mandag 15. august 2011

Krupp

Da jeg var liten, fikk vi krupp. Av typen: Åh, jeg får krupp altså! Av irritasjonsmomenter, lærere, foreldre, jeg husker ikke helt. Men vi fikk ofte krupp, mener jeg å huske.

Nå har jeg fått en liten fyr som får krupp. Heldigvis bare falsk, men ille nok for det. Hysterisk og redd, både han og mammaen, drar vi på legevakten i drosje halv tolv på natten. Mamma kan midt i det hele bli litt imponert over den over gjennomsnittet flinke gutten på bare to år, som er så tapper. På spørsmål om han vil ha vann, svarer han: Nei. Jeg...vil...ha...luft! Er ikke det bra av en toåring med pustebesvær, så vet ikke jeg.

Mens mamma selv får pustebesvær og tenker at Nå er jeg hysterisk som drar til legevakten for ingenting, de kommer til å le av meg, får vi prioritet og kommer ganske raskt inn til legen. Og jeg får vite at jeg ikke er hysterisk, det er helt riktig å komme. Han er tungpustet og trenger oksygen, ispedd adrenalin. Og på venterommet kan jeg igjen puste, uten maske, selv om sykepleieren forsiktig foreslår at det kanskje er mamma som trenger oksygen. Godt mulig. Når det blir snakk om tilbakefall og ny tur og innleggelse på sykehus, da blir det seriøst behov for oksygen, men det går da bra det også.


Flinke gutten holder ut, han puster og puster i masken, han blir stukket i fingeren uten å kny, han drikker brusetabletter og våkner som bare det, når klokken nærmer seg ett på natten. Klart det, adrenalinet kicker vel inn. Og han underholder hele venterommet mens vi venter på en drosje som ikke kommer. Skatten til Sabeltann er forresten inne i brusautomaten på Oslo legevakt, om noen lurer. Og gynekologstolen er båten hans. Den har et fint ror på siden, der Langemann kan stå og styre.


Og jeg, jeg kan følge litt med på de andre som sitter på venterommet. Det er ingen alvorlige skader, men en mor som følger sin lille datter som har omgangssyke. Og serverer henne sjokolade. Jeg skal ikke legge meg opp i hva andre gjør, men tenker at kan datteren spise sjokolade, hadde det kanskje vært like greit å bare være hjemme?


Drosjen med rekvisisjon kommer aldri, og jeg kaprer en annen som jeg betaler for selv. Alt for å få sove litt. Han kjører oss hjem, og burde kanskje dra hjem selv også, for han virker egentlig veldig sliten.

Mens sønnen er full av adrenalin, og holder det gående til nesten halv tre.

3 kommentarer:

  1. Å lille vennen. Smart kommentar!
    Jeg hadde falsk krupp da jeg var liten - kan ikke huske det var noen turer på legevakten, tror jeg mest ble holdt oppned og dasket på ute i hagen. Det glade 70-tall.

    SvarSlett
  2. Dette er så fælt! Min eldste hadde også falsk krupp da han var liten. Vi skjønte ikke hva det var til å begynne med, men etterhvert ble det så ille at vi faktisk fryktet det verste. Vi ble tatt vel i mot på Legevakta og deretter bar det til Aker sykehus - så dette tar de på alvor. Vi lærte oss de riktige tingene å gjøre dersom det skulle komme flere anfall, men det slapp vi heldigvis å praktisere. Det ble med den éne gangen. Heldigvis vokser de det av seg. God bedring.

    SvarSlett
  3. Huff, dette hørtes veldig ekkelt ut. Tror jeg hadde blit veldig redd om det hadde skjedd noen av gutta! Synes det hørtes ut som at du klarte å holde hodet kaldt -og den lille tapre 2 åringen var veldig flink!
    God bedring, håper dere ikke får flere slike episoder.

    SvarSlett

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails