Tre år


Tre dager til ende er minsten blitt feiret. Så mye at han selv syns det blir rent for mye.

Fredag morgen blir han vekket og får gaver, som storebror er mer spent på enn jubilanten selv. For hans del kan hele bursdagen bare blitt forbigått i stillhet. Etter en ukes tid med feber og dårlig form er liksom ikke bursdag det han ønsker seg mest av alt.

Selv om tanken på flagg i barnehagen lokker litt.

Fredag klokken halv elleve ringer barnehagen; minsten må hentes, han er syk. Igjen. Eller - fortsatt, kanskje er riktig å si. Så det er bare å hente, ta med på jobb og komme seg gjennom dagen.

Alle på jobb vet at minsten har bursdag, og spør jo som voksne gjør: Har du bursdag du da? Hvor mange år blir du da?

Så sliten blir man av å
være med mamma
på jobb
Og svaret er: Ett. Mamma forsøker å rette de første gangene, men får til svar: Jeg blir ett. Tre kan jeg bli en annen dag! Derfor smiler mamma bare litt overbærende til alle som ser spørrende på oss, og lar ham insistere.

Når han har tenkt til å bli tre vet jeg fortsatt ikke, to dager senere insisterer han forstatt på å være ett år.

Hele helgen er en stor fest. Vi griller pølser i hagen, spiser gele og åpner gaver, vi har tre feiringer og synger Hurra for deg. Og er helt utslitte. 

Mens hovedpersonen selv ikke kunne brydd seg mindre. 

Han vil ikke ha gaver. Men presanger kan til nød gå an. Han vil ikke leke med kompisene, men syns egentlig det er ganske greit når de først er her. Han vil ikke spise kake, men det vil han jo aldri, så det er helt i orden.

Nå sover en liten treåring, utmattet etter helgens strabaser. Mamma er ganske så sliten, og lurer på hvorfor vi går gjennom dette, når han så gjerne kunne vært det foruten?

Men mamma er et sosialt menneske som elsker å ha besøk, og i en hektisk hverdag er det ikke alltid like lett å finne tid til gjester, mat og kaker.

Så heldigvis finnes bursdager - de finnes bare for at mamma skal ha en grunn til å invitere til kalas!

Kommentarer

  1. Kjersti30. januar 2012 kl. 20:33

    Uff, dette hørtes strabasiøst ut... Uansett: gratulerer på etterskudd! :)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Det snør

Det snør i Oslo. I tilfelle du ikke har fått det med deg. Det snør helt vilt, det er kaos og ufremkommelig og jeg har vært ganske lei et par dager. Samtidig tenker jeg at vi alle må ha litt tålmodighet. Jeg har i dag sittet på en buss. Som kom, til tross for at Ruter-appen kunne informere om at det sannsynligvis ikke ville skje med det første. Antakeligvis var denne bussen en time forsinket Uansett, jeg satte meg på bussen og sendte melding hjem: På vei, det går en buss! Hurra! Helt til Lambertseterveien. Den bakken opp der, den er jammen ikke god i snøvær. Og leddbusser i Oslo er visst ikke ment å brukes om vinteren, har jeg forstått. Nå har jeg sett et og annet kommentarfelt, hvor de som vanligvis kommenterer på alt, selvsagt har noe å komme med i denne situasjonen også. Som at "sjåførene hos Ruter (eller Norgesbuss da, som de vel kjører for) går i sandaler og derfor ikke kan kjøre på vinterføre" .  Til deg i disse kommentarfeltene vil jeg oppklare et par ting: Jeg forstår
Les mer

Høstutstillingen neste?

Bilde
Minsten har til tider veldig mye rart for seg. Ikke alt er så lett å forstå, for uinnvidde Blant annet er han hver eneste dag nå travelt opptatt med en stubbe i hagen. Her har vi huset fullt av leker, som er totalt uinteressante. En stubbe, en hammer og en skrutrekker, så er han fornøyd. Og han kan holde på lenge. Virkelig lenge Kunstneren med stubben sin Forrige dagen måtte han dessuten lage en greie i stua. - Kan jeg ta noen puter fra sofaen? Og kan du legge dette teppet som en firkant? "Installasjon på stuegulv" Så går han mumlende til og fra en stund, blant annet med utsagn som  - Så trenger jeg en kjekseske! og - To duploting! Resultatet er for meg relativt uforståelig, men for ham veldig viktig Abstrakt kunst. Inspirert av klovnene til Marianne Aulie? Litt som kunsten på Høstutstillingen Så får han nok arbeidsro i hagen, med stubben sin, er det godt mulig han stiller ut på Kunstnernes hus neste høst
Les mer

Kjære Trude Mostue

Du føler at staten ikke skal kunne bestemme hva barna dine skal ha på maten. Jeg føler at du ikke kan bestemme at jeg skal være hjemme med mine barn i årevis, og attpåtil amme dem til de kan be om noe annet selv. Det er mine pupper, og jeg bestemmer selv over dem. I første avsnitt presenterer supermamma Trude å si at hun ikke klarer å snakke og kose med babyen samtidig . Og at hun egentlig er en mann . Fordi hun tenker løsningsorientert . Det kan ikke damer, det da? I siste avsnitt mener hun at kvinner skal være hjemme og amme i årevis. Er hun en mann eller en dame? Nå må hun bestemme seg. Menn kan ikke ta seg av sine egne barn da? Er det bare fordi de ikke har pupper? Hva med alle mødre som ikke får til ammingen? Som allerede er tutet ørene fulle fra Gro Nylander - og så kommer en dyrlege på toppen av det hele og kjører samme leksa om igjen. Herlig. Gi mødre dårlig samvittighet og sammenbrudd! Jeg blir umåtelig provosert på mine egne vegne. Og så på alle pappaers vegne. Som li
Les mer