tirsdag 30. august 2011

Forestående sammenbrudd

Alle dere mødre, velstelte, økologiske hjemmebakte boller-mammaer, rolige og avbalanserte, med velfrisert hår, manikyr og pedikyr, klær uten flekker og hull, våkne og opplagte klokken seks og ferdigjogget klokken syv, hva gjør dere? Hvordan får dere det til? Er barna aldri masete? Vil de alltid gå dit dere vil? Kler de på seg selv mens dere er ute og jogger? Spiser de maten sin uten å gni den inn i håret og langt inn i øregangene? Eller har dere selv gnidd litt mat inn i ørene og hører rett og slett ikke bråket?

Jeg trenger valium jeg nå, og føler meg som en dritt. Jeg roper til eldstemann. Jeg tvangsfester minsten i bilsetet. Han vil ikke inn i bilen. Han vræler som en stukken gris. Det fortsetter han med i nærmere tre kvarter. Han vræler så høyt at jeg ikke hører hva storebror sier om kuttet han har fått over tre fingre. Vel hjemme vil han ikke ut av bilen, minsten altså. Jeg bærer ham inn, det er langt og han er tung og han ligger ikke direkte stille i armene mine. Jeg må låse døren med sikkerhetslåsen for at han ikke skal stikke av. Storebror vil ikke låses inne og rekker opp til sikkerhetslåsen. Lillebror stikker av så fort han kan. Uten sko.

Jeg er ingen dårlig mor, egentlig. Jeg er bare så sliten. Jeg ønsker også å bake økologiske boller tre ganger i uken, sende med ungene de mest fantastiske matbokser med kreative innfall i barnehagen, aldri lage mat av halvfabrikata og alltid se like frisk og opplagt ut, mens jeg rolig og behersket forklarer de veloppdragne barna at det ikke er annet enn agurk og gulrot til mellommåltid. Aldri is. Jeg ønsker å være rolig og avbalansert og forklare alt, gi dem alt inn med teskje. Tålmodig og altoppofrende. Men jeg får jo aldri puste. Jeg får aldri nok overskudd.

For når skal jeg få det, liksom? 

Om natten? Når minsten våkner klokken tre og krever oppmerksomhet. Når eldstemann våkner 06.40 og er klar for dagen. Da jeg var liten og våknet 08.00 sa mine foreldre: Det er natten! og så sov jeg videre. Det fungerer ikke. Ikke en gang klokken 03.04 funker det.

Det er kanskje her
jeg skal samle overskudd?

I løpet av dagen, på jobb? Når det står klasser i kø og venter på bøker jeg ikke har. Når det er rasfare på både skranken og kontorpulten min? Når jeg må forholde meg til hundre forskjellige mennesker, deres spørsmål og problemer, ønsker og krav, mens alt jeg drømmer om er en liten pause helt for meg selv, i tospann med en 200 grams melkesjokolade.

På ettermiddagen, under middagen for eksempel? Dette dagens høydepunkt, da hele familien samles til kvalitetstid. Det er da de gnir maten inn i håret, ungene. Det er da de maser, roper, står på stolen, faller ned, velter vannglasset og ikke liker fiskepinner akkurat i dag. De likte det i går.

På kvelden kan jeg vel forsøke å lade opp? Da får jeg kanskje klemt inn en halv joggerunde og en halvsydd kjole. Joggingen er ikke nødvendigvis det som inspirerer mest, men det er et nødvendig onde. Kjolene er mental renselse. Sy er min avslapning. Det er bare ikke nok. Det er fortsatt noe som ligger der og gnager. Jeg får ikke puste. Ikke fritt.

Så det er derfor jeg eksploderer på Ski storsenter, på parkeringen, etter å ha slept en illsint toåring med meg tvers gjennom hele senteret. Jeg tvangsfester ham i setet, smeller igjen døren og overhører glatt eldstemanns klager om kutt i fingeren. Jeg tror ikke kuttet kommer fra smellet i døren. Så lenge blodspruten ikke står i taket av seg selv, kan det vente. Jeg har dessuten ikke plaster i bilen, så det hjelper ikke å mase. Jeg vil bare hjem.

Det er derfor jeg eksploderer på badet når sønnen ikke er klar for skolen når jeg ber ham om det. Det er derfor jeg for hundrede gang sier nei til sjokolade før frokost. Det er aldri lov med godteri før frokost, og hvorfor er det så vanskelig å forstå det?

Det er er derfor jeg er litt lei når minsten hver bidige dag må lage et helsikes teater i barnehagen. Han hyler og vil ikke hjem. Jeg kan sitte en halvtime på en krakk, beregnet på minimennesker, og lokke og lirke. Barnehagetantene tror jeg har verdens største tålmodighet. Det de ikke vet, er at sist jeg fikk nok i barnehagen fikk jeg en skyllebøtte av en av de ansatte som fortsatt sitter i - tre år etter. Så jeg har lært. Jeg er tålmodig med lang lunte i barnehagen, og litt mer eksplosiv hjemme.

Hjemme roper jeg. Jeg blir sint. Jeg får så nok. Jeg har lyst til å bruke ord som gutta mine ikke får lov til å si, men jeg tar meg i det og stopper som regel i tide. Ok, så sa jeg den jævla katten da, men det datt bare ut. Jeg får høre at mammaen til kompisen aldri roper. Kanskje er hun en sånn mamma som aldri blir sint. Det er jo fint for dem. Rett og slett fantastisk.

Dette går vel over en gang. Det er litt som jogging. Jeg ser et tre foran meg på stien, og tenker: Dit klarer jeg.

Nå ser jeg foran meg, og tenker: I dag klarer jeg!

4 kommentarer:

  1. uff... jeg kjenner meg igjen....
    Jeg har bare en 6 åring men det er enkelte dager jeg har lyst til å selge henne på e-bay... Bare for å få en eneste ettermiddag i fred og ro...
    Jeg kjenner også til den der med lang lunte i Barnehagen. fikk masse pes for det en gang jeg ga datteren min marsjordre "ellers så"... Derfor er jeg smilende og blid ute blant folk.
    Mødre har lov (eller burde ha lov) til å være mennesker vi også... mne jeg for min del føler at uka drukner i plikter.
    sunn middag
    rene gulv
    hyggelig samtale
    rene klær, klar til neste dag
    trene jevnt og se ut som en modell
    pornostjerne i senga og gudinne i hverdagen
    proff og hyggelig i jobben.

    Det er ikke rart vi føler oss slitne...

    SvarSlett
  2. "Alle dere mødre, velstelte, økologiske hjemmebakte boller-mammaer, rolige og avbalanserte, med velfrisert hår, manikyr og pedikyr, klær uten flekker og hull, våkne og opplagte klokken seks og ferdigjogget klokken syv, hva gjør dere? Hvordan får dere det til? Er barna aldri masete? Vil de alltid gå dit dere vil? Kler de på seg selv mens dere er ute og jogger? Spiser de maten sin uten å gni den inn i håret og langt inn i øregangene?"
    Ja, ærru gæern...! Not!

    Jeg har bare en gutt og han er førsteklassing med en masse nye, store følelser som gir utagerende oppførsel og skriking om dagen. Dag seks på skolen får vi telefon fra læreren "en episode" (som crappy oppførsel heter i dag).
    Det ER tøft å være småbarnsmor, enten man er en eller to foreldre, har en eller fire unger. Hver gang vi synes vi har noe "i boks" så er han jaggu et skritt foran. Og vi utfordres, krangler og gjør så godt vi kan.
    Av og til kommer det en svartarbeidende, ikke særlig flink vaskehjelp til oss - og av og til sovner ungen med en gang og ganske mange dager har vi det hyggelig i bolker, krangler innimellom men forsøker å skyve det til side.
    (glemme det)
    Og av og til ber jeg barnet mitt om unnskyldning for at jeg kranglet og av og til må han leve uten favorittpålegget fordi jeg ikke orker dra i butikken en gang til eller med ham på slep.

    Jeg synes inderlig synd på deg nå, høres ut som du nærmer deg en eller annen kant.
    Håper du snart er ovenpå igjen.

    SvarSlett
  3. Jeg leser og er plutselig femten år tilbake med en illsint datter, og rasende mamma. Intensjonen var innestemme men det blir ikke alltid slik man planlegger. Men det ble "folk" av henne også, man må bare se mot ett tre av gangen.

    Takk for at du la igjen et spor hos meg slik at jeg fant inn til deg. Har lest litt hos deg og du er utrolig flink til å skrive:)

    Ha en fin kveld, håper du klarte i dag:)
    klem fra Hanne

    SvarSlett
  4. Å, som jeg kjenner meg igjen. Igår grein vi alle tre jentene. To på grunn av et eller annet for meg uvvist problem, og jeg på grunn av to med et eller annet for meg uvvist problem som aldri gav seg. Argh!

    Man føler seg som verdens verste mor, men så vet man jo at det er man ikke. Og prøver å holde fast ved det.

    SvarSlett

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails