lørdag 30. november 2013

Dramatikk

Drama i nabolaget. Og jeg er så nysgjerrig at jeg nesten går ut av mitt gode skinn her

Det er jo typisk da, at det skjer akkurat den kvelden jeg er i Strømstad på julebord. Mannen oppdaterer meg via sms, men det er liksom ikke helt det samme som å oppleve det live

Fredag kveld og politi og ambulanser rett utenfor husveggen. Det er ikke daglig kost. Og da de til og med ringer på og spør om gutta har hørt noe bråk, da blir det veldig spennende

De tar bilder og lyser med lommelykter og er over gjennomsnittet interessert i en leilighet tvers over veien. Og jeg kan være enig, jeg er også veldig interessert i hva som foregår der

Han som eier den, har pusset opp i sikkert seks år nå. Han har fortsatt kjøleskapet stående midt på stuegulvet, isolasjonen stikker ut av kjøkkenveggen, sammen med rør og ventilatoropplegg. Men han har potteplanter. Og en strøken terrasse. Den har han jobbet med i lang tid. Han har høvlet og pusset og tatt gelenderet ned og satt det opp og til slutt pakket det inn i plastfolie

Det er jo typisk da, at politiet, som skriver alle rare ting på twitter, er helt stille om akkurat denne saken

Siden jeg har lest et par krimbøker i mitt liv, har jeg et par teorier om hva som finnes i leiligheten

torsdag 28. november 2013

Fiolin

Klokka 14, sønnen ringer:

- Mamma, du skal jo på foreldremøte i dag. Jeg lar bare fiolinen ligge på skolen, så kan du ta den med hjem? Den ligger i hylla. Det er den svarte fiolinkassen

- Det er greit

Jeg får ta problemet med å finne riktig svart fiolinkasse når jeg er der. Jeg orker ikke ta stilling til det før jeg må. Og siden alle har svart fiolinkasse, er kanskje innholdet likt også? Eller?

Klokka 14.45, sønnen ringer, igjen:

- Mamma, det har skjedd noe skikkelig dumt!

(Åh gud, nå er han blitt ranet, eller nei, han ringer jo faktisk fra sin egen telefon, så da er det noe annet. Han sitter sikkert på feil buss, og har havnet i Gamlebyen eller noe sånt, og aner ikke hvordan han skal komme seg hjem. Eller kanskje han har mistet husnøklene. Det er dumt)

- Jeg har tatt bussen, og er nå på Skullerud og venter på banen. Men mamma, jeg har glemt fiolinen - sikkert på et busstopp eller på bussen, og jeg vet ikke hvor og husker ikke helt

- Men vennen, du ringte for tre kvarter siden og sa du lar den ligge på skolen. Er den ikke der da?

- Åhhhh! Fillern. Herregud...

- Eh? Tok du den med deg likevel?

- Nei

Og så bare legger han på

Vi har virkelig noe å jobbe med når det kommer til fokus og hukommelse

Jeg har nå tatt med meg en eller annen fiolin i svart fiolinkasse hjem fra foreldremøtet

onsdag 27. november 2013

Julekalender

Jaja. Ikke nok med at jeg ifølge en ung rosabloggere er en bitter førtiåring som er misunnelig på at hun kjøper merkeklær. (Nå har jeg faktisk lest litt nærmere på bloggen, og det viser seg at merkeklær ikke er det jeg trodde. Så da kjøper jeg jo faktisk merkeklær jeg også. Samma det)

Nå viser det seg nemlig at jeg er skikkelig kjip og upersonlig også, som i år går for den lettvinte løsningen ferdig kjøpekalender til gutta

Sånn kan det gå. Takk og lov for at jeg ikke lar meg vippe av pinnen av unge og usikre mødre

Jeg er faktisk mer nervøs for det øyeblikket minsten oppdager at storebror får sjokolade i sin kalender, mens han selv blir avspist med playmofigurer

mandag 25. november 2013

Nye klær til jul?

Eldstemann er ganske glad i å gå i butikker. Han trenger plutselig ny genser. Har han bestemt seg for. Derfor går vi innom H&M. Hvor vi ikke finner noe som faller i smak. På vei til t-banen går vi forbi Cubus. En butikk for ham - et skjellsord for noen. Vi kan trygt gå innom. Og finner tre gensere som faller i smak. Til 300 kroner
 
Det er skremmende hvor mye penger noen føler for å bruke på klær. Hvis lua til 1400 kroner forsvinner den andre dagen på skolen, hva gjør de da? Når dressen til 5000 får et rift etter at barnet har hektet seg fast i en kvist i barnehagen, hva gjør de da?
 
Ønsker dere å bruke så mye penger på en lue, kjør på. Det er deres penger. Det eneste som er litt synd, er at deres barn får en holdning til mine barn som kanskje ikke er så grei. For mine barn går i genser fra Cubus. Og har til og med hjemmesydde luer. De jeg syr nå, med ull inni, koster 150 kroner. Det er en grei pris å betale, føler jeg. Da tåler jeg at de mister den. Og jeg kan sy en ny
 
Barn kommer ikke på helt av seg selv, at det er bedre med Chanel enn Cubus. De får det fra et sted
 
Ifølge Aina Stenersen, er det ingen barn som tar skade av å gå i Chanel. Nei, de tar vel ikke skade av det. De blir bare litt hemmet i leken. For de har vel fått beskjed fra mamma om å være forsiktig med tøyet? Antar jeg
 
Når jeg ser mine barn, er de ikke spesielt forsiktige med tøyet de har på seg. Fordi de er barn. De leker. De klatrer. De maler og driver med leire og lim og saks. Jeg vil ikke hemme dem i den leken. Jeg oppfordrer dem til å lime og klippe og lage julekort med glitter. Til å klatre i trær og rulle seg i snøen. Uten å være spesielt redd for tøyet de har på når de driver med det. For det kan både vaskes på 40 grader og erstattes om det går helt galt
 
I min verden er ikke det beste for barn en parkdress til 5000 kroner. I min verden er det beste for barn kjærlighet og omsorg, frihet til å utfolde seg, varmt nok tøy om vinteren, og gleden over det lille ekstra til spesielle anledninger. Ikke et klesskap til en verdi av tre månedslønner
 
For barn bryr seg egentlig ikke om pris. De bryr seg om kule farger og praktiske klær som er gode å bevege seg i når de leker. Og så syns de det er stas å få hvit skjorte til jul. Med slips
 
Til opplysning: Rannveig Heitmann - jeg er ikke misunnelig. Jeg gir barna mine det beste i verden, selv om jeg ikke kjøper dyre klær. Jeg gir dem kjærlighet og omsorg og et grunnlag for å utvikle seg til å bli empatiske og hyggelige gutter, med omtanke for alle. Jeg har mulighet til å kjøpe dyre klær om jeg vil, men jeg vil ikke. Fordi det finnes viktigere ting i livet enn det materielle. Men kjære deg, om du syns det er viktig, så kjøp Chanel til ettåringen, hvis det gjør deg lykkelig. Bare ikke kom til meg og si at jeg egentlig ønsker det samme. For jeg gjør nemlig ikke det
 
Og så syns jeg ikke det er så nødvendig å gå innom renseriet hver uke for å få av flekker på tøy som ikke kan vaskes i maskin

lørdag 23. november 2013

Om fødebager og sånt

Jeg ser stadig diskusjoner på nett om fødselshistorier; hva man bør fortelle til førstegangsfødende og hva man bør utelate. Detaljer som revning og slimpropp og tre døgn med rier skremmer visst. Det store lykkelige øyeblikket der du får babyen lagt på magen din, og alt er bare rosa bomull, det er det man skal fortelle

For det er jo dumt å realitetsorientere litt. Eller?

Jeg ser nå at Fotballfrue har pakket fødebagen. Den er full av rosa fluffy tøfler, lekkert undertøy og en rosa hårføner. Nå er det sikkert sånn at hun faktisk har en rosa hårføner sånn til vanlig, så den skal jeg ikke henge meg opp i. Men om hun får brukt den på barsel, det er jo en helt annen sak. Det samme med rettetangen. De har sikkert stor bil, så hun kan pakke med seg det hun vil

Hun tenker jo på alt også. Om det er lurt å ha med en bikinitopp for fødsel i badekaret. Nå har det seg sånn, Caroline, at det kommer både damer og menn inn på føden, men de er stort sett interessert i en helt annen del av din kropp. De er ikke så blyge, og bryr seg nok ikke om en bar pupp eller to. De er profesjonelle på sitt område. For å være helt ærlig, må du også kaste alle hemninger når du er på føden, Caroline. Det er ikke som på film. Hvor de presser en gang og vips, har de en frisk og ren og pen liten baby på magen. Det er ikke sånn. De pusete tøflene blir lett fulle av fostervann. Det kommer blod og fostervann og deler av annet unevnelig ut av deg, om du vil det eller ikke, sammen med den skrukkete og blåaktige babyen

Det er helt greit for meg at fotballfruer og andre fruer pakker med seg matchende hipstertruser og amme-bh-er, fluffy tøfler og kanskje en morgenkåpe, i Gucci-bagen sin. Og ting som skal trekke magen sammen og få hoftene tilbake på plass. Kjør på. Men Caroline, magen din er fortsatt mindre enn min, og jeg er ikke gravid en gang

Og tre timer etter fødsel finnes det viktigere ting i livet enn om magen fortsatt henger, og om buksa og bodyen på babyen matcher. Det er mangel på søvn, såre pupper, vonde sting der-du-vet, barseltårer, mye adrenalin og glede over den lille skapningen som du faktisk har presset ut

Caroline har pakket med eget dopapir. Det er sikkert lurt. For dopapir er liksom det første man tenker på etter en fødsel. Eller, når jeg tenker etter, var ikke det et tema for min del. Når man har gått et døgn uten å ha vært på do, er det igrunn det samme hva slags papir man bruker. Da er lettelsen så stor at man kunne brukt sandpapir. Som et lite tips her, er det lurt å kanskje ikke bruke papir i det hele tatt. Hånddusjen er helt grei

Det som er litt synd, er at fotballfruer og andre fruer, som har så mange unge lesere hver dag, kan gi dem (altså leserne) et bilde av en fødsel som er veldig fjern fra virkeligheten. For det er ikke så viktig hvilke tøfler du har med deg, eller om amme-bh-en matcher resten av undertøyet. De små bindene du har pakket, er nok enorme til vanlig, men etter en fødsel er det behov for noe mer enn Libresse. Og de passer ikke i rosa hipstertruser. Det kan være lurt å trekke i nettingtrusene sykehuset tilbyr, de har dem der av en grunn. De har erfaring med dette. Det ser ikke lekkert ut, men så trenger du ikke se så lekker ut heller, faktisk. Det er ikke deg besøket er interessert i. Det er babyen. Som kan ligge i bare bleia og likevel være offer for høylytt beundring. Du kan bare sitte der du har fått satt deg ned, og la dem beundre. Du klarer likevel ikke reise deg igjen, det gjør nemlig for vondt i stingene

Så kjære alle førstegangsfødende: lykke til. Det går over. Om noen år kan dere igjen bruke tid og krefter på å matche undertøy, file negler og legge øyeskygge i timesvis. Det er mulig dere mener det er greit å kombinere dette med en baby, og lykke til med det - men det kan faktisk skje, om du vil det eller ikke, at du får et litt annet fokus i livet enn rettetang og smokey eyes

En periode er den daglige dusjen en luksus du nesten ikke rekker

torsdag 14. november 2013

Takkskarruha

Oppdage på lørdag ettermiddag at polet har åpnet på senteret

Haste innom og kjøpe en boks med rødvin

Høre sønnen si, høyt og tydelig, mens jeg står i kassakø:

- Det er da sjelden å se deg handle så lite her, mamma!

#denfølelsen

mandag 11. november 2013

Utrygg

Vi lever i et relativt trygt land, med relativt rolige og greie forhold. Jeg lar barna være ute og leke alene. Jeg kan gå fra døren ulåst hvis jeg skal ut i fem minutter. Jeg løper inn i butikken mens sønnen sitter i bilen og hører på musikk
 
Det skjer jo ting her også. Men det skjer ikke meg. Det skjer med andre, og så leser jeg om det i avisen etterpå. Eller ser resultatet av bilbrannen når jeg leverer minsten i barnehagen. Det er ofte bilbranner i nærheten av der vi bor. Men det er også det mest dramatiske som skjer
 
Det går en ransbølge over Oslo. Jeg kjenner at jeg må ta samtalen med sønnen. Som jo tar buss alene både til og fra skolen. Med et epleprodukt i lomma. Jeg har ikke stresset ham med dette, men tenker en del på det selv. Hvordan skal jeg snakke om det, uten å gjøre ham reddere enn nødvendig? Jeg vil i allefall oppfordre ham til å gi fra seg telefonen, om han skulle havne i en sånn situasjon. Gi den fra deg, og kom deg vekk. Finn en voksen. Ikke lek helt. Og telefonen kan erstattes om noen tar den
 
Så er vi i dåp. Og opplever at mormors veske blir stjålet fra bilen mens vi er inne til gudstjeneste. Gutta blir plutselig veldig opptatt av dette. Det finnes tyver på ekte. De er i vår nærhet nå. Selv om vi ikke ser dem, kan vi helt tydelig se resultatet av tyvenes herjing. Jeg sperrer kort og telefon og forsøker å holde meg rolig. Selv om de har tatt nøkler, er det langt til huset der nøklene hører til. De reiser jo ikke så langt. Hvem gidder vel det? Minsten bekymrer seg mest over at mormors briller er borte
 
Da mormor ringer på kvelden og kan fortelle at tyvene faktisk har kjørt 14 mil, fra der bilen sto parkert til der mormor bor, låst seg inn og stjålet med seg kodebrikken til nettbanken, da kjenner jeg at dette kommer for nært
 
Det er helt surrealistisk, og jeg tror det nesten ikke. Her er jeg overbevist om at det ikke er noen mesterhjerner som står bak et lite innbrudd i en tilfeldig bil utenfor kirken, og så viser det seg at de er villige til å kjøre gjennom tre fylker for å finne en kodebrikke. Minsten forteller historien i barnehagen, selv om han er spart for den siste delen, der tyvene faktisk går inn i mormors hus. Det er dramatisk nok med knust bilglass og savnede briller når man er fire år

Det er sykt. Og selv om de ikke har mine nøkler, ikke vet hvem jeg er eller hvor jeg bor, spør jeg en venninne pent om hun kan sove hos meg i natt

lørdag 9. november 2013

Kunstneren

Og jeg som trodde minsten aldri kom til å begynne å interessere seg for bokstaver. Eller tegning av andre ting enn kruseduller, for den saks skyld

Nå er vi igang med både det ene og det andre

Og mamma er så stolt!


fredag 8. november 2013

Antialdring

Jeg visste jo at denne dagen ville komme. Jeg visste det

Men jeg blir likevel overrasket over meg selv, idet jeg klikker Bestill på tilbudet Tara har - tre utgaver og time reversing-produkter. Anti-aldringsprodukter! Jeg!
Så gammel er jeg da ikke. Virkelig ikke!
Riktignok må jeg ta av meg brillene når jeg skal lese en sms på telefonen, eller træ i nålen når jeg syr
Riktignok er jeg den som tydelig og høylytt gir uttrykk for at fredag kveld med Dyrhaug og Almaas og et glass vin, er langt på vei å foretrekke fremfor fredagspils med jobben
Riktignok blir jeg smigret over oppmerksomhet fra unge gutter. Altså gutter i en aldersklasse eller to over mine egne barn. For jeg lar meg fortsatt ikke smigre av fireåringer som syns sønnen har kul mamma. Men de mellom dem og meg, de kan gjøre dagen min bedre med et smil
Jeg har sett det komme. Det finnes så mange tegn. Men time reversing? Antirynkekrem! Når skjedde dette meg, liksom? Jeg har jo kolleger som fortsatt ikke tror at jeg er 40
Det hender jo faktisk at jeg danser på bordet til 05.00 og må overtales til å bli med hjem. Eller, det skjedde en gang i fjor sommer. Da var jeg fortsatt bare 38. Nå orker jeg ikke det lenger, for å være helt ærlig
Det hender jo faktisk at jeg går med høye hæler. Ikke så ofte, det må jeg innrømme. Det er ikke så praktisk å dra med seg tre handleposer fra Rimi, samt en trassen fireåring, hans sykkel, sekk og siste kunstprosjekt, fra barnehagen, mens jeg balanserer på ti centimeters hæler. Men det kan skje. En gang i blant. Dagen derpå har jeg som regel vondt i føtter og knær, og går tilbake til de praktiske, flate skoene. Livet er enklere nede på bakken
Jeg følger fortsatt med på hva som skjer i sosiale medier. Jeg behersker #hashtagger på Instagram. Jeg kan tagge folk på Facebook. Jeg blogger. Jeg har en twitter-konto. Men jeg faller av når vi kommer inn på SnapChat. Det vet jeg fortsatt ikke hva er. Men jeg trenger vel fortsatt ikke antirynkekrem for det?
Da jeg var 20 var de på 40 gamle. Steingamle. De gikk på byen med leopardtights og lilla rødvinstenner, og sjekket opp unge gutter. Jeg forbannet meg på at jeg aldri skulle havne der. Nå er jeg 40 selv. Jeg har ikke tights. Ikke sjekker jeg opp unge gutter heller. Det hender tennene er lilla. Nå er visstnok 40 det nye 20, selv om jeg sliter med å forholde meg til akkurat det
Jeg har et ambivalent forhold til å bli tilbudt sete på overfylte busser. For selv om jeg er sliten og syns det er deilig å få sitte, liker jeg å fremstå som ung og fresh. Jeg vil mye heller bli spurt om legitimasjon på polet. Det skjer jo ikke
Jeg ser at jeg er i målgruppen for Tara. Kvinnemagasinet for de på 40+. Heller enn Det nye. Som jeg egentlig aldri har fått noe særlig ut av, men som jeg nå i alle fall er for gammel til. Fortsatt er jeg for ung for Allers. Så det er jo lyspunkter her da
Jeg tror jammen jeg skal slå til på tilbudet fra Tara, med antirynkekrem og historier for damer på 40+. Rett og slett. For det er jo ikke til å stikke under en stol, at jeg faktisk blir eldre for hver dag som går
Og uansett hvor hardt det er å innse, er det tross alt bedre enn alternativet

torsdag 7. november 2013

Miami

Mannen sitter i dette øyeblikk på et fly som skal ta ham til Miami
 
Han måtte stå opp klokken tre i natt, mens jeg bare kunne snu meg rundt og sove videre. Ikke for det at jeg umiddelbart fikk sove igjen, etter alle de vekkerklokkene og sms-ene og alt det der. Minsten våknet også for en stund. Men jeg måtte i det minste ikke ut i kulden midt på natten

Det er meldt regn, selv om det er 27 grader. Vått og varmt og klamt, med andre ord

Det er sikkert tornadosesong der også. En eller annen kraftig kvinnelig vind sveiper vel over Miami as we speak

Blir han spist av alligatorer i løpet av uken, får det være hans problem. Jeg håper han har forsikringen i orden

Jeg er veldig glad for å slippe en uke på hotell i Miami. Rett og slett. Med frokosten servert når man måtte ønske det, rene håndklær hver dag, middag på restaurant, en hel natts søvn - en hel uke til ende

Jeg er så lykkelig over at jeg ikke må være med. At jeg får være hjemme i Norge. Med snø i luften, kalde netter og tåkete dager, alene med gutta i en uke

Jeg er ikke misunnelig i det hele tatt. Neida. Absolutt ikke


onsdag 6. november 2013

Skyld

Kjære den det måtte angå
 
Det er greit å ha noen å skylde på
 
Men kanskje man skal passe litt på hva man sier høyt. Til pressen. Når det gjelder plassering av skyld
 
For jeg - uten å være ekspert - tør å påstå at ting kan skje. Igjen og igjen. Når som helst. Hvor som helst. Med hvem som helst
 
Da vil det jo være Siv sin skyld. Eller Erna sin. Og det er det vel gjerne ikke?

lørdag 2. november 2013

Rosa

Joda. Jeg har støttet Heges aksjon jeg også. Think pink vil finnes under i alle fall tre juletrær i år, hilsen meg

Samt på min egen vegg

Er det ikke stort?! Å samle inn minst 75.000 kroner til Rosa sløyfe-aksjonen. Ved å lage et trykk av et bilde. Og få med seg trykkeriet. Som antakeligvis ikke ante hva de gikk til da de sa ja til å trykke gratis


Målet til Hege var 100 bilder. Nå er det 750

Og selv om jeg ikke er den eneste som har dette bildet på veggen da, er jeg stolt over å ha bidratt

Og Hege er morsom. Jeg kjenner henne ikke, men - som så mange andre sikkert - føler jeg at jeg kjenner henne litt, etter å ha lest bloggen hennes. Jeg har sett bilder av bilder hun har laget. Og tror jeg må begynne å spare penger - og veggplass - til et kjempebilde av henne. Sjekk ut her da! Sånne har jeg lyst på

fredag 1. november 2013

Trelim

- Mamma, har vi trelim?

Helt vanlig spørsmål fra fireåringen, det ja

- Når malingen er tørket, skal jeg tegne på detaljer


Tror egentlig ikke han vet hva detaljer er, sånn eksakt, men han snapper opp alt. For tiden er Art attack på Disney stor favoritt. Art attack er programmet. Leon er mannen. Det er ikke så lett å forstå, så hos oss er Art attack mannen. Alt denne mannen gjør, må prøves ut. Derfor er trelim og detaljer for tiden hyppige ord i minstens vokabular

Han har forstått noe da. Papir i vann blir klissete og kan klistres på en pappeske. Bland litt trelim i malingen, og det vil sitte enda bedre


Installasjonen skal ikke bli et hus. For ingen hus er så fargerike da, mamma

Daah, liksom

Jeg er fortsatt litt usikker på hva det er. Det ligner ikke nevneverdig på de kreasjonene Leon hos Art attack lager. Men prosjektet engasjerer og sysselsetter minsten flere ettermiddager på rad. Jeg lar ham holde på. Trelim, pappesker og akrylmaling er en grei pris å betale for kreativ utfoldelse. Jeg skryter og ser og ojer meg og er kjempeimponert. Han er strålende fornøyd, og veldig stolt

Siden stubben nå er litt glemt, er det jo greit å ha et nytt prosjekt til høstutstillingen da


LinkWithin

Related Posts with Thumbnails