lørdag 24. juni 2017

Skapere

Jeg er med i et skaperkollektiv, Skaperverket, på Grünerløkka i Oslo

Her selger vi egenproduserte varer av ymse slag - kort, trykk, keramikk, papir, skinnprodukter, treprodukter, klær og annet

Det er en hyggelig butikk å være i, både foran og bak disken. Vi har litt av hvert, noe for enhver smak

Men altså!

Som sagt: egenproduserte varer. Hjemmelaget. Sydd. Heklet og strikket. Klippet og trykket og designet. Dreid og modellert. Med omtanke

Så kommer det en dame og kjøper fem produkter. Prisen er ikke så avskrekkende. Og hun spør om hun får rabatt når hun kjøper så mye?

Det er da jeg begynner å lure

Ville du spurt om rabatt på H&M? På matbutikken? I bokhandelen?

Nei, hun fikk ikke rabatt

tirsdag 20. juni 2017

Høy

Sønnen blir stor. Litt uoppmerksom i et par uker, og vipps så var han høyere enn meg

Samtale ved middagsbordet i dag:

- Jeg liker egentlig å være høy, jeg. Liker du det også, pappa?

Pappaen er enig. Det er kult å være høy

Heldigvis at han syns det da, siden han faktisk er høyere enn gjennomsnittet

- Men mamma, jeg spør ikke en gang deg om du liker det, du vet jo ikke noe om å være høy du

Kjepphøy er han i alle fall

onsdag 7. juni 2017

Argumenter

Du vet, når du for en gangs skyld tenker at du skal gå inn i en argumentasjon på Twitter - en utveksling av meninger på helt forskjellige plan - og så blir du grundig parkert etter fem minutter, fordi du ikke forstår hva motparten mener




tirsdag 6. juni 2017

Empatisk

Det er ikke alt jeg kan fortelle minsten, han er ekstremt empatisk - særlig overfor dyr. Så da nabopusen lørdag kveld terges så mye av skjærene at han faktisk glefser i seg en av dem, er jeg usikker på om det er noe minsten vil ta pent

Det går overraskende greit, selv om han syns litt synd på skjæra. Men såpass er vel naturlig

I dag kommer han løpende: - Mamma, pus har en mais i hodet!

Maisen er altså en flått, i ganske godt hold, kan man si. Noe som tydeligvis er nytt for bygutten

Han vil ta av flåtten. Det får han ikke lov til. Så kommer vi inn på hva som skjer med den når den faller av, han vil nemlig ikke få den på seg. - Da dør den. Forklarer jeg kort og greit. - Det er de små som ikke har sugd noe blod ennå, som er skumle, de setter seg fast på deg, ikke den der

Og der kikker empatien inn igjen. For hvor lenge lever de små før de suger seg fast? Det er jo skikkelig dumt for dem da, om de bare lever en veldig kort stund før de fester seg på en katt eller noe. De bør jo også få sjansen til å leve livet først?

Altså! Jeg er glad han har omsorg. Men for flått?!

mandag 10. april 2017

Kjenner du denne damen?

Du vet - når du leser noe med et halvt øye, og tenker at jaja, det går sikkert greit, det er sikkert overdrevet

Fordi du ikke helt vet hvor sønnens fødselsattest er

Så i køen før grensekontrollen på Heathrow øver dere på å si alder på engelsk. - For det kan hende mannen i skranken kommer til å spørre deg om noe, vennen

Og så sier mannen i skranken: - Er det din sønn? Har du noe bevis på det? For dere har ikke samme etternavn i passet, og da finnes det strenge regler her i England.

Minsten klarer jo å si eight. På aldersspørsmålet som faktisk kommer. Men oppfølgingsspørsmålet er jo vanskeligere. - Hvem er denne damen? Kjenner du henne? Det må jeg jo oversette, og hvem som helst kan vel si - Si jeg er mammaen din, du! Det er det mannen vil høre...

Ikke mistenkelig i det hele tatt

Vi får komme inn i England denne gangen. Med en advarsel. Og et lite kort med regler på. Så jeg kan lære til neste gang

Mens mannen min sitter hjemme og mener jeg er dum som ikke har tatt hans navn

Som om det er så himla lurt i utlandet, liksom. Med en Ø, som er så internasjonalt

lørdag 1. april 2017

Storbarnsmamma

Jeg har jo vært mamma en stund, men det har vært til små barn

Nå er jeg plutselig mamma til en stor gutt, som blir 13 om noen få måneder. Det er noe annet, noe rart og litt uventet. Jeg vet ikke helt om jeg er forberedt på det. Det kommer så brått på også, helt uten forvarsel går det opp for meg

I dag er vi på date i byen, han på snart 13 og jeg. For han liker å spise lunsj ute og gå i butikker. Da vi går forbi et butikkvindu, oppdager jeg at han faktisk er høyere enn meg. Og jeg blir veldig oppmerksom på at han ikke lenger er en liten gutt

Jeg bestemmer meg for å teste noen grenser. Det er jo ikke ofte jeg har ham på tomannshånd, ute av rommet hans og uten iPad. Så jeg tester ivei

Jeg spør om han vil leie meg når vi går i byen, så jeg har kontroll på ham

Leiing er visstnok på listen over ting mammaer ikke får lov til å drive med i offentligheten (og det er helt greit, jeg ville bare teste)

Jeg spør om kjærester. Hvordan det ligger an i klassen på den fronten. Det kan jeg visstnok spørre de andre om. Han kan jo ikke svare for dem?!

Men så kommer det frem, sakte men sikkert, at det nok er noen som er litt på kjærestekjøret, noe han syns er dustete. For de tør ikke være sammen på fritiden, og de snakker ikke sammen på skolen. Så dagen etter at forholdet har startet, er det over igjen. Og hva er vitsen da?

Jeg smiler inni meg, for dette høres velkjent. Hvem kjenner seg vel ikke igjen i det? 

Kjærestespørsmål er altså også på listen over ting mammaer ikke får lov til å drive med. Derfor velger jeg å vente litt med samtalen om at nei betyr nei og alt det der

For å toppe det hele akkurat i dag, foreslår jeg: mamma kan jo være med på leirskolen i juni? Han dåner nesten. Det viser seg at er helt uaktuelt. Totalt. Det er utrolig kleint å ha meg med på fjellet

Det er altså ikke det at jeg sier ting som gjør ham flau. Nei, det er at jeg har feil utstyr, feil jakke og null peiling på fjellivet. Det kommer litt overraskende på, må jeg si. Ikke for det, jeg har null peiling på fjellivet, det er jeg den første til å innrømme. Jeg er heller ikke spesielt interessert i det. Jeg trodde bare at det var de flaue vitsene og klemmene i offentlighet som var kleint. Ikke det at jeg ikke vet opp og ned på et stormkjøkken

Jeg er heller ikke overrasket over at klassetur er på listen over ting mammaer ikke får lov til å være med på. For jeg husker hvor ukult det var da min pappa var med på klassetur i niende. Sønnen forstår ikke hva jeg mener, for morfar er jo morsom?! Så det var det med øyet som ser da

Jeg innser at jeg har en stor gutt nå. En som er høy og kjekk, har humor og logisk sans og er flau over mamma. En helt vanlig fyr, med andre ord

Men samtidig helt unik




onsdag 22. mars 2017

Lekser

Du vet du har steinerbarn når:

- Lærer'n sier at selv om det står i boken at dere får bruke kalkulator så får dere ikke det

- Hva mener du, kalkulator?

- Dere får ikke lov å bruke det, selv om det står i oppgavene du har i lekse at du kan bruke kalkulator

- Nei. Selvfølgelig! Hva er vitsen med å gjøre lekser hvis man får bruke kalkulator? Da lærer man jo ikkenoe

Det er gutten sin det, tenker jeg

tirsdag 21. mars 2017

En vits

Hvordan ødelegge idyllen rundt middagsbordet:

Storebror foreslår å ha vitsekonkurranse, hvem får mamma til å le mest

Mamma ler av minstens vits. Ikke fordi vitsen er så morsom, men fordi han faktisk kan en vits, klarer å få frem poenget, og er strålende fornøyd med egen innsats

Mamma ler også av storebrors vits. Kanskje ikke så veldig mye, men latter er det. Den er ikke spesielt morsom, men man ler jo gjerne høflig. Og så ler man som sagt av egeninnsatsen og hvor fornøyd man kan fremstå

Det er da storebror klarer å si: - Haha, hun ler mer av min enn av din. Min vits er morsommere enn din

Sånt sier man jo bare ikke. Minsten blir dødsfornærmet, tramper ut og slamrer med dørene. For det er nemlig urettferdig - storebror kan mange vitser, lillebror kan kanskje bare tre eller ti eller noe

Når det er sagt, så syns mammaen egentlig at vitser ikke er så veldig gøy. Og det er i alle fall ikke gøy når alle blir sure

Nå må jeg ha litt vin

onsdag 8. mars 2017

Baderomsoppdatering

Det nærmer seg

Jeg har funnet trykknapp til do

I dag får vi varmtvannstank. Og vask. Og do

Og i går var jeg på Ikea for å finne speil

En god illustrasjon på mannen og meg, den meldingen her


søndag 26. februar 2017

Drømmen om en trykknapp

Det er ikke nødvendigvis de tingene man tenker skal være vanskelig å få til på nytt bad som viser seg å være vanskelig

Det er de der små tingene man ikke skjenker en ørliten tanke en gang i hverdagen, som viser seg å skape mye ekstra jobb

Som trykknappen til do

Den første butikken har bare sånne til 7.999,-. Antakeligvis gullbelagt. Den utgår, av naturlige årsaker

Den andre butikken har ikke sånne knapper

Den tredje butikken har mange. Og vi velger Grohe. Som passer om sisterna er Grohe. Noe snekkeren mener at det ofte er

Rørleggeren installerer Geberit-sisterne. Tre dager etter at vi endelig har fått kjøpt den der knappen

Tilbake i butikken for å bytte Grohe- med Geberit-knapp

Noe som i mitt hode er en smal sak. Men som i virkeligheten viser seg å være mye mer komplisert

For det er ikke så viktig hva det er bilde av på utsiden av knappen. Som jeg jo har vært så smart å ta bilde av, med telefonen min

Det er nemlig to varianter inni der. Inni sisterna. Selv om det er Geberit hele veien gjennom

Vi har altså fortsatt ikke trykknapp til doen

Jeg vil anbefale produktdesignere om å av og til ha et inspirasjons- og delingsseminar sammen. Sånn for å få litt inspirasjon fra og dele litt med hverandre. På hvordan ting skal se ut inni. Finne en slags standard liksom

For det jeg lærte i sangen da jeg var liten - inni er vi like - det stemmer ikke

fredag 10. februar 2017

Om Pokemon og mat

- Kjøttboller? Drar noen til Ikea bare for å spise kjøttboller?

Ungene tror ikke sine egne ører

- Vi hadde noe på fritids i dag...

- Kjøttboller? spør mamma litt overrasket

- Nei. Jeg vet ikke helt hva det var. Det lignet litt på Pidgeotto

- Hæ? Hva er det?

- Mamma, det er en Pokemon. Det er utviklingen til Pidgey

- Jaha

Er det ikke litt rart å spise Pokemon på fritids? Men hva vet vel mammaer

- Ristoro? Kanskje?

- Åh! Mener du risotto?

Og det går opp for mamma at det ikke er konsistensen på fritidsmaten som ligner på en flyvende Pokemon, men navnet

Egentlig litt beroligende, kjenner jeg

torsdag 2. februar 2017

Nyheter fra verden og sånn

Det viser seg etter kun noen få dager (eller kanskje det bare var noen timer) at Trump faktisk er gal

Galere enn noen hadde trodd, og verden sitter sjokkert og ser på. Bortsett fra Ulf Leirstein da, han er fornøyd

Trump er ufin mot journalister, legger på røret under samtaler med andre statsledere, sier opp justisministeren sin, skriker til alt og alle, og oppfører seg generelt som en liten trassen unge

Finnes det ingen kvalitetssikring av folk som søker på stillinger i USA? De burde kanskje vurdere å innføre seks måneders prøvetid, for så å skrike You are fired!?

Riktignok kan han få gjort mye galt på kort tid, med den farten det virker som han har satt avgårde i, men da vet vi i det minste at det er over om seks måneder

Jeg lurer også litt på om twitterkontoen @realDonaldTrump kanskje er en parodikonto og ikke Trumps egen? Den går i alle fall andre parodikontoer en høy gang

Men altså. Trump eller ikke Trump

Jeg har virkelig større problemer enn som så. Vi må sette ting litt i perspektiv her:

Jeg har ikke noe bad. Ingen dusj. Ikke varmt vann. Og er utenfor komfortsonen når jeg må gå på jobb med uvasket hår

Og sånn skal det fortsette i hele februar. Snakk om problemer!


mandag 16. januar 2017

Dieselforbud

Jeg sier ikke at jeg absolutt må kjøre bil over alt. Jeg kan ta banen hvis det passer seg sånn. Jeg kjører heller ikke så ofte rundt med bilen bare for å kjøre liksom, så moro er det tross alt ikke lenger, etter å ha hatt lappen i 25 år

Så jeg kjenner at dette dieselforbudet kommer til å strekke tålmodigheten min til det ytterste, både på onsdag og på torsdag

- Beklager jobben, jeg må muligens ha fri hele dagen på torsdag når minsten skal til tannlegen 

Uansett hva politikere, miljøforkjempere og Ruter måtte mene, så er det ikke akkurat sånn at jeg lekende lett og superenkelt kommer meg kollektivt fra jobb, innom skolen og opp til tannlegen i en fei. Det vil faktisk ta noen timer

For riktignok skryter Ruter av kollektivtilbudet sitt, men det avhenger jo av at man skal noe i nærheten av der tilbudet gis. Og det skal tydeligvis ikke vi

fredag 6. januar 2017

Historien om en bil og en dag

Du vet den der dagen. Den dagen du våkner med hodepine. Det er 11 minus ute og ingen unger har noe særlig lyst til å stå opp

Det er klart, du klarer det også. Du kommer deg i dusjen, får ungene i klærne, inn i bilen og til skolen. Og kjører videre

Til du må stoppe for rødt lys, 150 meter fra jobb. Og bilen rett og slett bare ikke lar deg skifte gir. Uansett hva du gjør. Fri er tingen, liksom!

Nødblink på. Clutch inn. Giret frem og tilbake. Men det går faktisk ikke. Du tenker et øyeblikk: - Gjør jeg noe galt? Er det ikke sånn man girer? Når du har kjørt bil siden 1992, så er det mye som egentlig går på autopilot, og kanskje denne kunnskapen på magisk vis bare forsvinner? Men du gjør faktisk ikke noe galt, du kan fortsatt kjøre bil. Det er bare noe galt med bilen, ikke med deg. Plutselig. Helt uten forvarsel. Ingen lyd, ingen blinkende lys, ingenting

I kaoset som oppstår får du på nødblinken. Du leter panisk etter telefonen. For å ringe en venn. Hvem da, liksom? Midt i krysset? 

Til alle andre sjåfører der ute: Står det noen med nødblink på i et lyskryss i morgenrushen, så står de IKKE der fordi det er så himla morsomt! Bilen starter ikke noe mer om du tuter!

Til slutt kommer tanken om svenskeknappen opp, hva med å stoppe og starte på nytt? Funker jo ofte på pc-er. Muligens også i bil?

Joda. Det funker såpass at bilen lar deg velge førstegir. Men så er det slutt også. Heldigvis går det jo på et vis å kjøre 150 meter på førstegir. Med nødblink, og veldig utålmodige folk i bil bak. Litt som en dame på 80 der altså

Det viser seg etter mye om og men at vi faktisk har Falck-medlemsskap fortsatt, og det kommer en hyggelig mann i stor redningsbil

Han må spørre om han hører riktig, da jeg sier: - Jeg må bare ta ut curlingen før du drar. Jeg tipper det er en setning han ikke hører hver dag. Men så er det heller ikke hver dag jeg har med curling til stabsturneringen i bordcurling da

Hjemvei. Skjerfet setter seg fast i jakka på vei ut. Det snør og er mørkt og kaldt, og en busstur på en time frister lite. Det er da det er fint med en sånn snill kollega, som både kjører meg til skolen, venter mens jeg plukker opp minsten, og kjører oss helt hjem etterpå. Sånne ass!

Mannen er ganske åndsnærværende et øyeblikk, og foreslår å plukke opp pizza på hjemveien, siden jeg kanskje ikke har lyst til å lage middag, eller?

Han har helt rett

Det er bare det at akkurat i dag er det buss for bane mellom Helsfyr og Skøyenåsen, så den hjemveien er ganske lang

Lurer på om jeg kan be kollegaen min om å hente mannen også?

torsdag 5. januar 2017

Det er Kant - og minsten

Jeg har lest filosofihistorie. Som så mange andre har jeg et halvt år med ex.phil bak meg. Det er et halvt år jeg ikke fikk noe særlig mye ut av

Ikke forstår jeg hulelignelsen, ikke vet jeg noe særlig om metafysikk, Rousseau og Hegel er navn, Bacon er mat, jeg tenker og derfor er jeg (så litt Descartes der, altså), men så er det brått slutt på filosofien for min del

Men det jeg faktisk kan si en del om, er hvordan Kant rullet seg inn i dyna for å få sove. Det sitter nemlig som klistret. Av alle unyttige ting her i verden

I dag da jeg la minsten sa han: - I går rullet jeg meg inn i dyna og lå som en pølse. Jeg måtte jobbe litt for å få det til da

Jeg tenker etter, og kommer på at jeg i går faktisk fant ham inni dynetrekket. Nå i kveld finner jeg ham - igjen - rullet inn i dyna som en pølse. Han har nok jobbet litt mer med teknikken, for det var tydeligere at det var noe sånt som hadde skjedd. I går kveld ante jeg jo ikke at det lå en plan bak kaoset

Sånn i filosofien trekker man vel gjerne slutninger - og jeg konkluderer raskt med at de som ruller seg inn i dyna som en pølse, de gjør det stort her i verden

Jeg er spent på hvilken retning minsten velger, men sånn som det ser ut så langt er han nok en pragmatiker

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails