Underholdning i hverdagen

Det er for tiden stor aktivitet på skolen, der de bytter ut lekeapparater og legger brostein, graver med gravemaskiner og maler bygningene. Vi går over skolegården hver dag på vei hjem fra barnehagen, og har mye å se på og snakke om. Særlig gravemaskinene er jo spennende, og når de heises opp i høye kraner for å male øverst på veggen.

Men noen dager er litt annerledes. I dag er det ikke gravemaskinene og brosteinene som er underholdning. I dag er det minsten og mamma selv. Til stor glede for han som legger stein. Til stor frustrasjon for mamma.

Minsten vil ikke hjem fra barnehagen. Eller, han vil kanskje hjem, men han vil ikke hjem fra barnehagen. Noe han skal. Det tar sin tid, men han går hele veien, når han ikke ligger på bakken, og roper med sutrestemme: Jeg vil ikke! Jeg vil ikke! Det er utrolig hvor mange ganger en liten fyr kan si den setningen på tohundre meter. Jeg er ikke helt sikker på hva han ikke vil, han vet det vel ikke selv heller, men noe er det. Og selv om det tidlig er ganske innlysende, er det ikke måte på hvor tydelig han må gjøre det.

Illustrasjonsfoto. Brostein uten
liggende mamma
Mannen som legger stein, glemmer rent å måle og vatre, og følger med et smil med på utviklingen over skolegården. Mamma først, minsten tretti meter bak, gjentatte ganger også liggende på bakken. Jeg vil ikke! Jeg vil ikke!

Men det er da mamma også legger seg ned han får virkelig underholdning. Mamma som sier: Jeg vil heller ikke, men jeg gjør det likevel! Jeg vet jo fortsatt ikke hva det er vi ikke vil, men jeg legger meg ned og sier sammen med minsten Jeg vil ikke! Jeg vil ikke!

Dette kommer nok litt overraskende på både steinleggermannen og minsten; mannen forsvinner bak hjørnet for å le høyt, minsten glemmer å sutre og kommer for å hjelpe mamma opp.

Kommentarer

  1. Underholdende historie:) Enkelte ganger kan man avlede barna ved å gjøre som dem:) Tenker steinleggermannen fortalte historien ved middagsbordet:)

    klem fra Trine:)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Det snør

Kjære Trude Mostue

Høstutstillingen neste?