tirsdag 22. mars 2011

Hvem har tatt barna mine?

Som beskrevet i gårsdagens innlegg hadde vi en relativt dårlig dag da. Det ender med en hel dag på jobb i dag med sterk fokus på å bygge opp tålmodighet og utholdenhet. Katalogisering kommer liksom litt i andre rekke på slike dager.

Utenfor barnehagen puster jeg dypt ned i magen, inntar hjernedød-og-på-autopilot-posisjonen og satser på bare å komme gjennom denne dagen også.

En liten fyr sitter midt i en stor borg og vil ikke hjem, og jeg aner en krise. Som avblåses med et enkelt ord: druer. Vil du ha druer hjemme? Og vips, så er det helt greit å gå hjem. Han går til og med hele veien.

Men før det blir jeg informert om at det har vært episoder i barnehagen i dag. Kompisen har bitt minsten i armen, tre ganger. Skikkelig. Og minsten gjenforteller med innlevelse. Han navngir gjerningspersonen. Han ville vært drømmevitnet i en hver kriminalsak. Han beskriver hendelsen til minste detalj og kan vise hva som skjedde. Jaja. Det er ikke blod. Og så lenge det ikke er blod, er jeg ganske avslappet. Noe det ser ut som barnehagepersonalet setter pris på. Jeg vet ikke om de hadde ventet seg sinne og utbrudd, men da må jeg skuffe. For det orker jeg ikke. De kan jo ikke noe for at unger biter. Og sinte utbrudd har jeg nok av hjemme.

Minsten går hele veien hjem. Han går på trynet i grusen, reiser seg opp igjen og går videre. Hvem er denne ungen? Vel hjemme får han druer, vi bygger Duplo og øver på farger, og det er ikke noe mas om barnetv.

Eldstemann kommer hjem fra skolen i strålende godt humør. Han forteller uoppfordret ting som har hendt. Solen skinner og snøen smelter. Til middag sitter minsten og sier: Mmm - godt. Mamma, godt mat. Mmmm...  Og ber om mer. Fisk!

Nå er det Timmy-tid, og jeg kan kollapse i sofaen. For om det er slitsomt å forholde seg til unger som hyler, er det egentlig litt skremmende å forholde seg til disse to englebarna jeg har her i dag. Det sitter liksom og gnager bak i tankene - hvem har egentlig tatt mine barn?

Fy søren så glad jeg er i dem!

5 kommentarer:

  1. For et herlig innlegg -du skriver så godt!
    Og gjenkjennende...

    SvarSlett
  2. HEHE
    den der kjenner jeg igjen... hvis jeg bruker en dag på å stålsette meg mot hva-det-nå-skal-være og jenta er blid som ei sol... da blir jeg skeptisk...
    men... så lenge ungene raser hjemme og oppfører seg ute er det etter min mening ingen grunn til panikk.. jeg får hetta av rampunger som har frie tøyler i resturanter og selskaper men er englebarn hjemme...

    SvarSlett
  3. Uff... kjenner meg igjen og blir litt skremt. Det skal jo ikke være sånn heller. Herlige små krapyl.

    SvarSlett
  4. Jeg har lest de to siste innleggene dine og humret gjenkjennende for meg selv. Flott skrevet!

    SvarSlett
  5. Du beskriver så godt hvordan livet er! Opp- og nedturer hele tiden. Veldig bra at du kan se på det med galgenhumor - spesielt på en sånn dag som du beskriver i det forrige innlegget, jeg husker godt hvordan det var...

    SvarSlett

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails