Dragemamma

Jeg er ikke spesielt kreativ på bakefronten, det er jeg den første til å innrømme Denne helgen inviterer jeg oss i bursdag. Og lover i et svakt øyeblikk å ta med kake. Det er her jeg velger å klaske til med den mest avanserte kaken jeg har laget noen gang Det skal jo ikke så mye til å være avansert, når man er dronningen av Toro posemiks Og så viser det seg at kaken ikke er avansert i det hele tatt. Det er klart, det er en forskjell fra normalen, å måtte følge en oppskrift og blande alt mulig i en bolle, fra smør og sukker til rømme, liksom, det er hakket over kakemiksen fra Toro. Men altså, litt jobb men veldig greit, og ikke spesielt avansert Når alt er blandet og stekt, gjenstår pyntingen. Og er det noe jeg er verre på enn selve bakingen, så er det definitivt pynting Så viser det seg at det heller ikke er noen heksekunst. Seriøst, jeg har til og med smeltet smør og sjokolade i vannbad, for å lage glasur. Det er jammen ikke ofte noe sånt skjer her i huset. Bare det ...

Vi feirer trippel klassebursdag i helgen, for eldstemann og to kompiser. Det er flere fordeler med å slå sammen sånne feiringer Masse morsomt tilbehør å finne hos TGR - Man slipper å ha hele ansvaret alene - Man slipper unna med én bursdag i stedenfor fest tre helger på rad - Man kan snylte på foreldre som er mye mer kreative på matpyntefronten enn en selv Siste punkt er det beste, sånn for min del For bare se på dette Bartetomatene kan jeg delvis ta æren for - melonhodet ikke! Kuleste ever! Vi er en periode redd for at noen skal kontakte barnevernet, særlig da vi kjører en kniv rett i melonhodet. Og når vi sier til barna: God tur hjem. Takk for besøket. Dere får fortelle pappa om melondrapet - og pappaen ser  meget skeptisk ut Barna elsker det! (Og hvis noen lurer på hvordan man får 18 tiåringer til å kose seg med grønnsaker og frukt, smoothie og rundstykker med ost i bursdag, uten å mase om godteri, pølser, brus og slikt - det er nu...

Jeg tror på å gi barn de gode opplevelsene. De som ikke nødvendigvis er så storslåtte men som gir en god følelse. De som er enkle og på barnas premisser. Selv om det er mer å organisere hvis man har festen hjemme enn om man setter det bort Da jeg bodde i Tyskland, hadde foreldrene der en slags konkurranse i å overgå hverandre, og noen endte med voldsomme opplegg på museum med utkledning og skattejakt og fullt opplegg. Til en sum jeg ikke en gang vil vite Da jeg var liten, hadde vi bursdag ute. Med pizza og kaker, og så lekte vi som vi alltid gjorde. Tegnet med de nye tusjene vi fikk i gave. Gjerne på en stor papirduk. Kanskje hadde vi en organisert lek eller to, for å få med alle. Men som regel klarte vi oss selv. Enkelt og greit Derfor har ikke mine barn lekelandbursdag eller McDonaldsbursdag eller bowlingbursdag. Jeg sier ikke at de som velger den løsningen gjør feil. Jeg vet at gutta elsker å gå i sånne bursdager. Men jeg tror at ikke alle behøver å gjøre det samme. Jeg ...

Vi har feiret noen bursdager opp gjennom årene, med store og små selskaper. Som regel med pølser eller noe annet enkelt Minsten blir fem om to dager, og har et ønske til bursdagsfesten: sushi Og når han faktisk foreslår det, må han jo nesten få det Vi feirer sammen med bestevennen fra barnehagen, og sånn flaks da, at hun også er glad i sushi Det ender med at en av de ansatte fra barnehagen lager makiruller med tempura scampi og krabbe i mango til oss. Altså noe så avansert! Og vi er så lykkelige, for dette må være den kuleste barnebursdagen vi har hatt noen gang. Jeg er sikker på at vi har de tøffeste barnehagefolkene i verden. Rett og slett Ikke alle barna liker sushi, men jeg tror alle prøver litt. Med pinner og soya og alt som hører til. Vi fyller på med grønnsaker, og avslutter med fiskekake. Ja altså, ikke fiskekaker. Men den kuleste kaken som passer som bare det i en sushibursdag: Nemo sjokoladekake Vanligvis har ikke barn i bursdag tid til å spise ka...

Jeg elsker å få gaver. Særlig når det er sånne overraskende gaver som jeg ikke forventer i det hele tatt. Som når jeg møter venninner et halvt år etter bursdagen min, og har glemt hele dagen og at det ikke er kommet noen gaver fra den kanten, og jeg ikke forventer noe som helst annet enn middag, vin og skravling Så tropper de opp med det kuleste og mest gjennomførte i år. Jeg må si det er noen som kjenner meg Det er uglepose og uglekoffert, uglekort og uglestoff, ugleknapper og uglesymerker, uglebånd og en del ting også uten ugler, stoffer jeg ikke en gang har fått med meg at finnes hos Stoff og stil. Ni meter faktisk! Sånne gaver kan jeg forholde meg til. Rett og slett

Det skjærer i hjertet når jeg leser om barn som inviterer til bursdag og ingen kommer. Fordi foreldrene har det så travelt at de glemmer å melde avbud , eller en annen rar unnskyldning I dag leser jeg e t motsvar i Nettavisens blogg, og sitter her helt målløs For om det er vondt å lese om guttene som lurer på hvor gjestene blir av, er det direkte fysisk smertelig å lese om moren eller faren som har en så skrudd holdning til barna sine som dette Sitat fra bloggen: [...] Men datteren min var ganske ensom, uten at vi lagde et nummer av det Hæ!? Jeg velger i det lengste å tro at den som har skrevet dette, og som ønsker å være anonym har gjort det for å provosere. Ikke fordi det er sant For om dette er sant, er verden verre enn jeg trodde

Eldstemann blir ni år. I morgen. På Mette Marit sin bursdag. Det er like stas hvert år det, med offisiell flaggdag. Jeg tenkte mye på det den dagen for ni år siden, da jeg endelig fikk presset ham ut, fem minutter før midnatt I dag feirer vi med så mange kaker at kakebehovet er dekket for et år fremover Det er bløtkake med ni lys, og sjokoladekake med vaniljekrem og jordbær, sjokoladekake som minsten baker til storebror, med vaniljeglasur og godteri, det er kanelsnurrer og bringebærsnurrer med hvit sjokolade, det er blåbærgele med vaniljesaus. Og det er pavlova med masse bær Og en haug med smoothie, det sunne alibiet Nå triller vi rundt her

Hva ønsker du deg til 40-årsdagen? Det er et spørsmål jeg daglig tar stilling til for tiden Problemet er bare at det kan jeg virkelig ikke svare på Jeg er privilegert og har alt jeg kan ønske meg. Bortsett fra en ny bil, et tilbygg på ca 12 kvm og litt sånne andre større ting, har jeg alt jeg trenger. Jeg er ikke interessert i smykker. Jeg trenger ikke flere klær. Jeg liker jo masse forskjellig, men jeg er ikke så interessert i å fylle opp hyller og skap med flere ting. Jeg vil heller kaste ut en del av det jeg har Derfor tror jeg faktisk jeg bare skal ønske meg en pall med Smash og en kasse med rødvin. Det er jo forbruksvarer her i huset

Lørdag:   Bursdagsfest for eldstemann og to klassekompiser. Vi klarer å legge feiringen på det beste stedet på den beste dagen: Ekeberg under flyshowet, i strålende sol. Snakk om flaks. Selv om en av arrangementsforeldrene mener det er kjøpt og betalt, regning kommer neste uke. Alle barna fra klassen kommer (nesten da), og de er så utrolig søte og greie. Flinke til å vente på tur, høflige og sympatiske. En glede.     Vi serverer masse pizzasnurrer med merkelig fasong. En av jentene i klassen utbryter: Det ser såååå godt ut! Litt senere: Vet du, de var ikke så gode som jeg trodde. Jaha, tenker jeg, det var jo voldsomt til oppriktighet da. Før det kommer mer: De var enda bedre!   Sånt gleder jo selvsagt, og unger er jo herlig ærlige.   Vi har det kuleste fruktfatet, ever. Alle barna glemmer å mase om kake, som de jo uansett ikke spiser så mye av. Vannmelon-alien med hår av gulrøtter. Utrolig kult, og stor suksess blant både barn og voksne. ...

Min facebookstatus i dag: - er gift med en førtiåring! Mannen: Hva!? Er du gift med en annen?! Gratulerer med dagen, mannen min! Man er ikke eldre enn man føler seg! Så selv om jeg føler meg som nærmere åtti for tiden, er du bare ungsauen.

Så er det den tiden på året. Bursdagen min. Den kommer stadig oftere, syns jeg. Kanskje det har noe med alderen å gjøre? Jeg elsker bursdager. I år blir jeg 39. Neste år blir jeg 29. Og det vil jeg så fortsette med i uoverskuelig fremtid. Dette er hardt. Kanskje jeg ikke elsker bursdager så mye lenger? I året som har gått har jeg tydeligvis vært supersnill, for dagen har vært en av de beste i sommer. Det sier mye om sommeren i år. Heldigvis blir mannen 40 før meg. Lenge før meg. Faktisk allerede om fire dager.

Tre dager til ende er minsten blitt feiret. Så mye at han selv syns det blir rent for mye. Fredag morgen blir han vekket og får gaver, som storebror er mer spent på enn jubilanten selv. For hans del kan hele bursdagen bare blitt forbigått i stillhet. Etter en ukes tid med feber og dårlig form er liksom ikke bursdag det han ønsker seg mest av alt. Selv om tanken på flagg i barnehagen lokker litt. Fredag klokken halv elleve ringer barnehagen; minsten må hentes, han er syk. Igjen . Eller - fortsatt , kanskje er riktig å si. Så det er bare å hente, ta med på jobb og komme seg gjennom dagen. Alle på jobb vet at minsten har bursdag, og spør jo som voksne gjør: Har du bursdag du da? Hvor mange år blir du da? Så sliten blir man av å være med mamma på jobb Og svaret er: Ett . Mamma forsøker å rette de første gangene, men får til svar: Jeg blir ett. Tre kan jeg bli en annen dag!  Derfor smiler mamma bare litt overbærende til alle som ser spørrende på oss, og lar ham ...

Tenk at for to år siden, på denne tiden, satt jeg med et bånd rundt magen og ble målt og vurdert og gruet meg til det som ventet. Og alle de fæle riene som tok seg opp utover dagen, til uante høyder mot ettermiddagen. Det var noe jeg der og da bestemte meg for at jeg aldri skulle glemme. Og aldri gjenta. Nå har jeg faktisk glemt hvor fælt det var. Men jeg skal ikke gjenta det for det. Det er så lenge siden. Samtidig syns jeg nettopp han var baby, han som i dag blir to år. Store lille gutten. Som er glad og fornøyd, trassen og bestemt, liten og stor, avhengig og selvstendig. Som har verdens beste storebror. Tenk å være to år! Ha hele livet foran seg. Med utfordringer som står i kø, for en toåring er de en del av livet. Klare selv . Små skritt til selvstendighet. Heldigvis for mamma er de skrittene bittesmå museskritt, for jeg vil jo fortsatt ha en liten kosegutt som trenger meg. Som er avhengig av meg, og som er glad når jeg kommer i barnehagen og henter. Som sier Mmm - god...

Har du sett på makan! Folk blir førti for tiden altså. Og de ser jo ikke ut som de er en dag over tretti! Da jeg var liten, sto de på førti nærmest med en fot i graven. De hadde håpløs hårsveis og voksne barn. Og var de en sjelden gang på fest, latet de som de var unge, og det var bare pinlig. Spesielt for barna. Nå er de på førti småbarnsforeldre, med kul sveis og hippe briller, og de har barn som syns de er kule, ikke pinlig steingamle. I helgen har vi vært i førtiårslag, og jeg vil benytte anledningen til å gratulerer jubilanten nok en gang, og takke for en flott fest! Vi hadde det kjempefint - og du er en feiende flott førtiåring!

Nå har en helt ny verden åpnet seg for oss. Barnebursdag med hele klassen. Når det er 20 barn i klassen, blir det jo noen feiringer da, i løpet av et år. Denne uken er det to. Vi har litt erfaring fra barnehagen, de siste årene har det blitt selskapeligheter med masse barn høye på sukker og bursdagsentusiasme. Med masse gaver i plastikk, noen billige, noen veldig dyre. Et år får eldstemann både Sabeltanngenser, -caps og -muskedunder, fra en og samme kompis. Det blir jo litt i overkant, og jeg tenker derfor det er bedre å være føre var nå på ny skole med nye folk og alt sånt. Derfor, siden det nå triller inn med invitasjoner på rekke og rad, sender jeg ut et spørsmål i beste mening, til alle foreldrene i klassen. Har noen tenkt på gaver, skal vi ha en øvre grense, skal vi ha noen retningslinjer? Og jeg skal si det er et tema som engasjerer. I to dager har da 20 foreldrepar sendt e-post frem og tilbake, med voldsom iver, og med for så vidt gode innspill. Noen egentlig diskusjon ...

Bursdag er fortsatt fint, selv om alderen renner på. Tenk at jeg er blitt 37 - det er vel det jeg er blitt? Da jeg var liten var jo de på 37 steingamle. Nå er vi jo bare sånn akkurat helt passe. Den som har gledet seg mest til mammas bursdag, er vel eldstemann. Han har lurt veldig på hva slags is vi skal ha, om det blir godteposer, og hvem jeg skal "velge" på bursdagen min. Vi endte opp med kompisen hans. Selv om det ikke var noe aktivt valg jeg behøvde å ta - han går jo ut og inn her mange ganger daglig. Som sønnen selv konkluderte med: "Han dukker vel opp". Før alle disse valgene måtte tas, var det gaver. Det kom to elleville småtasser og vekket mamma halv ti i dag, med hjemmetegnet kort. Riktignok kun fra pappa og eldstemann, da tegneprosessen faktisk gjorde ham (sønnen altså, ikke pappaen) for sliten til å skrive på navnet til lillebror, og gaver pent innpakket. Jammen var det ikke en parfyme jeg hadde ønsket meg! Sønnen forsto ikke hvorfor mamma ble så veeeeld...