onsdag 9. mars 2011

Hest er best

Hver tirsdag drar vi til Østensjøvannet for å ri. Mamma har bestemt at sunne fritidsaktiviteter som hest er tingen. Mamma har nemlig ikke særlig lyst til å være i loppemarkedkomiteen i korpset, stå på sidelinjen og heie på halvdårlige fotballspillere på cup hver lørdag eller være hallvakt under håndballcupen hver søndag. Så vi rir.

Hesten er ikke en hest, men en liten islandsponni, Fjøllvi. Han er ikke særlig glad i voksne ryttere, men med barn er han en tålmodig liten fyr. Og han er god og bred over ryggen, har masse tykk pels når som det er vinter (heter det egentlig pels på hest?) og er varm og fin å sitte på for små gutter.

Vi trasker ivei rundt vannet, sønnen oppå og mamma i tau foran. Eller etter. Sønnen har lyst til å galloppere i full fart så mamma kan henge etter, rett ut i luften som på tegnefilm. Det er jo litt rørende at han tror mamma er så liten og lett at det er mulig.

I går gikk vi faktisk rundt hele vannet. Det var bratt og langt, og det blåste friskt, men så god samvittighet jeg fikk etterpå, det er skikkelig god trim for mamma det her.

Sønnen er ikke redd. Han har aldri opplevd en slem hest før, og går rundt blant dem som om han aldri skulle gjort noe annet. Gir dem høy og gulrøtter og stryker dem forsiktig over mulen. Og jeg kjenner at det kommer tilbake, alt jeg en gang kunne. Nå kan jeg slenge om meg med begreper som grime, sal, tølt, halvparader og volter.

Sønnen spør og graver om hvordan det var da mamma var liten (det var vel i gamledager det), hva het hesten, falt jeg av noen gang, gallopperte jeg fort? Og jeg kommer på alle timene i stallen, alle navnene jeg ikke har tenkt på siden 1988.

Blakkur. Prikken. Beauty. Ramona. Conny. De var mange og de var fine, og jeg bodde jo nærmest i stallen. Jeg var medlem i Pennyklubben og forleste meg på alle de masseproduserte historiene de ga ut. Jeg drømte om min egen hest, den skulle hete St. Ethan, det var det fineste hestenavnet jeg kunne tenke meg.

Nå er det sønnen og jeg som skal ha opplevelsene sammen. Han har ikke lyst når vi er hjemme, men med det samme vi kommer til hesten er han så glad og fornøyd. Han sitter så stolt oppå hesten og smiler fra øre til øre. 

Vi merker fra uke til uke at det går mot vår, det er lysere hver gang, og vi kan se både hvor vi går og all bæsjen vi må plukke opp, uten lommelykt. Det er med blandede følelser sønnen henter møkkagreipet. Det er både ekkelt og litt spennende. Mens mamma forklarer tålmodig at det hører til hestestellet.

Mosjon og kvalitetstid med sønnen - to fluer i en smekk! Hest er best!

3 kommentarer:

  1. Så herlig å lese om! Det er kvalitetstid. Nå kom jeg også på en masse hestenavn og episoder og gode opplevelser og spark og fall og bøkene om Britta og Silver... *mimre*

    SvarSlett
  2. Hmm, ja at hest er best er det ingen tvil om her i gården heller - men at det ikke medfører mange timer i haller i helgene, og diverse dugnadsvakter, det kjenner jeg meg ikke igjen i ;) Det er mang en kald vinterdag i en iskald ridehall, med neglesprett og fem lag tøy, at jeg har ønsket jeg satt i en god og varm håndballhall i stedet. Og stiller man med videokamera og fotoapparat på trening og stevner, blir lista fort lang over alle som gjerne vil bli festet til filmen. Og da må man jo produsere DVD-plater med filmene etterpå også...

    På den annen side: At ungene får oppleve den fantastiske mestringsfølelsen som samspillet med hesten gir, at de får oppleve ansvarsfølelesen som alt arbeidet med hestene gir, at de kan oppleve læringsfølelsen av å studere treningstimene og konkurransene på skjermen etterpå - det er det jaggu verdt å fryse litt for!

    Håper dere får mange fine stunder sammen med hestene, helst uten en vannrett flyvende mamma kanskje ;)

    Linnette :)

    SvarSlett

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails