte trikk igjen. Denne gangen med våkne barn. Minsten sang hele veien, mens mamma måtte liksom-sove. Mamma hadde egentlig veldig lyst til å sove helt på ekte. Så da vi kom hjem, var mamma komatøs i over en time.

Eldstemann fikk alle russekortene han ønsket seg, kake hos naboen og SD-kort til DS-en, med Black Sabbath på. Så han var fornøyd.

Etter at gutta var i seng, fikk Elna også feire 17. mai, og resultatet ble ny solhatt til minsten.

Men det er godt det er et år til neste gang.

mandag 16. mai 2011

På Meny med lavt blodsukker

Turen går til Kolbotn, for å kjøpe sko til eldstemann. De forrige er blitt fulle av hull, etter en måneds bruk. Dårlig.

Skoene vi klarer å enes om, kommer selvsagt ikke i riktig størrelse, og mamma blir derfor sur. Du kan sikkert bruke bunadskoene fra i fjor. Sier mamma.

Så er det Meny. Denne dyre, flotte matbutikken med stort utvalg. Jeg må bake boller til skolen, og har i tillegg sett meg ut en spennende ny kakeoppskrift, som jeg antakeligvis vil komme tilbake til om det blir noe av.
For til den kaken trenger jeg blant annet brunt sukker, melis og marshmellow fluff. Som visstnok finnes i velassorterte matvarebutikker.

Så da jeg, sur og grinete og med lavt blodsukker står ved bakehyllene og sier (egentlig mest til meg selv) Hvorfor finner man aldri det man trenger i denne liksom velassorterte butikken da?, er det selvfølgelig en ansatt som kommer forbi. Han snur seg fort, smiler og spør om han kan hjelpe meg med noe. Og hjelper. Han finner brunt sukker. Han finner økologisk melis. Og Marshmellow fluff, som jeg aldri har sett og knapt nok hørt om, vet han hva er, men må dessverre beklage - det har de ikke i denne butikken.

Jeg har nå brunt sukker i kurven, men fortsatt lavt blodsukker, og tramper mot de endeløse køen ved kassene.

Mens sønnen kommer flau og beskjemmet bak meg: Mamma, det er jo ikke hans skyld at de ikke har sånne marshmellows da! Han prøvde jo bare å være hyggelig!

Og det har han jo helt rett i! God 17. mai til alle dere som jobber i matbutikk i dag - dere fortjener en fridag i morgen!

Fem år igjen

Jeg skulle ønske jeg var fem år.

For alltid. Ingen forpliktelser utenom tannpuss og kle på meg selv. Stå så smått på egne ben og stort sett få de tingene jeg trenger, servert på et sølvfat. Være i stand til selv å lade DS-en når det er på tide, og ellers surfe gjennom tilværelsen på sjarmen.

Jeg har ikke lyst til å ha bekymringer for om pengene strekker til denne måneden, om god helse og farlig og lang skolevei. For om barna mine kommer til å bli kjekke gutter, flinke på skolen og få seg en god jobb.

Jeg vil ikke bestemme meny og handle inn til kjedelige hverdagsmiddager, dag ut og dag inn. Jeg vil ikke sitte inne på jobb når solen skinner og det er varmt ute.

Men det er klart, hvis jeg hadde vært fem år, ville jeg ikke hatt gutta mine.

Jeg ville aldri blitt klemt, med myke kinn mot mine og lubne armer rundt halsen min. Jeg ville aldri fått tilbake målebåndet mitt fra minsten, og høre ham si Værsågod, vennen!

Jeg ville ikke sett (med påtatt engasjement) på alle russekortene som blir samlet med stort pågangsmot i disse dager.

Jeg ville ikke sett gleden over å finne løvetann, Mere løvetann, mamma - masse løvetann. Gleden over å få is før middag.

Eller oppleve sinnet og sorgen hos storebror når lillebror og mamma i kompaniskap vil støvsuge opp alle maurene fra kjøkkengulvet. Maur er også dyr, og man skal være snill mot dyr. Visstnok.

Så til tross for manglende arbeidslyst, lange dager inne når det er sol ute, kjedelige hverdagsmiddager og utallige ladninger i vaskemaskinen, så er jeg glad for at jeg ikke bare er fem, men et mye høyere tall.

lørdag 14. mai 2011

iPhone

Den gangen da mobil gikk fra å være for meget spesielt interesserte til å bli et allemannseie, var jeg sterk motstander. Jeg hadde ikke behov for å dra med meg en telefon over alt. Skulle noen ha tak i meg, fikk de ringe hjem. På fasttelefon. Og legge igjen beskjed på svareren om det var noe viktig.

Så fikk jeg en mobil i bursdagsgave, fra en venninne som syns jeg var skikkelig treg. En stor svart klump med kjempestort batteri og liten skjerm. Jeg tok imot med blandede følelser, og var fryktelig stolt da jeg sendte min første sms. Til å begynne med holdt jeg litt igjen, men den tiden er over. Nå er jeg helt avhengig.

Jeg har mistet oversikten over hvor mange mobiler jeg har hatt. Jeg bytter ikke bare fordi de ikke lenger virker. Jeg har hatt dametelefon med speil og snirkler. Jeg har hatt billig telefon med kamera, som ga opp like etter at jeg fikk den. Dårlig kjøp med andre ord. Jeg har hatt blå mobil, rosa mobil, med blomster og uten blomster. Jeg har stort sett holdt meg til Nokia, bortsett fra den dametelefonen med snirkler.

Nå er jeg på iPhone. Og jeg elsker den. Det er skremmende å innrømme, men jeg er blitt litt småopptatt av teknikk. Jeg som var så sterk motstander. Jeg sover riktignok ikke med den ved siden av meg om natten, men den er sjelden eller aldri avslått. Jeg er ganske tilgjengelig. Skremmende tilgjengelig. Jeg slår av lyden av og til, for ikke å være så avhengig.

iPhone er ganske vanskelig å bruke for en med pølsefingre, du skal treffe riktig bokstav på skjermen. Så det kan jo bli litt rart, om en ikke leser korrektur før sending. Den har også en ordbok med de mest utrolige forslag.

Dexter, for eksempel, blir til sexterapeut. Kan jo være greit å få det korrekt liksom - Kan du ta med sexterapeut på jobb i morgen, jeg vil låne?

I dag sender jeg en melding hvor jeg skal avslutte med Hils. Siden jeg er raskere enn lynet på tastene, til tross for pølsefingre, blir den sendt med feil avslutning. Flaks for meg at mottaker vet jeg ikke heter Hilde.

onsdag 11. mai 2011

Rosa drøm

Jeg er glad for de gutta jeg har. Jeg gikk ikke rundt i gravid rus og ønsket meg det ene eller det andre, det viktigste av alt var at det var en baby.

Det er klart, jeg får ikke på gutta noe rosa. Greit nok. Ikke kjoler. Greit nok. Men det er mye stygt tøy til gutter. Ikke så greit. Må sy da. Helt greit.

Dessverre er det sånn at til og med i stoffbutikkene er det mer som passer jenter enn gutter. Og i bøkene er det flere oppskrifter på kjoler enn bukser.

Så når Elna og jeg har laget denne, er det nesten sånn at jeg går opp og sjekker en ekstra gang om minsten faktisk er en gutt.


Han er det! Men jeg finner vel uansett en liten rosa frøken som kan ha på denne, tenker jeg.

mandag 9. mai 2011

Tom Waits og Erasure

Ja da har jeg gjort det også. Gått fra den ene brune puben til den neste, og drukket øl med begge hender klokken halv to på formiddagen. Ikke helt meg, kjenner jeg. Men egentlig ganske morsomt likevel.

Søsteren har bursdag på samme dag som Tom Waitsløpet 2011 avholdes. Heldigvis har hun bursdag i Tønsberg, ikke i Oslo. Så det er syv puber i steden for 22. Og en sjanse til å kunne klare å gjennomføre uten varige mén. Skrumplever og nyresvikt og sånne ting.

Jeg kjenner veldig raskt at brune puber i Tønsberg ikke er helt meg, og særlig ikke halv to på en solfylt lørdag. Den aller bruneste har ikke en gang uteservering, og vi må stå inne, i et lokale hvor røyken fortsatt sitter i veggene og gardinene er trukket for. 3/4 av alle som er der, er ikke med i løpet. De er nok der uansett hva slags løp som går i Tønsberg. Det er her jeg drikker med begge hender, bare for å bli ferdig med det og komme videre - ut i solen.

Underveis er det quiz, og det jukses på høyt nivå. Vi leverer derfor fasiten når vi kommer til siste pub. Dessverre blir vi disket, fordi vi leverer for sent. Hva er det da? Vi er ferdige halv syv, og det er liksom for sent? Bonus er at vi leverer den peneste besvarelsen fyren bak disken har sett, pent pyntet med border og skjønnskrift av kunstnersøsteren. Han lover å ramme den inn og henge den opp.

Siden det ikke går så veldig bra med Tom Waits-quizen, er gleden stor da vi oppdager at de har Erasure-quiz inne på puben. Åttitallsheltene mine! Vi slenger oss med på laget som leder etter første runde, og forstår fort at vi syns dette er morsommere enn de. De er ikke der for å ha det gøy. Visstnok står det Blodfans på plakaten, men det tar vi med en klype salt. Vi kaster oss inn i kampen, uten å kunne svare seriøst på et eneste av de 29 spørsmålene, og mannen med bart på vårt lag blir surere og surere. Han er virkelig blodfan, ikke nok med det, han er bookingansvarlig for Slottsfjellfestivalen, og mannen som faktisk har fått Erasure til Norge.

Vårt lag (jeg sier det sånn, for enkelthetsskyld) vinner overlegent. Førstepremien er et møte med Erasure. Juhu! Og så går førstepremien til laget som kommer på andre plass! Hæ? Antakeligvis er det avtalt spill, siden bookingansvarlig uansett får møte dem. Uten at han inviterer med tre hyggelige blondiner. Andreprisen er en natt med Andy Bell. Det er ikke jeg særlig interessert i, og jeg antar at Andy Bell heller vil ha mannen med bart enn de tre blondinene som har jukset seg til førsteplassen. Det er altså bare skuffelser på quizfronten denne dagen, og bare en ting å gjøre: danse og drikke mer øl.

Og på dansefronten vinner vi, uten tvil!

fredag 6. mai 2011

Luksus

Fredag kveld. Så er det bare å synke sammen i sofaen og bla seg gjennom tilbudet fra Canal digital. Jeg har lest en overskrift i en eller annen avis i dag, om at NRKs nye program om Norge, med Haddy i programlederrollen, visstnok er koselig og vel verdt å se.

Vi gir det en sjanse. I dag handler det om luksus. Med Kristian Valen og Torgrim Eggen. Som bor i Hollywood (Kristian) og drikker sjampis og spiser trøfler (Torgrim). Det er sikkert luksus. For dem. Og de blir sikkert lykkelige av det. Jeg tror luksus er ment å føre til lykke.

For meg er luksus noe helt annet, luksus er ikke nødvendigvis ensbetydende med store utgifter og prangende biler, lange ferier og sjampis i høye glass.

For meg er luksus blant annet:

Gå på do helt alene. Det er luksus det. Og dusje uten at sønnen tar bilde med DS-en, for å vise det til kompisene.

Drikke kaffe mens den fortsatt er varm.

Sove til halv ti, mens mannen står opp med gutta.

Så det er ikke mye diamanter og Hollywood over min luksus. Men jeg er helt sikkert minst like lykkelig som Kristian Valen likevel.

Ikke fullt så brun da, men sikkert like lykkelig.


torsdag 5. mai 2011

Hørsel

Sønnen har vært hos helsesøster, og det viser seg at han har et hull i hørselen. Mannen, som har studert sånt med decibel og hertz og hva det heter, har forsøkt å forklare meg, men jeg forstår det ikke helt. 

Jeg har bare konkludert med at sønnen ikke er en hund. Han hører høye frekvenser dårlig. For hvisking på kjøkkenet hører han, særlig hvis vi hvisker om sjokolade eller cola.


Mannens forklaring til uforstående mor: Sønnen hører ikke frekvenser rundt 6000 Hz som er et stykke over normal tale. Det er vel omtrent som den mest høyfrekvente kviningen til Bee Gees.

Så det er nok bare en naturlig forsvarsmekanisme, tenker jeg.

tirsdag 3. mai 2011

Vårslapp

Minsten vil ikke i barnehagen, og forkynner i dag tidlig: Jeg vil være i husen min! Jeg er så enig, så enig. Jeg har ikke lyst til å jobbe! Jeg vil også være i husen min.

Jeg har faktisk lyst på fem millioner kroner og nytt hus. Kaffe på terrassen og en bok innen rekkevidde. 

I avisene er det igjen bare kjipe nyheter. Det er strid i Høyre. Stella beskyldes for å kopiere VM-sangen fra 2010. Barca-spillere anklages for rasisme. Kvinne døde etter gressbrann. Syv av ti barn har for små sko. 18-åring tatt for kirkebrann. I Alvdal driver de fortsatt på med overgrepssaker. Og dette er bare noen av overskriftene i Dagbladet. VG har jeg ikke begynt på ennå, men det ser vel omtrent slik ut der også.

Jeg vil heller ha noen gladnyheter. Det må vel gå an å finne noen av dem også? Jeg bryr meg ikke om det blir dyrere å handle i Sverige. Og brudekjoler er ikke gladnyheter for meg. Jeg vil ha ekte glede, en nyhet med mening. Hva det er vet jeg ikke ennå, men jeg skal si ifra hvis jeg finner den.

Jeg vil være ute i parken. Jeg vil sitte og se på magnoliaen i Botanisk hage. Se på at knoppene spretter og høre fuglene kvitre. Hvis det bare kan slutte å snø.

Jeg har en smådårlig dag igjen, kjenner jeg, og satser på at den tar seg opp.

søndag 1. mai 2011

Turbopulver

Gutta går på noe, tror jeg. Turbopulver av noe slag. Det er altså et energinivå uten like. Hele tiden.

Jeg kunne hatt behov for det samme. For jeg må jo holde tritt med dem. Jeg vurderer skritteller på minsten, lurer på hvor mange kilometer han løper på en dag. Og samtidig går skravla. Ustanselig. Så toåringer er i alle fall gode på multitasking.

Lørdag går turen til Ramme gård. For et utrolig flott sted! Og for noen utrolig store griser. Grethe gris, Sigrid og Veslemøy. Flotte navn. Feite purker. Jeg tror aldri jeg har sett en så stor gris som Sigrid. Vi får nesten ikke minsten ut fra grisehuset igjen, han vil bare se.

Mannen drar på konsert, og ser griser fly der. Det er nok ikke Grethe gris. Hun tror jeg ikke en gang kan gå, og i alle fall ikke fly. Mamma drikker hvitvin og ser dårlig film på tv, etter at turbogutta har lagt seg. Og kan konstatere at chablis og Smash absolutt ikke passer sammen.

Søndag er det ikke så bra vær, men vi drar da til Ekeberg for en liten luftetur. Og får med en ekstra gutt hjem. Pluss hele familien hans på middag senere på dagen. Sånne søndager liker jeg, spontane middagsgjester. Særlig de som tar med dessert - de er alltid velkomne her altså.

Jeg kjenner syabstinenser søndag kveld, Elna er for tredje gang innlagt. Nå tror jeg kanskje det er greit å få ny Elna. Hun er virkelig en mandagsmaskin. Men abstinensene får bare være der. Jeg har også diverse andre ting å gjøre. Det ligger en stor haug vintertøy under trappen. De ligger sikkert der en annen dag også. Jeg har bilder som skal redigeres. De ligger vel der en annen dag også, fortsatt uredigerte. Jeg ser smuler og hybelkaniner under tv-benken. De får bare ligge.

Nå er det sofa og hvitvin. Men ikke Smash. For mamma har ikke tatt turbopulver, og er fullt og helt og absolutt utslitt.

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails