Ode til toåringen

Tenk at for to år siden, på denne tiden, satt jeg med et bånd rundt magen og ble målt og vurdert og gruet meg til det som ventet. Og alle de fæle riene som tok seg opp utover dagen, til uante høyder mot ettermiddagen. Det var noe jeg der og da bestemte meg for at jeg aldri skulle glemme. Og aldri gjenta.

Nå har jeg faktisk glemt hvor fælt det var. Men jeg skal ikke gjenta det for det. Det er så lenge siden. Samtidig syns jeg nettopp han var baby, han som i dag blir to år. Store lille gutten. Som er glad og fornøyd, trassen og bestemt, liten og stor, avhengig og selvstendig. Som har verdens beste storebror.

Tenk å være to år! Ha hele livet foran seg. Med utfordringer som står i kø, for en toåring er de en del av livet. Klare selv. Små skritt til selvstendighet.

Heldigvis for mamma er de skrittene bittesmå museskritt, for jeg vil jo fortsatt ha en liten kosegutt som trenger meg. Som er avhengig av meg, og som er glad når jeg kommer i barnehagen og henter. Som sier Mmm - godt når vi spiser middag. Som fortsatt ler når vi kiler under føttene. Som vil at vi skal synge nattasang. Som skaper glede og latter hjemme og i barnehagen.

Av erfaring vet jeg jo at de blir fort store. De tar meg igjen i skostørrelsen. De har et helt eget liv som mamma ikke deltar i. De vil ikke lenger synges for på kvelden. De leser bøkene selv. Og de liker ikke maten mamma lager.

Men uansett hvor store de blir, vil de alltid være mammas baby. De skal kose selv om de er lange og hengslete. De skal legge armene rundt halsen og si Mamma, verdens beste, jeg er så glad i deg! Og mamma skal gå inn etter at de har sovnet og bre dynene godt over dem og hviske: Du er den beste lille vennen til mamma. For det er best å si sånn når de ikke hører, det er jo så flaut når mamma sier sånt.

Så gratulerer så masse med dagen til minsten, som - selv om han blir større - alltid vil være mammas verdens beste minst.

Kommentarer

  1. Nydelig skrevet. Og tenkt.
    Jeg har heldigvis en gutt som fortsatt synes mamma er den fineste og deiligste og kose og vil kose hele tiden. Men de myke selvstendige tåringene er nå noe eget.

    Kos deg med bursdagen i dag og med gutten din.

    SvarSlett
  2. Sånn som jeg kjenner meg igjen i det du skriver! :) Min "lille" gutt (som blir 16 neste måned...), vil fortsatt kose med mamma'n sin heldigvis. Men nå er det han som bøyer seg ned til meg for å gi en kos...

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

All denne ekspertisen

Sparkesykler

Hvite løgner