torsdag 31. mars 2011

Så mye mas

Barna suger til seg lærdom, og tar ting så raskt. Skulle ønske jeg var like lærenem. Men av og til får de sikkert litt nok. Når vi for hundrede gang spør: Hva sier pusen da, lille venn? Hva gjorde hesten? Hvem er mammas lille gutt?

Hvorfor maser de voksne sånn om den der teite pusen hele tiden?

I dag kan jeg bruke ekstra lang tid i barnehagen ved henting, og minsten vil absolutt perle. Jeg har allerede perlet min dose føler jeg, men ikke med han her, så det er vel bare å bite tennene sammen og gå på en ny runde. Han må svare på dumme spørsmål, jeg må perle. Vi gir og tar.

Siden han er midt i fargelæren, som nevnt tidligere, er han veldig opptatt av farger. Og svarer godt for seg. Satser på at noe er gult eller blått. Eller grønt. Han svarer til og med i hele setninger. Og hver perle må fargebestemmes.

Barnehageonkel spør: Hvilken farge er dette da?, og minsten svarer av gammel vane Blå. Barnehageonkel svarer: Nei, ikke blå, hvilken farge er det?

Minsten svarer: Den er ikke blå!

Bra svart, vennen!

onsdag 30. mars 2011

Lys

På mandag ble sønnen overrasket over at det var så lyst da vi kom hjem, ganske sent. Vi hadde da en lang samtale om å flytte klokken og sommertid og hele det opplegget der. Han var veldig opptatt av om det bare var vi som hadde endret på tiden, eller om alle de andre i Norge også hadde gjort det. En problemstilling jeg liksom aldri har lurt noe særlig på, men som tydeligvis måtte forklares.

Siden det nå er lyst, vår og sol og ikke så kaldt, og mamma er litt hektet på søm, får gutta nye luer. Vårluer i tynn bomull. Eller i alle fall en av dem får da.

For Elna er dessverre litt ustabil igjen. For noen uker siden smalt det høyt og alt ble svart. Jeg tenkte at siden hun fortsatt sydde, var det pæra som gikk. Og har sydd videre i god tro.

Midt i kveldens lue nummer en smeller det høyt igjen, og vips - så lyser Elna som aldri før. Hurra! Og syr videre. Helt til det smeller skikkelig for tredje gang. Da slår jeg rett og slett av hele maskinen og legger bort minstens uferdige elefantlue. Jeg setter ikke livet på spill for en lue. Uansett hvor søte de er.

Så må hun på symaskinspa igjen da. For andre gang siden jeg fikk henne. Godt kjøp må jeg si!

Wackelkontakt. Flott!

tirsdag 29. mars 2011

Matblogg på vg?

Jeg drømmer fortsatt i all hemmelighet om å bli oppdaget. Hvordan vet jeg ikke helt, men en mulighet er selvsagt å komme høyt opp på noen blogglister eller førstesider eller noe sånt.

Blogglister har jeg gitt opp, siden jeg ikke skriver om klær og sminke og det siste innen lipgloss. Kanskje jeg har muligheten hos en avis? For å komme til på Lesernes VG må en skrive om oppskrifter og mat, ser det ut som. Er VG liksom den nye blårutete kokeboken til Ingrid eller?

Men jeg kan godt skrive om mat jeg. I dag har vi vært og ridd, hele familien. Lillebror vil ikke gi seg, han vil sitte på hesten og ha på hjelmen og har ingen planer om å dra hjem. Selv om mamma holder på å krepere av sult. Gutta mine har ikke noen oppfatning av hva det er, siden de aldri er sultne. Jeg derimot, tenker på mat hele veien fra Abildsø og hjem. Det er ikke vanlig, så jeg må egentlig være helt utsultet.

Smarte meg sender mannen hjem med gutta mens jeg går innom butikken. Og der skal jeg si det lukter godt. Grillede kyllingvinger. Eller overvinger eller klubber eller hva det heter. Samme det. Gi meg en kilo av de der! kommanderer jeg damen bak disken. Rasker med meg et nybakt steinovnsbrød med nøtter og en boks med løkspirer. Og løper hjem.

Hvem vil ha deilige kyllingvinger til kvelds? Alle vil, og mamma setter ny rekord i kveldsmat. Tre skiver brød med ost og spirer, ti kyllingvinger og hvitløksdressing. På ti minutter. Mannen slenger seg med i festen, mens gutta stort sett spiser osten og dropper de deilige kyllingene. Ikke forstår jeg hvorfor.

Så her, VG: dagens matinnslag fra meg. Mett og fornøyd. Nå regner jeg med at jeg havner på Lesernes VG!

mandag 28. mars 2011

Studieturen


Spent legger ni kolleger ut på tur. Til utlandet! Til storbyen! Den ligger på en forblåst og regnfull øy, så det kan jo være surt der. Har vi hørt. Men det kan jo ikke være verre enn hos oss. Med snø og sludd og sol og tordenvær og regn og tåke, alt på en gang. Spent er vi, alle sammen.

Og lander på Heathrow i strålende sol, med blomstrende magnolia og tulipaner og tusenfryd i plenen. Londonerne sitter på bakken i Soho park og drikker hvitvin. Som om det skulle vært juli på Grünerløkka. Og så er det bare mars. Det er småsko og shorts, kjoler og tynne jakker. Solbriller og utepils.

Det er jammen forskjell fra hjemme ja. Ingen issvuller å skli på, ikke råtten snø som smelter og avdekker hundebæsj og som lager sørpe og vanndammer. Det er sommer. I tre dager. Noe så deilig!

Litt jobb må vi gjennom, et møte og et besøk på et voksenopplæringssenter. Det er veldig inspirerende. Vi blir ganske små i forhold, når vi ser på tallene de opererer med. 33.000 studenter gjennom på et år. 850 lærere. Bare på en ting er vi bedre, vi arkiverer. Det gjør ikke de, og forsvinner et brev så forsvinner det, sånn er det bare.

Sjokkerte går vi og finner en plass i solen igjen.

Jeg elsker å gå ut tidlig på morgenen helt alene i en storby, finne meg en Starbucks og drikke kaffen min mens jeg leser en bok. Og Starbucks har de på hvert gatehjørne. Jeg elsker London! Vi spiser på Tas, tyrkisk restaurant, og jeg booker tid hos tyrkisk kollega for å lære å lage slik mat. Vi triller ut etter voldsomt matinntak.

Jeg shopper med meg Chelsea-sokker til eldstemann, en rød toetasjes buss til minsten og en whisky til pappaen. Sånn sett tar jeg det rolig. Jeg har nok med storbyinntrykk og kaffe hos Starbucks. Shoppingen får andre ta seg av.

tirsdag 22. mars 2011

Hvem har tatt barna mine?

Som beskrevet i gårsdagens innlegg hadde vi en relativt dårlig dag da. Det ender med en hel dag på jobb i dag med sterk fokus på å bygge opp tålmodighet og utholdenhet. Katalogisering kommer liksom litt i andre rekke på slike dager.

Utenfor barnehagen puster jeg dypt ned i magen, inntar hjernedød-og-på-autopilot-posisjonen og satser på bare å komme gjennom denne dagen også.

En liten fyr sitter midt i en stor borg og vil ikke hjem, og jeg aner en krise. Som avblåses med et enkelt ord: druer. Vil du ha druer hjemme? Og vips, så er det helt greit å gå hjem. Han går til og med hele veien.

Men før det blir jeg informert om at det har vært episoder i barnehagen i dag. Kompisen har bitt minsten i armen, tre ganger. Skikkelig. Og minsten gjenforteller med innlevelse. Han navngir gjerningspersonen. Han ville vært drømmevitnet i en hver kriminalsak. Han beskriver hendelsen til minste detalj og kan vise hva som skjedde. Jaja. Det er ikke blod. Og så lenge det ikke er blod, er jeg ganske avslappet. Noe det ser ut som barnehagepersonalet setter pris på. Jeg vet ikke om de hadde ventet seg sinne og utbrudd, men da må jeg skuffe. For det orker jeg ikke. De kan jo ikke noe for at unger biter. Og sinte utbrudd har jeg nok av hjemme.

Minsten går hele veien hjem. Han går på trynet i grusen, reiser seg opp igjen og går videre. Hvem er denne ungen? Vel hjemme får han druer, vi bygger Duplo og øver på farger, og det er ikke noe mas om barnetv.

Eldstemann kommer hjem fra skolen i strålende godt humør. Han forteller uoppfordret ting som har hendt. Solen skinner og snøen smelter. Til middag sitter minsten og sier: Mmm - godt. Mamma, godt mat. Mmmm...  Og ber om mer. Fisk!

Nå er det Timmy-tid, og jeg kan kollapse i sofaen. For om det er slitsomt å forholde seg til unger som hyler, er det egentlig litt skremmende å forholde seg til disse to englebarna jeg har her i dag. Det sitter liksom og gnager bak i tankene - hvem har egentlig tatt mine barn?

Fy søren så glad jeg er i dem!

mandag 21. mars 2011

Trass

16.04: Mamma henger utenfor barnehagen og manner seg opp til å hente trassen toåring.

16.06: Mamma er inne i barnehagen. Trassen toåring vil ikke være med hjem. Så kommer han på at han vil se barnetv, og vil være med hjem likevel.

16.10: Mamma og trassen toåring forsøker å gjøre seg klare til å gå fra barnehagen. Alt tøyet er feil. Skoene er feil. Det meste er feil, men til slutt lar han seg avlede, og mamma og toåring er endelig på vei ut fra barnehagen.

16.20: Trassen toåring ligger på magen i vanndammen ved porten og vil bli båret hjem. Mamma er nå også ganske trassen, og nekter.

16.26: Annen mamma kommer til porten og henger en stund der for å manne seg opp til å hente trassen toåring.

16.28: To mammaer konkluderer med at det er jeksler på gang, og at det sikkert er grunnen til trassen toåring.

16.30: Mamma går, toåring kommer hylende bak og roper: Kom tilbake! Kom tilbake!

16.32: Mamma gir opp, og bærer hylende toåring hjem

16.40: Følgende dialog utspiller seg de neste 30 minutter:

Toåring (optimistisk): Jeg sal se på raretv?
Mamma (tålmodig): Nei vennen, det er ikke barnetv nå
Toåring (litt påståelig): Jeg sal se på raretv
Mamma (litt mindre tålmodig): Nei vennen, det er ikke barnetv nå
Toåring (sint): Raretv!!
Mamma (sint): Nei!!

Gjenta de to siste punktene i det uendelige.

17.15: Suppe er klar. Ingen vil spise. Mamma er trassen

17.30: Alle gjør seg klare for å dra. Ingen må nevne for toåring hva pappa og storebror skal. De skal nemlig i svømmehallen, uten lillebror.

18.00: Mamma og toåring kjører fra Holmlia til Lambertseter. Det går relativt smertefritt for seg. Mamma får til og med kjøpt ny jakke, mens toåring passer på den gamle jakken og babler konstant. Så lenge han er i godt humør er det greit med babling.


18.30: Mamma kikker stygt på dame som har trassen ettåring i handlevogn. Hun (damen) henviser til "gutten" - altså trassen toåring og sier: Se på ham, så flink han er! Mamma tenker i sitt stille sinn: Du skulle bare visst, dumme ku!


18.40: Toåring er ferdig med å være i godt humør på kjøpesenter.

18.50: Pappa og storebror vil bli hentet, da vannet er for kaldt i svømmehallen på Holmlia.

19.00: På vei til Holmlia er det kampanje i bilen for å holde toåring våken og i godt humør. Mamma remser opp alle dyr hun kan komme på, og lager lydene som hører til.

Mamma glemmer nesten trassen når toåring svarer på Hva sier grisen?: Nass nass!

torsdag 17. mars 2011

Award

Å gurimalla, jeg har vunnet! Og ikke noe hva-som-helst heller. Stylish blogger award. Der er jeg, nemlig! Bare hør med de polske fra innlegget i går, de syns sikkert jeg er stylish.

(Apropos de der polske: Jeg fikk faktisk en kommentar, på polsk, fra en av dem i går kveld. Jeg har sensurert den. Dessverre. Det var for mye om manndom og bli kjent og sånt. Ikke noe for en husmorblogg. Ellers var det jo morsomt da. Og google translator er fint å ha i en sådan situasjon, må jeg si.)

Nå viser det seg, at denne unike prisen, som jeg er blitt tildelt av Siri, går som det vi i gamledager betegnet som kjedebrev, rundt på nettet i disse dager. Det er liksom ikke bare jeg som har fått den, har jeg oppdaget. Like fullt suger jeg det til meg. Stylish! Moi! Noen har lagt merke til lille meg i dette store hav av blogger. Thank you! (Og en bitteliten tåre renner sakte nedover kinnet, mens jeg smiler)

Awarden kommer ikke helt uten baktanker. Jeg må fortelle åtte ting om meg selv. Jeg, som har vanskelig for å snakke, liksom, får plutselig helt jernteppe. Hvordan skal jeg få det til? Jeg sitter hele dagen og gruer meg til denne oppgaven. Nå biter jeg tennene sammen og kaster meg uti det.

Her kommer åtte punkter om meg selv:

  1. Jeg har bodd i Tyskland og snakker (snakket) derfor flytende tysk. Det hadde i alle fall ikke tysklæreren min på ungdomsskolen trodd.
  2. Jeg er lat. Utrolig lat. Hadde noen kunnet gå på jobb for meg, hadde jeg antakeligvis benyttet meg av muligheten.
  3. Jeg kan ligge våken i timesvis hvis jeg ikke retter opp skrivefeil i bloggen min når jeg oppdager dem. Ikke for det at det er noen feil her, men skulle det slumpe til, mener jeg...
  4. Jeg er redd for å sette støpselet i stikkontakten, så er sønnen i nærheten når jeg skal sy, ber jeg ham om å gjøre det. Det er tross alt bedre at han blir grillet enn jeg.
  5. Jeg elsker orden men klarer ikke skape det. Derfor ser det ikke ut hjemme, og heller ikke på kontoret. Nå kan det jo komme til nytte da, støv på kontoret, ref tidligere innlegg om konkreter. Du vet aldri når du får behov for å konkretisere rot, så det er greit å ha det tilgjengelig.
  6. Jeg har sett Dirty dancing sikkert seksti ganger, og kan nesten alle replikkene, til alle rollene.
  7. Jeg drømmer om å skrive så godt at alle venter i spenning på neste tekst fra meg. Gjerne bok. Ikke som Knausgård, kanskje, siden han er elsket og hatet i samme åndedrag. Mer som en av de store, Ibsen eller noe. Hvorfor sikte lavt når du kan gå høyt?
  8. Jeg er over gjennomsnittet ironisk i de fleste innleggene mine.
Nå er tiden kommet til å sende denne awarden videre. Det blir et problem. For de fleste bloggene jeg leser er allerede tildelt den samme unike prisen som min! Ellers leser jeg Brita Møystad, og hun er jo kjendis, så jeg tør ikke sende den til henne.

Derfor oppfordrer jeg rett og slett bare de som ikke er tildelt noen award ennå, om å ta kontakt med meg, så gir jeg staffettpinnen videre!

Dere er alle stylish!

onsdag 16. mars 2011

Søkeord og statistikk og sånn

Jeg er nok en gang litt forundret over statistikken i bloggen min. Som tidligere nevnt har jeg hatt lesere fra land som Polen, Singapore, USA og Romania. Jeg har liksom ikke helt fått det til å stemme. Kan de norsk, alle disse leserne fra fjerne himmelstrøk?

En periode hadde jeg gjennomsnittlig femti lesere fra Polen på hvert innlegg. Forbereder de seg til norskprøve 3 i Polen, før de kommer hit for å snekre, eller hva skjer?

Det meste har en forklaring. Det viser seg nemlig at en lenke til min blogg med jevne mellomrom ligger på en nettside for - la meg si: en annen type lesere enn jeg vanligvis har. Det er nok ikke norskprøvene de forbereder seg til. Og jeg vet ikke hvorfor den lenken ligger der. Men jeg kan forestille meg skuffelsen til Pjotr, Dimitri og Vladimir når de klikker på bildet av Yasmina, 22, live på webkamera, yppig blondine med store pupper og lite klær, og tror de skal få se mer av samme sorten. Og havner inne på bloggen til en sliten tobarnsmor med rekkehus i provinsen. Ikke en gang en bitteliten pupp i sikte. 

Som bibliotekar med snev av yrkesskade legger jeg naturligvis også merke til søkeordene som fører lesere til meg. To stykker har siste uke søkt etter jifs danseband, og havnet her. Jeg kan til nød forstå at de ender her, jeg har nevnt både Jifs vinklede moppeplater og danseband-svisj i et innlegg i fjor - men hva i all verden er jifs danseband?

Etter dette innlegget får jeg vel masse besøk fra folk som har søkt på pupp. Beklager å måtte skuffe dere!


(Jeg kan ikke polsk, men: Det er ingen pupper her!)

mandag 14. mars 2011

Bli mer tålmodig!

Jeg er litt sliten for tiden. Det har jeg vært de siste seks og et halvt årene, så jeg begynner sakte men sikkert å ane hvorfor. Det henger antakeligvis sammen med hvor jeg er. Ikke hjemme altså, men der jeg befinner meg i livet. Livssituasjonen. Det er nok den som gjør at jeg er litt sliten. Tobarnsmor i full jobb.

Så akkurat der er jeg vel ikke helt mutters alene, i den situasjonen. Nå er jeg aldri helt alene noe annet sted heller, så det er greit, jeg er vant til det. Men er alle andre slitne hele tiden? Det virker ikke sånn. De er kanskje bedre på prioriteringer, har greiere unger eller er dopet på Valium. Gi meg en løsning!

Denne kvalitetstiden familien liksom tvangsmessig må ha sammen rundt middagsbordet har vært oppe til diskusjon i lunsjen på jobb i dag. Jeg forstår ikke helt at den halvtimen med stress skal være kvalitetstid. Kanskje er det slik hos andre. Her i huset hadde det kanskje vært bedre om alle bare satt der de ville og spiste det de ville. Med hender eller føtter eller annet dertil egnet redskap. Minsten stapper gjerne hele hodet oppi asjetten. Eldstemann slafser som en gris. Og det er rart jeg ikke er tynn som en strek, for jeg rekker egentlig sjelden å spise noe særlig, det er alltid en unge å løpe etter, vi serverer ofte løpende buffet til middag, vannglass å tørke opp etter, eller nabounger som ringer på.

Derfor ser jeg i dag for meg løsningen på alle mine små og store probl... eh: utfordringer. I Dagbladet har de nemlig artikkelen: Slik unngår du at barna sliter deg ut.

Herlig! Dagbladet, psykologer, coacher og andre småbarnsmødre skal hjelpe meg. Løsningen er: Bli mer tålmodig!

Yeah, right! Der er jo løsningen. Sammen med Ikke stress om morgenen og Få barna til å høre etter. Den har vært rett foran meg hele tiden.

At jeg ikke har tenkt på det før!

søndag 13. mars 2011

Innesøndag


Minsten har feber og er i ulage. Jeg forsøker å rydde. Det er to ting som ikke er kompatible. Setter jeg støvlene ut i gangen, henter han dem tilbake til stuegulvet. Rydder jeg lekene oppi kassene, tømmer han dem ut igjen.

Derfor velger jeg heller å lukke ørene og later som det ikke skjer ting rundt meg. Jeg overser rotet og overhører grinete minst, setter meg i sofaen og surfer på nettet mens leker og støvsuger kastes veggimellom.

Og er straks klar for febervarm minst på fanget og en ny dose med babain og doland dukkraretv...

torsdag 10. mars 2011

Jeg elsker Danmark

Hva er det egentlig med Danmark? Jeg elsker Danmark, simpelthen. Ikke danskebåten, ikke den delen av Danmark. Den er kun et fremkomstmiddel, til nød. Men ellers tror jeg at jeg elsker det meste med Danmark.

Mads Mikkelsen, for eksempel. Når han stiger opp fra vannet i Star tour-reklamen, rister vannet ut av lokkene og flasher muskler, da løper jeg rett ut og kjøper sommerferie. På Kypros. Hos Star tour. Jeg går ut fra at han fortsatt smyger seg rundt i vannet, og gjerne utenfor vannet, der i sommer også.

Språket. Dansk er utrolig morsomt. De snakker med enda blødere konsonanter enn mannen. Det kan ta litt tid før jeg kommer inn i det, men når jeg har varmet opp litt, er det ikke noen heksekunst å forstå. Bortsett fra tall over førti. De må jeg ha på engelsk. Fjers, hva er det, liksom? Og to-og-halvfems?! De har morsomme navn, Surballe for eksempel. En hver nordmann ler hvis de må si det, selv om det for danskene sikkert er helt naturlig. Stedsnavnene er også morsomme; Rønne, kult sted å feriere! Mens andre er på spa sitter du i en Rønne.

Mat og drikke. Mannen spiste en is i Legoland i 2007, som han fortsatt tenker på med lengsel. Han har aldri sett så kjærlig på meg noen gang som han så på den isen. Kæmpeis i vaffel med flødebolle og guf. Han drømmer fortsatt om den isen.

København elsker jeg selvsagt. Av flere grunner. De har jo et flott bibliotek da. Og gode shoppingmuligheter. Der er det enkel tilgang på tøy. Barnetøy. Hvorfor er danske designere så fantastisk gode til å lage barnetøy? Noen ganger skulle jeg ønske jeg fortsatt var fire år, så jeg kunne gå rundt med idaT og Okker gokker.

Danske serier. Jeg simpelthen elsker danske serier. Overraskende nok har jeg ennå ikke lært, og ser dem aldri når de går på tv. Ulempen med det er at jeg aldri forstår hva folk snakker om på jobb. For danske serier er skikkelig snakkis. Ikke som norske serier, som ingen noen gang vil innrømme å se på. Fordelen med å se seriene på dvd i ettertid er at jeg kan se mange episoder på en kveld. Hver kveld. Det er avhengighetsskapende.


Forbrytelsen for eksempel, er så spennende at da vi så den første sesongen holdt jeg på å avlyse en avtale bare for å kunne se episode tolv. På dvd. Jeg tok meg sammen og overholdt avtalen. Men rakk episode tolv før leggetid likevel.

Skuffelsen over at den kjekkeste av dem alle faktisk er skurken overskygges av begeistringen for serien, og jeg kan nesten ikke vente til sesong tre kommer. Imens ser jeg Ørnen på dvd. Den har jeg heller aldri fått med meg på tv. Mannen prøvde å late som han ikke var interessert da jeg snurret igang første episode, nå er vi like engasjerte begge to. Selv om den ikke kommer helt opp på nivå med Forbrytelsen. Hovedpersonen er ikke på langt nær så kjekk som skurken der.

Nei, jeg elsker Danmark. Jeg tror kanskje det blir to ferier i år. En med Mads Mikkelsen på Kypros, og en med kæmpeis i vaffel med flødebolle og guf i Legoland.

onsdag 9. mars 2011

Hest er best

Hver tirsdag drar vi til Østensjøvannet for å ri. Mamma har bestemt at sunne fritidsaktiviteter som hest er tingen. Mamma har nemlig ikke særlig lyst til å være i loppemarkedkomiteen i korpset, stå på sidelinjen og heie på halvdårlige fotballspillere på cup hver lørdag eller være hallvakt under håndballcupen hver søndag. Så vi rir.

Hesten er ikke en hest, men en liten islandsponni, Fjøllvi. Han er ikke særlig glad i voksne ryttere, men med barn er han en tålmodig liten fyr. Og han er god og bred over ryggen, har masse tykk pels når som det er vinter (heter det egentlig pels på hest?) og er varm og fin å sitte på for små gutter.

Vi trasker ivei rundt vannet, sønnen oppå og mamma i tau foran. Eller etter. Sønnen har lyst til å galloppere i full fart så mamma kan henge etter, rett ut i luften som på tegnefilm. Det er jo litt rørende at han tror mamma er så liten og lett at det er mulig.

I går gikk vi faktisk rundt hele vannet. Det var bratt og langt, og det blåste friskt, men så god samvittighet jeg fikk etterpå, det er skikkelig god trim for mamma det her.

Sønnen er ikke redd. Han har aldri opplevd en slem hest før, og går rundt blant dem som om han aldri skulle gjort noe annet. Gir dem høy og gulrøtter og stryker dem forsiktig over mulen. Og jeg kjenner at det kommer tilbake, alt jeg en gang kunne. Nå kan jeg slenge om meg med begreper som grime, sal, tølt, halvparader og volter.

Sønnen spør og graver om hvordan det var da mamma var liten (det var vel i gamledager det), hva het hesten, falt jeg av noen gang, gallopperte jeg fort? Og jeg kommer på alle timene i stallen, alle navnene jeg ikke har tenkt på siden 1988.

Blakkur. Prikken. Beauty. Ramona. Conny. De var mange og de var fine, og jeg bodde jo nærmest i stallen. Jeg var medlem i Pennyklubben og forleste meg på alle de masseproduserte historiene de ga ut. Jeg drømte om min egen hest, den skulle hete St. Ethan, det var det fineste hestenavnet jeg kunne tenke meg.

Nå er det sønnen og jeg som skal ha opplevelsene sammen. Han har ikke lyst når vi er hjemme, men med det samme vi kommer til hesten er han så glad og fornøyd. Han sitter så stolt oppå hesten og smiler fra øre til øre. 

Vi merker fra uke til uke at det går mot vår, det er lysere hver gang, og vi kan se både hvor vi går og all bæsjen vi må plukke opp, uten lommelykt. Det er med blandede følelser sønnen henter møkkagreipet. Det er både ekkelt og litt spennende. Mens mamma forklarer tålmodig at det hører til hestestellet.

Mosjon og kvalitetstid med sønnen - to fluer i en smekk! Hest er best!

tirsdag 8. mars 2011

-dagen

Vi feirer ingen -dager her i huset. Ikke valentin-, ikke mors- eller fars-, og ikke kvinnedagen. Bare vanlige bursdager. Resten av året er det familiens dag hver dag, ingen gjemt og ingen glemt.

Men minsten er kanskje litt på likestillingskjøret. Han starter i allefall årets internasjonale kvinnedag med å insistere på å støvsuge. Han går inn i boden, henter støvsugeren og har rett og slett ikke tid til å gå i barnehagen. For han må duge. Han dras hylende vekk fra støvsugeren med tvang.

Jaja. Måtte det bare vare.

mandag 7. mars 2011

Oppfinnelser og oppdagelser

Jeg vet at jeg i forrige innlegg lovet hvitt interiør og englevinger, mental balanse og lutter glede. Det blir det ikke. Jeg er fortsatt ikke helt på høyden, kjenner jeg. Selv om vm endelig er over og hverdagen er tilbake i sin vanlige form.

Kanskje nettopp derfor. Hverdagen blir så - hverdagslig. Jeg drømmer om å gjøre noe stort og unikt. Om å bli oppdaget. Jeg drømmer om å bli noe. Alt jeg gjør kan jo alle andre også gjøre. Og de gjør det jo. Bedre enn meg til og med, i mange tilfeller.

Når det er så mange mennesker i verden, skal det jo litt til å komme på noe som er så unikt og spesielt at ingen andre har gjort det før da. Jeg forstår ikke folk som kommer på å utvikle en ny dings, en superviktig en som alle trenger. Alt jeg kan komme på er jo utviklet allerede. Og mye bedre enn hva jeg ville fått til også, antakeligvis.

Nå drømmer jeg ikke om å utvikle den neste store dingsen, den alle snakker om, jeg gjør ikke det. Men en liten ting kunne jeg vel fått hatt som min dings?

En av de over gjennomsnittet...
Jeg har jo utviklet to veldig unike ting da, to små folk som det ikke finnes maken til. Jeg er stolt av dem, for all del! Men jeg er jo ikke den første i verden som utvikler små folk. Det ville vært stort! Men også litt kjedelig. Da ville jeg jo vært ganske alene en lang stund. 

Jeg kan forsøke å oppdra disse småfolkene til å bli helt fantastiske, selvsagt. Men det er jeg jo heller ikke den første som har gjort. I følge en helt utrolig dum undersøkelse i Foreldre og barn, omtalt av Dagbladet, kommer de overraskende resultatene på bordet: Foreldre syns egne barn er over gjennomsnittet pene, intelligente, sjarmerende. Oppsiktsvekkende!

Jeg får heller gå hjem og utvikle en helt vanlig, kjedelig hverdagsmiddag, sette på en helt vanlig klesvask, med mye kjedelig tøy, og se på det helt vanlige barne-tv med mine (selvfølgelig) over gjennomsnittet søte, smarte, intelligente og flinke barn. Og ha en helt vanlig hverdag.

Oppfinnelser overlater jeg til noen som ikke har annet å finne på.

fredag 4. mars 2011

Dårlig dag

Jeg har en dårlig dag, kjenner jeg, skikkelig dårlig. Jeg er lei det meste, og har aller helst lyst til å gå hjem og trekke teppet langt over hodet. Over alt hvor jeg snur meg er det rot og støv, uorden og kaos. Dumme mennesker og lavt skydekke. Unger som er frekke og sniker i kassakøen på Rimi. Mas om bøker, særlig de jeg ikke finner fordi noen roter i hyllene.

I avisene er det bare død og elendighet, ispedd en og annen artikkel om vm. Nå er visst skiskytter-vm i gang også. Hvorfor ikke vente et par dager med det? Måtte de absolutt legge det på samme dag?

Det er opprør i Libya, og avisene klarer ikke bestemme seg for hvordan de skal stave Gadhaffi/Kadhafi. En slask er han uansett stavemåte. Folk blir skutt og har det ikke særlig greit. Det er imidlertid ikke fullt så viktig som mye annet.

Som pølsespisende tjukkaser i Kollen, gullkampen mellom Norge og Sverige og sånne andre viktige ting.
 
Som usunne brunoster. For meg som ikke er så veldig glad i mat i utgangspunktet er det så slitsomt å hele tiden skulle forholde seg til hva som er greit og hva som ikke er greit. Derfor teller jeg ikke kalorier, jeg spiser det jeg har lyst på. Neste uke er vel kalorier bra, tenker jeg. Det går ikke an å følge med på alle disse reglene innen ernæring, de endres jo flere ganger i halvåret.

Som Charlie Sheen, han klarer jo ikke holde kjeft. Jeg har ikke fulgt med så nøye i saken, men jeg er ganske lei Charlie Sheen bare ved å se overskriftene. Er han virkelig så viktig for verden? Send ham til Gadhaffi/Kadhafi.

Som at Oddvar Brå faktisk brakk feil stav. Han skulle ikke brukt den staven, men en annen, og han var drita dum da han valgte den. Det er nyhetssaken sin det, tenker jeg!

Det har ikke stått i avisen, men sønnen har vært med på å kaste en syvendeklassing i søplebøtta. Riktignok er visst syvendeklassingen en bølle, og kanskje fortjener han å bli satt på plass, men man skal ikke kaste folk oppi en søppelbøtte, verken bøller eller andre.

Jeg er i dårlig humør, sliten og har sovet dårlig hver natt hele uken. Jeg drømmer så mye rart at når jeg våkner er jeg mer sliten enn da jeg la meg. På nett er det tusenvis av blogger om lykke og boller og søte unger og hvitt interiør. Dumme overskrifter og uviktige nyheter. Særlig alle er så lykkelige som de gir inntrykk av. Særlig!

Neste uke kommer jeg sterkere tilbake, da er jeg sikkert full av lykke og rosa skyer og har indre ro og er i mental balanse, og kanskje dukker det opp noe hvitt interiør eller englevinger også.

I dag er jeg ikke der. I dag er jeg ekkel og lei.

tirsdag 1. mars 2011

Fargelære

Det er ikke så lett å være to år og lære så mye nytt hver dag. Men det er ganske morsomt for mammaen å høre på.

Minsten lærte i går å telle tær og fingre. Han lå stille og fulgte med på min telling. Så var det hans tur. Fire, åtte, ni, tolv

I dag insisterer han på å ha på jakke til barnehagen. I går da jeg hentet ham hadde han på dress. Derfor henger favorittjakken i barnehagen, og han må ha på en annen i dag. Det går greit.

Men gjensynsgleden er stor når han kommer inn i barnehagen: DER er den blå jakken!

Det nytter liksom ikke å forklare at den blå har du på, den som henger her er grønn. Det er ikke sånn i hans hode. Den grønne er den blå - dermed basta!

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails