onsdag 31. august 2011

Om kniver og sånn

På foreldremøte blir det aldri kjedelig. I alle fall ikke på den skolen sønnen går.

Vi har tidligere hatt et møte der vi eurytmiet hele alfabetet. For meg, som ikke selv har gått på Steinerskolen, blir det litt for spesielt, så jeg ga meg på K. Eurytmi ligger nok ikke helt for meg.

I går var det igjen møte, første møtet i andreklasse. Ny lærer, nytt klasserom, og for et klasserom! Her er det ikke institusjonspreg og slitne klasseromsmøbler, dårlig inneklima og knuste vindusruter. Her er det bjelker i taket, flotte pulter og benker, gule bilder på veggene, og bøkene i formtegning liggende sirlig i hyller. Jeg sniker meg selvsagt til å se gjennom sønnens bøker, siden vi aldri får se noe hjemme. Og han har jammen sider jeg ikke vet om. Det er klart, de må tegne disse formene, det er strenge regler, men han er ganske flink, det må jeg si.

Møtet begynner i ringen. Pultene skyves ut til kanten, mens læreren teller til femten. Alle foreldrene klarer det. Heldigvis. Vi har jo nettopp blitt fortalt at barna våre klarer dette. Så er det sanglek i ring. Og der er nok barna flinkere enn oss. Vi glemmer oss, kan ikke sangen, ler og syns dette er litt rart. Men det løser selvsagt opp stemningen litt. Og selv om jeg ikke er fan av allsang og ringleker, går det egentlig ganske greit. Til tross for at jeg ikke er rask nok, og blir tråkket på foten av nabomammaen. Min egen skyld!

Vi får vite hva de holder på med i klassen. Det er fint å høre. Vi får prøve oss på flere av tingene de driver med. Jeg blir tegnet på ryggen og må tegne figuren etterpå. Vi må lytte oss frem til hvilken form læreren tegner på tavlen. Jeg klarer det! Det er bølger. Når jeg forteller dette til sønnen, blir han litt imponert, og kommer med tilleggsopplysninger vi ikke har fått på foreldremøtet. Han som aldri forteller noe, med mindre jeg haler det ut av ham, syns plutselig det er morsomt at mamma har måttet gjøre det som de gjør. Og forteller villig vekk.

Vi nærmer oss slutten av møtet. Vi bestemmer klassekontakt, dugnadskontakt, årstidsgrupper, neste møte. Og kommer inn på problemstillingen kniv i sekken på turdager. Jeg er imot. Veldig. Jeg hører hva de sier, det har aldri skjedd ulykker, det går bra, de har gjort dette før. Det hjelper ikke. Min syvåring får ikke ha med kniv i sekken. Spikkingen i seg selv er ikke noe problem, så lenge den foregår under oppsyn av voksne. Men han får låne kniven av læreren. Ikke ha med sin egen.

Det er her jeg visstnok er uenig med majoriteten av foreldrene. Og læreren. Men det får heller være. Jeg har i dag forklart min sønn at selv om de andre barna har med kniv i sekken, får han ikke lov til det. Han får låne kniv av læreren når de trenger det.

Så får jeg heller være den litt kjipe mammaen.

tirsdag 30. august 2011

Forestående sammenbrudd

Alle dere mødre, velstelte, økologiske hjemmebakte boller-mammaer, rolige og avbalanserte, med velfrisert hår, manikyr og pedikyr, klær uten flekker og hull, våkne og opplagte klokken seks og ferdigjogget klokken syv, hva gjør dere? Hvordan får dere det til? Er barna aldri masete? Vil de alltid gå dit dere vil? Kler de på seg selv mens dere er ute og jogger? Spiser de maten sin uten å gni den inn i håret og langt inn i øregangene? Eller har dere selv gnidd litt mat inn i ørene og hører rett og slett ikke bråket?

Jeg trenger valium jeg nå, og føler meg som en dritt. Jeg roper til eldstemann. Jeg tvangsfester minsten i bilsetet. Han vil ikke inn i bilen. Han vræler som en stukken gris. Det fortsetter han med i nærmere tre kvarter. Han vræler så høyt at jeg ikke hører hva storebror sier om kuttet han har fått over tre fingre. Vel hjemme vil han ikke ut av bilen, minsten altså. Jeg bærer ham inn, det er langt og han er tung og han ligger ikke direkte stille i armene mine. Jeg må låse døren med sikkerhetslåsen for at han ikke skal stikke av. Storebror vil ikke låses inne og rekker opp til sikkerhetslåsen. Lillebror stikker av så fort han kan. Uten sko.

Jeg er ingen dårlig mor, egentlig. Jeg er bare så sliten. Jeg ønsker også å bake økologiske boller tre ganger i uken, sende med ungene de mest fantastiske matbokser med kreative innfall i barnehagen, aldri lage mat av halvfabrikata og alltid se like frisk og opplagt ut, mens jeg rolig og behersket forklarer de veloppdragne barna at det ikke er annet enn agurk og gulrot til mellommåltid. Aldri is. Jeg ønsker å være rolig og avbalansert og forklare alt, gi dem alt inn med teskje. Tålmodig og altoppofrende. Men jeg får jo aldri puste. Jeg får aldri nok overskudd.

For når skal jeg få det, liksom? 

Om natten? Når minsten våkner klokken tre og krever oppmerksomhet. Når eldstemann våkner 06.40 og er klar for dagen. Da jeg var liten og våknet 08.00 sa mine foreldre: Det er natten! og så sov jeg videre. Det fungerer ikke. Ikke en gang klokken 03.04 funker det.

Det er kanskje her
jeg skal samle overskudd?

I løpet av dagen, på jobb? Når det står klasser i kø og venter på bøker jeg ikke har. Når det er rasfare på både skranken og kontorpulten min? Når jeg må forholde meg til hundre forskjellige mennesker, deres spørsmål og problemer, ønsker og krav, mens alt jeg drømmer om er en liten pause helt for meg selv, i tospann med en 200 grams melkesjokolade.

På ettermiddagen, under middagen for eksempel? Dette dagens høydepunkt, da hele familien samles til kvalitetstid. Det er da de gnir maten inn i håret, ungene. Det er da de maser, roper, står på stolen, faller ned, velter vannglasset og ikke liker fiskepinner akkurat i dag. De likte det i går.

På kvelden kan jeg vel forsøke å lade opp? Da får jeg kanskje klemt inn en halv joggerunde og en halvsydd kjole. Joggingen er ikke nødvendigvis det som inspirerer mest, men det er et nødvendig onde. Kjolene er mental renselse. Sy er min avslapning. Det er bare ikke nok. Det er fortsatt noe som ligger der og gnager. Jeg får ikke puste. Ikke fritt.

Så det er derfor jeg eksploderer på Ski storsenter, på parkeringen, etter å ha slept en illsint toåring med meg tvers gjennom hele senteret. Jeg tvangsfester ham i setet, smeller igjen døren og overhører glatt eldstemanns klager om kutt i fingeren. Jeg tror ikke kuttet kommer fra smellet i døren. Så lenge blodspruten ikke står i taket av seg selv, kan det vente. Jeg har dessuten ikke plaster i bilen, så det hjelper ikke å mase. Jeg vil bare hjem.

Det er derfor jeg eksploderer på badet når sønnen ikke er klar for skolen når jeg ber ham om det. Det er derfor jeg for hundrede gang sier nei til sjokolade før frokost. Det er aldri lov med godteri før frokost, og hvorfor er det så vanskelig å forstå det?

Det er er derfor jeg er litt lei når minsten hver bidige dag må lage et helsikes teater i barnehagen. Han hyler og vil ikke hjem. Jeg kan sitte en halvtime på en krakk, beregnet på minimennesker, og lokke og lirke. Barnehagetantene tror jeg har verdens største tålmodighet. Det de ikke vet, er at sist jeg fikk nok i barnehagen fikk jeg en skyllebøtte av en av de ansatte som fortsatt sitter i - tre år etter. Så jeg har lært. Jeg er tålmodig med lang lunte i barnehagen, og litt mer eksplosiv hjemme.

Hjemme roper jeg. Jeg blir sint. Jeg får så nok. Jeg har lyst til å bruke ord som gutta mine ikke får lov til å si, men jeg tar meg i det og stopper som regel i tide. Ok, så sa jeg den jævla katten da, men det datt bare ut. Jeg får høre at mammaen til kompisen aldri roper. Kanskje er hun en sånn mamma som aldri blir sint. Det er jo fint for dem. Rett og slett fantastisk.

Dette går vel over en gang. Det er litt som jogging. Jeg ser et tre foran meg på stien, og tenker: Dit klarer jeg.

Nå ser jeg foran meg, og tenker: I dag klarer jeg!

mandag 29. august 2011

Søndagstur

Turen behøver ikke være så lang. Bare den inneholder sekk, sitteunderlag, kjeks, saft og kosedyr. Sekken pakkes av turgåeren selv. Bare med litt hjelp av mamma til å få pusen på plass.

Ut døren, inn porten, gjennom hagen og opp på terrassen. Helt alene. To år og på søndagstur.

Mamma står med et smil om munnen og følger med.

søndag 28. august 2011

Dagens DIY

Etter at sønnen begynte på Steinerskolen er det ikke måte på hva mammaen kan finne på av kreative løsninger. Tidligere satt mammaen bare her i sofaen og så på tv. Mammaen trodde ikke hun var i stand til noe.

Nå er det en ny mamma her, en Steinermamma. Syingen er hun jo godt i gang med, men det må skje noe mere!

Tidligere i sommer var mammaen innom Panduro og kjøpte scrappeark og decoupagelim. Mammaen kan ikke scrappe. Hun er ikke helt der ennå. Men de arkene var bare helt uimotståelige. Så dro mammaen på Ikea og kjøpte kjedelige tidsskriftholdere i tre, og sammen med lim og kule ark ble resultatet slik:


Hvis bare steinerpappaen får bygget ut huset nå, så mammaen får seg syrom, skal disse kule tidsskriftholderne med mønster få en verdig plass.

Men, det er ikke nok å lime på små flater. Mammaen er på jakt etter noe større. Det er jo litt kult. Overflaten blir blank og fin, det er nesten litt magisk. Og i dag, utstyrt med tapetkniv, lim, ark og et bord fra Ikea, går hun i gang.

Trinn for trinn:

Vask bordet. Det er hvitt og kjedelig. Det har en jevn overflate som bare ber om å bli limt på.

Skjær ut passende biter og lag et puslespill

Tøm på nok lim, dra det utover med passende pensel.

Legg bitene på, helst i samme mønster som da du øvde. Ellers vil det bli feil. Mammaen snakker her av erfaring.

Klin på mer lim. La det tørke. Klin på enda mer lim. La det tørke enda mer.

Vips - sønnen har et flott bord. Og Steinermammaen føler seg utrolig kreativ.

Neste gang skal mammaen forsøke med eldstemanns bord, og bilder fra sommerferien eller noe sånt. Det kan bli kult.


lørdag 27. august 2011

Lekestue

Gutta har lyst på lekestue. Eller det vil si: mamma har lyst på lekestue til gutta. Mamma har gode minner fra nabojentene hjemme, som hadde lekestue. Hos en venninne fikk vi pannekaker i lekestua, det var eksotisk det. For jeg hadde aldri lekestue. Det hendte jeg fikk pannekaker, men det var ved kjøkkenbordet. Noe så trivielt.

Nå fresher de opp uteområdet på skolen her, og kaster ut alle småhusene. De er så søte de husene, og jeg forstår ikke hvorfor de ikke beholder dem. Med et strøk maling vil de fortsatt være helt i orden.

Rakk dessverre ikke
å få fingrene i et slikt!
Jeg har i hele sommer gått forbi og tenkt at jeg skal spørre noen om å få et av dem. Problemet er at de som maler skolen sikkert ikke vet hvem som bestemmer hva som skal skje med avdanket stæsj. Og jeg har aldri sett noen som ser ut som de bestemmer noe der.

Det er en litt misfornøyd meg som i dag kan konstatere at husene er kjørt bort, uten at jeg har fått fingrene i et eneste et. Dessverre. For det hadde passet helt ypperlig mellom terrassen og hekken. Og med et malingstrøk eller to ville det blitt så fint.

Og så kunne mannen servere pannekaker der ute.

fredag 26. august 2011

Tannhygienen

Stakkars minsten. Har får jo rett og slett ikke være liten. Der storebror gikk gradene, fra Postmann Pat og Byggmester Bob, via Elias og Caprinos dokkefilmer til Monsterbedriften og Istid, får minsten nå bare se det storebror vil se. Og storebror er ikke interessert i Byggmester Bob eller Thomas-toget. Minsten går derfor rett på det å være stor gutt.

Han kan Mr. Bean-episoder utenat. Han ser på Pusur og Scooby Doo. Han har sett Toy story 3 sikkert 30 ganger i sommer, og siterer Woody uten problemer. Han kjenner igjen Harry Potter (men der går grensen altså, de filmene får han ikke se, selv om han i sommer hørte på da vi hadde høytlesning fra den første boken).

Nå forstår jeg at vi må ta et skritt tilbake og se litt på det som passer for ham.

Vi må nok finne frem disse nå!
Vi har slitt litt med tannpussen, ikke bare i det siste men i hele hans liv. Vi har ikke truet noe særlig med de kjente tanntrollene, siden han ikke har noe forhold til dem, av ovennevnte årsaker. Nå er han faktisk, mirakuløst nok, blitt flink med tannhygienen, og mamma roser automatisk: Nå kommer ikke Karius og Baktus!

Det er klart, det er ikke så lett å relatere seg til ting en ikke kjenner så godt. Minsten proklamerer i kveld, alvorlig og seriøs: Mamma, jeg må pusse tennene, ellers kommer Kaktus og Pondus.

Jeg antar dette er de mindre berømte halvbrødrene. De som ikke fikk være med i filmen.

torsdag 25. august 2011

Penner og annet kontormateriell

Noen på jobben min har mange kulepenner, blyanter og gule post-it-blokker.

Det er som regel ikke meg. I alle fall ikke når jeg trenger det som mest.

I et sjeldent anfall av kreativitet i sommer, setter sønnen seg ned med doruller og teip og lager en fin penneholder mamma kan ha på jobb. Kanskje ikke akkurat den jeg ville valgt meg ut sånn helt på egen hånd, men når sønnen faktisk helt uoppfordret lager den til mamma, får den hedersplass på skranken.

Så nå har jeg i det minste et sted å samle kulepenner og blyanter - sånn at de som vil ta dem kan forholde seg til et sted og ikke behøver å lete i alle skuffene mine.

mandag 22. august 2011

Leggetid

19.30: Minsten er på vei i seng
19.40: Mamma og minsten må lese Olivia. Olivia har på pukini og skal på stranden. Der er det krabber. Olivia maler dessuten rett på veggen. Med svart og rødt og hvitt. Det er ikke lov. Mamma er trøtt. Minsten vil lese mer om Olivia. Hun bygger kjeeempestort sandslott. Og har på genser.
19.50: Mamma sovner nesten mens hun synger So ro - ti ganger. Heldigvis har mamma sunget den så mange ganger at det går på autopilot, selv i halvsøvne
19:58: Mamma får gå ut fra rommet. Minsten faller i søvn umiddelbart. Tror mamma i alle fall. Det er i det minste stille, han leser ikke lenger høyt fra Olivia.
20.20: Eldstemann begynner å bli klar for sengen. Det tar sin tid. Det er visstnok ikke så lett å huske på alt hele tiden. Altså - pusse tenner, tisse og vaske hender. Det samme hver kveld. Fortsatt må mamma og pappa minne ham på det.
20.30: Begge gutta er i seng, pappa handler, mamma kan se Castle (mmmm) på tv.
20.40: Det ringer på døren. Verdens søteste lille jente, ca fire år, spør: Er minsten hjemme? Kan han komme ut og leke? Mamma sliter hardt for å holde seg fra å drive barneoppdragelse på nabobarna. Og svarer bare: Nei, minsten har lagt seg for en god stund siden. Han sover, det er ganske sent nå.

Castle holder på i bakgrunnen her, mens mamma seriøst må tenke over om det er hun eller naboen som driver feil barneoppdragelse.

fredag 19. august 2011

Politisk kvarter

Jeg har egentlig bestemt meg for å ikke være politisk eller alvorlig her i bloggen min. Jeg vil ha et sted hvor det er fritt, et sted som er morsomt, lett og ledig, hverdagslig. Ikke alvorlig og trist. Litt også fordi jeg ikke vil støte noen eller prakke på noen mine holdninger. For de er mine, ikke alle andres. Uenig med mange, helt sikkert, men det har jo vært en del snakk om ytrings- og talefrihet i Norge i det siste, og er ikke det bra? Det er vel kjedelig om alle er like?

Men - i noen sammenhenger klarer jeg ikke la vær å være litt alvorlig, litt politisk. Jeg oppdrar to små barn, og har som mål at de blir tolerante og omgjengelige fyrer, uten fordommer og med venner fra alle kulturer og sosiale lag. Så langt fungerer det bra. Vi bor i et multikulturelt område, og har naboer og venner fra fjern og nær. Bergljot er et rarere navn enn Abdirahman, og halal er et kjent ord i vårt vokabular.

Hva skal jeg fortelle barna mine, når de begynner å følge med, når de forstår at mennesker blir hetset fordi de er en del av en gruppe? Når en muslim får skyld for det en annen muslim har gjort?


Jeg er ingen tilhenger av Frp og Siv, men ser jo også at det ikke er noe hun kan gjøre med bombemannen fra 22. juli. Bare fordi han tidligere har vært knyttet til Frp betyr ikke det at alle partimedlemmer er potensielle bombemenn. Nøyaktig på samme måte som at alle mine muslimske naboer ikke er terrorister, bare fordi det finnes noen som er det.

Da bomben gikk av, tenkte mange: Muslimer. Terror! Og blir redde for naboen og drosjesjåføren og damen med hijab på butikken. Og går til angrep på uskyldige mennesker på gaten. Det viser seg at gjerningsmannen er hvit og norsk. Det er ingen som har gått til angrep på min mann, som er høy, blond og blåøyd. Så hvorfor er alle muslimer ett, mens hvite menn er individuelle? (Kanskje bortsett fra Frp-ere, som i alle fall i avisene blir nevnt i samme setning som en gal mann).

Hvert menneske er et eget individ, og kan ikke sammenlignes med andre på bakgrunn av etnisitet, kultur, religion eller legning. Det er viktig for meg å videreføre til mine barn. Det har jeg lært hjemme, og det skal de lære.


Inntil videre er vi heldigvis bare på et nivå hvor det å leke med jenter er utfordring nok.

tirsdag 16. august 2011

Underholdning i hverdagen

Det er for tiden stor aktivitet på skolen, der de bytter ut lekeapparater og legger brostein, graver med gravemaskiner og maler bygningene. Vi går over skolegården hver dag på vei hjem fra barnehagen, og har mye å se på og snakke om. Særlig gravemaskinene er jo spennende, og når de heises opp i høye kraner for å male øverst på veggen.

Men noen dager er litt annerledes. I dag er det ikke gravemaskinene og brosteinene som er underholdning. I dag er det minsten og mamma selv. Til stor glede for han som legger stein. Til stor frustrasjon for mamma.

Minsten vil ikke hjem fra barnehagen. Eller, han vil kanskje hjem, men han vil ikke hjem fra barnehagen. Noe han skal. Det tar sin tid, men han går hele veien, når han ikke ligger på bakken, og roper med sutrestemme: Jeg vil ikke! Jeg vil ikke! Det er utrolig hvor mange ganger en liten fyr kan si den setningen på tohundre meter. Jeg er ikke helt sikker på hva han ikke vil, han vet det vel ikke selv heller, men noe er det. Og selv om det tidlig er ganske innlysende, er det ikke måte på hvor tydelig han må gjøre det.

Illustrasjonsfoto. Brostein uten
liggende mamma
Mannen som legger stein, glemmer rent å måle og vatre, og følger med et smil med på utviklingen over skolegården. Mamma først, minsten tretti meter bak, gjentatte ganger også liggende på bakken. Jeg vil ikke! Jeg vil ikke!

Men det er da mamma også legger seg ned han får virkelig underholdning. Mamma som sier: Jeg vil heller ikke, men jeg gjør det likevel! Jeg vet jo fortsatt ikke hva det er vi ikke vil, men jeg legger meg ned og sier sammen med minsten Jeg vil ikke! Jeg vil ikke!

Dette kommer nok litt overraskende på både steinleggermannen og minsten; mannen forsvinner bak hjørnet for å le høyt, minsten glemmer å sutre og kommer for å hjelpe mamma opp.

mandag 15. august 2011

Krupp

Da jeg var liten, fikk vi krupp. Av typen: Åh, jeg får krupp altså! Av irritasjonsmomenter, lærere, foreldre, jeg husker ikke helt. Men vi fikk ofte krupp, mener jeg å huske.

Nå har jeg fått en liten fyr som får krupp. Heldigvis bare falsk, men ille nok for det. Hysterisk og redd, både han og mammaen, drar vi på legevakten i drosje halv tolv på natten. Mamma kan midt i det hele bli litt imponert over den over gjennomsnittet flinke gutten på bare to år, som er så tapper. På spørsmål om han vil ha vann, svarer han: Nei. Jeg...vil...ha...luft! Er ikke det bra av en toåring med pustebesvær, så vet ikke jeg.

Mens mamma selv får pustebesvær og tenker at Nå er jeg hysterisk som drar til legevakten for ingenting, de kommer til å le av meg, får vi prioritet og kommer ganske raskt inn til legen. Og jeg får vite at jeg ikke er hysterisk, det er helt riktig å komme. Han er tungpustet og trenger oksygen, ispedd adrenalin. Og på venterommet kan jeg igjen puste, uten maske, selv om sykepleieren forsiktig foreslår at det kanskje er mamma som trenger oksygen. Godt mulig. Når det blir snakk om tilbakefall og ny tur og innleggelse på sykehus, da blir det seriøst behov for oksygen, men det går da bra det også.


Flinke gutten holder ut, han puster og puster i masken, han blir stukket i fingeren uten å kny, han drikker brusetabletter og våkner som bare det, når klokken nærmer seg ett på natten. Klart det, adrenalinet kicker vel inn. Og han underholder hele venterommet mens vi venter på en drosje som ikke kommer. Skatten til Sabeltann er forresten inne i brusautomaten på Oslo legevakt, om noen lurer. Og gynekologstolen er båten hans. Den har et fint ror på siden, der Langemann kan stå og styre.


Og jeg, jeg kan følge litt med på de andre som sitter på venterommet. Det er ingen alvorlige skader, men en mor som følger sin lille datter som har omgangssyke. Og serverer henne sjokolade. Jeg skal ikke legge meg opp i hva andre gjør, men tenker at kan datteren spise sjokolade, hadde det kanskje vært like greit å bare være hjemme?


Drosjen med rekvisisjon kommer aldri, og jeg kaprer en annen som jeg betaler for selv. Alt for å få sove litt. Han kjører oss hjem, og burde kanskje dra hjem selv også, for han virker egentlig veldig sliten.

Mens sønnen er full av adrenalin, og holder det gående til nesten halv tre.

torsdag 11. august 2011

Jordmoryrket...

... er nok ikke noe for meg. Jeg vil helst ikke oppleve andre fødsler enn de to jeg selv har gjennomført (og min egen da, men av naturlige årsaker husker jeg ikke noe særlig fra den), og jeg syns egentlig det er litt ekkelt. For å være helt ærlig.

Men jeg kjenner igjen en dame med rier når som helst. Også på ferie. På Kypros. Til tross for at hun ble døpt Jarle den første dagen vi var der, var hun gravid. Så hun heter antakeligvis ikke Jarle. Hun bodde på vår terrasse, og smatt inn døren så fort den åpnet seg. Krabbet oppi blomsterpotter, kofferter og opp i hyller og skap. Hun ville ligge på fanget og kose, og mjauet høyt og tydelig mens hun skrapte på døren når den var lukket.

Jeg ser jo nå i ettertid, at hun bare var på jakt etter et stille og rolig sted, hvor det ikke er 40 varmegrader. Og det fant hun. Under mannens nattbord. Luftkondisjonert og passe avskjermet. Jeg var faktisk nærværende nok til å fjerne henne fra kofferten og lukke lokket, før fødselen satte i gang.


Katter føder uten lyd, uten hjelp, uten pappaen og uten epidural. Og med unger hengende i puppen.

Respekt!

(Da vi måtte ta bussen til flyplassen var det kommet tre små)

tirsdag 9. august 2011

Jogging

Nå starter det. Mitt nye, sunne og friske liv.

Jeg liker det ikke, det ligger liksom ikke i min natur. Jeg leser i et bilag til avisen i dag tidlig at det er tilbud på sportsutstyr. Shopping ligger mer for meg, så jeg kan jo benytte anledningen og kjøpe noe nytt, som jeg absolutt trenger hvis jeg skal jogge.

Jeg har joggesko, de er ikke nye, men de ser sånn ut. Av naturlige årsaker. Så det trenger jeg ikke. Men jeg har ikke sports-bh, for eksempel, eller en god bukse. Og drikkesekk er visstnok på tilbud. Det kan jo være fint å ha, slenger jeg ut i luften. Hvorpå mannen ganske tørt sier: For Chablis da, eller?

Han tror meg ikke, han tror ikke på at jeg klarer å gjennomføre dette. Så jeg får prøve å bevise da, at det faktisk går an for meg også. Jeg kan ikke sitte og vente på en dag med overskudd og lyst, så det er bare å kaste seg ut i det.

Nå sitter jeg her og skjelver i bena etter anstrengelsen. Det er sannelig hardt å jogge. Og drikker vann og spiser fersken. Ikke noe cola og sjokolade. Det er nesten hardere enn selve joggingen, tror jeg.

Vi får se hvor lenge det holder. Men neste gang skal jeg i det minste ha på linser så jeg ser hvor jeg setter bena. Det er utrolig mye snegler der ute.

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails