søndag 27. februar 2011

Ikke helt vm-fritt...

Da vi etter frokost sitter i stua, eldstemann med DS, minsten klint oppi tv-skjermen og mamma og pappa med hver sin laptop, slår det meg at dette ikke er sunn norsk stil en søndag med pent vær i februar. Da må man ut!

Selv om jeg bryr meg nøtta om vm, boikotter Northug og ikke har noe som helt slags lyst til å stå flere timer i kø for å komme meg til Holmekollen, må vi i dag til byen. Sønnen har nemlig sett på nyhetene at det er store snømenn på Karl Johan. Og siden alle andre står i kø for å komme seg til Kollen, er det fritt frem for oss i sentrum. Mindre folk enn på en gjennomsnittsonsdag. Ikke kø noe sted. Parkeringsplass på Rådhusplassen. Behagelig!

Vi ser snømenn, går på skøyter (en av oss i alle fall), hilser på noen store snømenn fra Greenpeace og spiser på Friday's. Særlig det siste er en stor opplevelse for oss i dag.

Jeg har jo tidligere lurt på hva andre gjør med barna sine når de er på kafé, de sitter jo så pent og spiser maten sin. De kaster den ikke på gulvet. De roper ikke. De står ikke på stolen og hopper. De oppfører seg faktisk.

I dag er vi en sånn familie! Utrolig. Barna sitter som tente lys. Friday's har barnemeny som faller i smak. Begge gutta klarer å bestemme hva de vil spise, og spiser opp alt. Minsten klapper og jubler hver gang han kommer på at han har bestilt pølse og chips. De andre rundt tror sikkert han jubler for gull, men det bryr ikke han seg om - det er pølser på gang! 

Det er så deilig, og alle reiser hjem igjen med en indre ro. Gutta fordi de er mette og fornøyde, mammaen og pappaen fordi de er litt i sjokk over at det går så bra å spise ute!

torsdag 24. februar 2011

Elna er tilbake!

Elna er endelig frisk. Hun trengte bare et lite opphold på symaskinspa. Hun var helt uttørket stakkars, og har nå fått kyndig pleie av symaskinterapeuter, med olje og kost og bittesmå skrujern til å stramme opp litt med.

Jeg er ikke frisk, så da er jeg hjemme med Elna. På tirsdag ble jeg gjort oppmerksom på at jeg så skikkelig dårlig ut, på jobb. Jeg følte meg jo ikke så voldsomt dårlig akkurat da, men i dag var jeg rett og slett ikke i stand til å stå opp. Det er nok en lumsk influensa, for det er vondt over alt, og det er iskaldt. Jada, jeg er klar over at det faktisk er kaldt for tiden, men jeg fryser liksom fra innsiden.

Jeg har lenge hatt planer om en kjole i ull til meg selv. Jeg har sett den for meg i hodet. Den har hatt hette. Det har den ikke lenger. Det ble for mye for et feberhode. Den ble heller ikke akkurat slik jeg hadde tenkt, men sånn går det når mønsteret jeg vil bruke er utsolgt hver gang jeg kommer på Stoff og stil. Nå har jeg bestilt det på nett, for å slippe å kjøre frem og tilbake så mange ganger. Så kan jeg jo forsøke meg på en ny tunika når det kommer, og se om den blir bedre.

Jeg forstår nå hvorfor jeg syr mer til barn enn til voksne. Det tar jo en evighet! Og så må det liksom passe på en helt annen måte. Jeg er ikke hundre prosent fornøyd med resultatet, men stoffet er jo så dyrt at jeg må vel bruke den likevel, tenker jeg.

Nå er jeg helt utslitt, og skal krabbe under teppet og se dårlig ettermiddagsunderholdning på tv, mens bålet brenner lystig i peisen.

tirsdag 22. februar 2011

Vm? Bryr jeg meg?

Det skal visst være vm på ski. Ikke på Ski, de skal gå på ski, i Oslo. Og jeg lurer på om noen skal hoppe også?

Bilde lånt fra vg.no
Det har kanskje begynt allerede? Jeg er ikke helt sikker jeg. Det har vært overskrifter med fete typer i avisene i ukesvis. Det er ikke godt å si om Northug har vunnet noe eller om han bare har barbert bort trønderbarten. Overskriftene er like store uansett. 

Marit Bjørgen skal visstnok vinne alt. Sist gang det var vm vant hun ingenting. Hun hadde rett og slett en dårlig uke på jobb. Da ble det satt inn voldsomme tiltak, og de samlet sammen et redningsteam på ikke mindre enn ti personer for å få henne tilbake i form. Eller på riktig spor, om du vil.

Jeg har også hatt en litt dårlig uke på jobb. Jeg er trøtt, har vondt i kroppen, fra nakken og ned, fryser, nyser og er umotivert. Hvis jeg sier dette til rektor, vil hun da sette inn noen strakstiltak for å få i gang katalogiseringen igjen? Vil jeg i morgen bli møtt av personlig coach, ernæringsfysiolog, psykolog, fysioterapeut, trener og ekspertkatalogisator, for å få gløden tilbake? Vil jeg bli satt i isolat, avskjermet fra alle kolleger i tilfelle det er smittsomt?

Jeg har ikke behov for å vite alt om den personlige hygienen eller matintoleransen eller astmaen til Norges skihåp. Om Northug er sur eller ikke, bryr jeg meg ikke om. Jeg har en seksåring som reagerer akkurat som Petter når vi inndrar spilledagene hans. Da løper han opp på rommet og slamrer med dørene og svarer ikke hvis vi snakker til ham. Jeg har det hjemme. Det holder for meg. 

Det er jo ikke lenger skiglede og naturopplevelser som står i sentrum. Gleden ved sporten er jo helt borte. Nå er det en egen vitenskap å smøre skiene. Vm har ansatt en egen meteorolog for å holde styr på været. De må vite hva de skal smøre med. Hva er skjedd med å se ut og sjekke termometeret? Kline på litt blå Swix?

Vi vanlige dødelige får jo prestasjonsangst, og tør ikke en gang ta med barna ut på skitur. Hva er skjedd med kvikklunsj og appelsin, rolig staking gjennom skogen og fiskebein i motbakkene? Gutta mine har sikkert ikke riktig smøring, og ender vel opp med is i rubben. Da mister de fullstendig motivasjonen til å gå på ski, som visstnok er en stor fornøyelse, egentlig.

Nei, vm får bare gå sin gang for min del, jeg bryr meg ikke. Men skal jeg nå først heie på noen, må det bli han iren med treski, som skal forsøke å kvalifisere seg til 15 kilometeren. 

Så får vi bare håpe Brå er der når Bjørgen brekker staven. Eller noe.

Konkreter

Siden jeg jobber med spesialundervisning, er jeg vant til å forklare de merkeligste ting. Da kan det være veldig fint å kunne vise til noe konkret for virkelig å understreke poenget.

I dag kommer en deltaker fra norskopplæringen inn og spør om jeg kan hjelpe ham litt med et par spørsmål. Selv om jeg har stengt, kan jeg vel alltids klare å gjøre det, jeg er jo relativt serviceinnstilt.

Først er det: Jeg liker å sitte ved et bål. Når jeg skal gå, heller jeg vann på - hva kommer opp da? Enkelt - det er røyk. Til stor overraskelse, siden røyk er sigaretter. Er det samme ord altså? Så morsomt!

Så er det: Når det er mye søppel og det kommer en bil, hva er det bak bilen? Ikke fullt så enkelt - jeg svarer tilhenger, men jeg tror kanskje han mener noe annet, eksos for eksempel. Og jeg forstår ikke hva søppel har med saken å gjøre?

Det siste spørsmålet er som følger: Jeg er allergisk. Mot hva? Snakker du engelsk? Fint, det heter lust på engelsk. Forstår du ikke hva jeg mener? Snakker du ikke engelsk likevel?

Ok...

Det er her konkretene kommer inn i bildet. Det går plutselig opp for meg hva fyren spør om, og peker på støvet i vinduskarmen min: Er det støv du mener? Dust?

Og det er det!

søndag 20. februar 2011

Vinterferiefri

Nå er gutta sendt på ferie til momo og voffår. Der skal de være en hel uke. Fint for oss, fint for dem og fint for mormor og morfar. Og jeg har sendt dem av gårde helt uten dårlig samvittighet. Nesten. De får jo en fin ferie, og det blir litt ferie for meg også, selv om jeg må på jobb.

Planene er klare for uken som ligger foran oss. Jeg har masse å gjøre. Jeg skal rydde og sy og lese og drikke te og jobbe meg opp en solid porsjon fleksitid. Og på tirsdag må jeg gå tur med en hest uten gutten oppå. Jeg skal på kino og møte en venninne, lage ferdig nettsidene mine og dra på stoffbutikken og sikkert en tur på Ikea. Og vaske bort all couscousen som ligger under tv-benken.

Men det får vente. Alt dette kan jeg gjøre en annen dag, det er lenge til gutta kommer hjem igjen. Barnefri i fem dager er en hel evighet. Nå skal jeg først bare ligge helt stille på sofaen og spise sjokolade.

Så får vi se fredag ettermiddag, hvor mye jeg faktisk har fått gjort, eller om jeg stort sett har ligget på sofaen og spist sjokolade og tenkt på alt jeg skal gjøre en annen dag. Det siste der er jo ikke helt usannsynlig, er jeg redd...

torsdag 17. februar 2011

Husmoren anno 2011

Jeg abonnerer på en del blader, hovedsakelig for å få den gaven som følger med når jeg tegner abonnementet. Noen blader liker jeg, andre er hjernedød tidtrøyte.

Som Kamille. Det minst ille av damebladene. Frem til i dag. Nå vurderer jeg seriøst å si opp abonnementet mitt. Om ikke artikkelen er ironisk ment da, da er den bra. Men det er jeg ikke helt sikker på at den er.

På side 27 og utover tester i dag Kamille husmorklisjeen. De har vært på besøk hos "tre moderne husmødre".

Nå skal det sies at jeg mener folk må få lov til å gjøre hva de vil med livene sine. Noen har det helt fint hjemme, andre trives kanskje best med å ha en variert hverdag i tidsklemma, alltid på farten for å rekke noe. Og ha vaskehjelp. Men...

Altså, i Kamille:

Husmor nr 1, 32 år er "interiørbevisst frue". Har vært hjemmeværende i fem år, og har vanlige dager fylt med klesvask, rydding, støvsuging og handling av mat. Det hun liker aller best, derimot, er "...ommøblering, dekorering, planting av blomster og å skape en hyggelig atmosfære både inne og ute..."

Mannen syns nå at vi ommøblerer altfor sjelden. Hvis han hadde tjent det dobbelte av det han gjør nå, kunne jeg jo vært hjemme og drevet med sånt. Så det er bare å finne en ny jobb det, vennen min. (Men kanskje etter kort tid også en ny kone...)

Husmor nr 2, 43 år er "matglad blogger". Hun tenker visstnok på mat fra hun våkner til hun sovner. Det første hun gjør om morgenen er å skrive et innlegg på bloggen sin, før hun så "...organiserer en familie på seks". Hver torsdag er det full vask av hele leiligheten, badeveggene må skrubbes og alle lister og gulv skal skinne. Denne damen, som er hjemme hele dagen, har ikke middagen klar klokken fem. Neida, mellom åtte og ni er helt vanlig, og helt greit. Fordi "...matopplevelsen er verdt ventingen..."

Særlig gutta mine hadde holdt ut til klokken åtte for å nyte mine matopplevelser! Og hvis de får vite at de må vente på maten fordi jeg må blogge om den først...

Husmor nr 3, 29 år har "støv på hjernen". Hun har lekt vaskehjelp siden hun var liten, og var sikkert en yndet husgjest, både for venninnene hennes, og mødrene deres. Hun vasket og ryddet nemlig litt hos dem også, hvis hun var der for å leke. Nå har hun en ukeplan med 63 ruter, for å klare å huske alle ukens gjøremål. Før klokken ni om morgenen har hun både støvsuget og kjørt et par runder med klesvask. For går man hjemme hele dagen, ser man visstnok støvet mye raskere. Hvis mannen ikke rekker hjem til middag, tar hun med middagen bort på kontoret og spiser der sammen med ham.

Jeg er ikke hjemme på dagtid, så jeg ser ikke støvet. Så enkelt løses det. Og så setter jeg på kles- og oppvask når jeg kommer hjem fra jobb. Det går helt fint det også.

Vi er alle forskjellige, og det skal vi være. Det er kanskje mest fremstillingen av disse "moderne husmødrene" i Kamille som gjør at jeg spyr?

Jeg trenger arbeidsdagene mine, for meg selv og for mann og barn. Skulle jeg vært hjemme hver eneste dag, med klesvask, husvask, handling og ommøblering, hadde gutta hatt en grinete mamma.

Men de hadde spist sunt da.


Kjære Oslo Taxi - igjen

Jeg vil bare minne om en ting: DET ER SNØ I OSLO!

I dag som i går, faktisk som det har vært helt siden november 2010 en gang. Og det fortsetter å komme. Det snør faktisk nå i dette øyeblikk.

Det burde derfor ikke være noen overraskelse om morgenen. Og skal du kjøre seksåringer til skolen ti på åtte, må du måke snø av bilen litt før.

Nå tiner jeg opp frosne tær, etter en halv time med venting i kulden.

(Og Ruter, dette gjelder for så vidt dere også, det er snø i Oslo!)

tirsdag 15. februar 2011

Kriseminimering

For å slippe de verste krisene en travel morgenstund, går jeg med på det meste. Ikke alt, men mye.

Så i dag har jeg fulgt minsten og ellebaten i barnehagen. Det er bare flaks at han ikke ville ha med tigeren og Flode i samme slengen.

Jeg må si det er enklere med storebror som har Musus, et kosedyr som passer ned i sekken!

søndag 13. februar 2011

Søndagsskitur

Siden vi er norske og bor i Norge og det er vinter og snø og kulde, ligger det jo i kortene at man skal ut og gå på ski i helgene.

Så det gjør vi i dag. Minsten vil ha på ski allerede utenfor husdøren. Det går ikke, vi må først kjøre til et egnet sted. Vel fremme vil ikke minsten ha på ski lenger. Absolutt ikke.

Mamma og minsten kjører derfor til Sagene for å fylle bensin og sove i bilen (mamma kjører, minsten sover), mens pappa og eldstemann går noen runder på Ekeberg. Sammen med alle de andre. Det er utrolig mye folk i kondomdress ute sånn på en søndag ettermiddag.

Etter en kort stund kommer det en sms fra mannen, jeg må innfinne meg snarest, da dette skiopplegget ikke fungerer noe særlig. Det er 12 minus og kalde føtter og fingre og neser og det hjelper ikke en gang med varm kakao.

Jeg kommer på hvorfor jeg ikke har gått på ski de siste ti årene. Det er fordi det er kaldt, kjedelig, unødvendig og rett og slett bare slitsomt.

Vel hjemme drikker vi opp den varme kakaoen og spiser kanelboller og nyter å være inne.

(Dette innlegget er ikke illustrert, da det rett og slett ikke finnes noen hyggelige bilder fra dagens skitur)

fredag 11. februar 2011

Gamlisfredag

Vi innser det, vi er gamle!

Det er fredag. Vi har sett Big bang - eller hva det heter, med Anne-Kath og Dagfinn. Vi har sett Nytt på nytt. Og vi har sett deler av Korslaget og er nå midt i Senkveld.

Det er der vi forstår at vi er gamle. Stella viser Haba haba-dansen, som visstnok ALLE har fått med seg.

Unntatt vi

Og mannen tar en dyp slurk av portvinen sin

torsdag 10. februar 2011

Kveldsritualer

Jeg har mye å ta meg til på kvelden for tiden. Siden jeg fikk Elna i hus, er det blitt mye søm. Men nå har Elna tatt kvelden. Hun oppfører seg som hun går på batteri, et dårlig sådan. Hun kjører saktere og saktere, til hun stopper fullstendig opp. Midt i en yndig kjole.

Ifølge damen i butikken skal ikke Elna oppføre seg sånn, og jeg må derfor dra henne med meg til doktoren. Det rekker jeg ikke før lørdag. To kvelder uten! Hva skal jeg finne på?

Så nå har jeg lagt minsten, som jeg for så vidt pleier å gjøre hver kveld, men i dag har jeg brukt ekstra lang tid. Han insisterer på å sove i mammas seng ("Reru sore i mamma sin senga") og jeg kan da studere ham nøye, der jeg ligger sammen med ham.

Dette er samme hypergutt som gnir spaghetti inn i håret med stor entusiasme til middag. Samme gutt som ikke vil opp fra badekaret og får et snev av trass når jeg til slutt drar ham ut. Samme gutt som ikke vil gå hjem fra barnehagen med mindre han får ha på skisko. Han er høyt og lavt hele dagen, varm og svett i håret, jernbaneingeniør på ettermiddagen og tv-slave rundt leggetid.

Men når han sover, er han bare den skjønneste lille engel. Med lange øyevipper nedover røde kinn. Rolig sovepust og et lite smil rundt munnen fra tid til annen. Han drømmer sikkert om togskinner og verktøyene til Handy Manny. Han er bare til å spise opp der han ligger, og mamma glemmer alt sølet og all trassen. For det er jo utrolig hvor fin han er!

Elna virker vel ikke i morgen kveld heller, så kanskje jeg skal bruke ekstra lang tid på legging av storebror da. Det tar nok litt lenger tid, og innebærer litt flere utfordringer enn å synge So ro tolv ganger. Han hører på AF1 og leser i fotballkortpermen sin, og forventer like stor deltakelse fra mamma. Og det er grenser for hvor mange fotballspillere jeg kan noe om. Særlig de fra Tottman, de er jeg dårlig på.

God natt!

tirsdag 8. februar 2011

Nå også med nettsider...

Jeg har ny hobby. Jeg syr! Og har teknisk avdeling i huset. Derfor har jeg for moro skyld laget mine egne nettsider (eller mannen lager og jeg fyller på da). Bare for å skryte og vise frem

Ta en titt hvis du har lyst! Det kommer nye og bedre sider, bilder, tekster og informasjon senere. Men det er da en begynnelse, i det minste.


Velkommen!

lørdag 5. februar 2011

Pokemon

Da jeg var liten, hadde jeg en del fotballkort. Det var sikkert Erik Torstvedt, Arne Larsen Økland og Erik Solér eller andre spillere med hockeysveis. Og en del engelske, sikkert også med nevnte sveis. Jeg husker ikke. Til stor skuffelse for sønnen aner jeg ikke lenger hvor disse kortene er. For han er nå på kortkjøret. Drogba er bra, og Chelsea har røde blomster i logoen. Visstnok.

Sønnen har ikke så mange fotballkort ennå, de han har hatt er "blitt borte" på skolen. Nå får de ikke lenger lov å ha med kort på skolen. Heldigvis. Men noen har han, og de har han med seg i sengen om natten.

Hos oss er det for tiden Pokemonkort de spiller om, de har han mange av. Jeg er jo visstnok strengere enn en rektor, og har også regler på kort. De får ikke bytte kort hvis ikke alle involverte er med på det. Og de får ikke lure hverandre. Ett mot ett, og bare hvis alle er enige. Av erfaring blir det feil hvis det er helt texas.

Fredag kveld fikk mannen og jeg et lite innblikk i denne, for oss, totalt ukjente verden. Det finnes vel regler og spill og alle mulige slags informasjonssider på internett, men det er ikke så viktig, de følger sine egne regler. Og reglene er som følger: Legg ut tre kort hver. Opp-ned. Trekk et, og si så Ja - hvis du ikke vil ha kortet, eller Nei - hvis du vil ha det.

Denne regelen er jeg vanligvis aldri med på - ja skal være ja og nei skal være nei. Men det er ikke jeg som spiller nå, og gutta er så inni det. Jo mer de har lyst på kortet, desto større benektelse kommer de med. Aldri i livet! for eksempel, betyr noe tilnærmet Yes, endelig!! Dette har jeg ønsket meg i et år nå. Vi hørte ikke en gang et bittelite Ja hele den tiden dette spillet pågikk. Og beveggrunnen for hvorfor de vil ha de forskjellige kortene, har jeg virkelig ingen formening om.

Heldigvis hadde vi ikke denne regelen da vi giftet oss, det er ikke sikkert han ambassadefyren hadde vært helt med på Aldri i livet!

torsdag 3. februar 2011

Avslag

I går morges ble jeg oppringt på jobbtelefonen. Det var en dame i andre enden som presenterte seg, og jeg må si jeg ikke reagerte med en gang, fordi det er ikke helt utenkelig at noen fra hennes bedrift ringer hit. Etter hvert gikk det likevel langsomt opp for meg, at det kanskje var feil.

Jeg kom liksom ikke til heller, hun snakket og snakket. På dansk. Det er derfor det tok litt tid før jeg forsto hva hun snakket om, og fikk stoppet henne:

Hun kunne fortelle meg at, selv om jeg hadde gjort et godt inntrykk, var det nå en annen som var blitt tilbudt jobben. Dessverre.

Minsten hjemme føler voldsom mestring når han kobler sammen to togskinner. Klarte det!! er en gjenganger for tiden.

Så jeg klarte det vel, jeg og da. Å få avslag på en stilling jeg aldri har søkt på, som jeg ikke en gang er interessert i. Det må jeg si er en bragd! Klarte det!!

Nei, jobbsøking har jeg ikke tid til for tiden. Det er altfor travelt på jobb.

tirsdag 1. februar 2011

Med ski på bena

Begge gutta fikk, etter mye om og men, nye ski til jul. Det er jo helt klart at de ikke er født med dem på bena, derfor måtte vi ut og handle. Gurimalla så dyrt det er med ski! For barn får du kjøpt pakker, med ski, sko og bindinger. Hvis du er heldig å finne sko i riktig størrelse da. De fleste sportsbutikker selger ski til 90 cm gutt, men har sjelden sko som matcher. Så det ble verdens dyreste skipakke på minsten. Uten staver. De må nemlig kjøpes ekstra.

Siden minsten går i naturbarnehage, har jeg tenkt å overlate hele den opplæringsprosessen der til dem. For ski er og blir hat. Jeg har fortsatt noen poenglangrenn i lysløypa i Arnadal friskt i minnet. Og det er 30 år siden, så når jeg sier friskt, betyr det at de har satt dype spor. Jeg hadde treski. For det var så fint, og de var laget sånn omtrent i nabolaget. Støtt opp om nærmiljøet! Jada. De sugde til seg vann, mens alle de andre føyk forbi på smørefrie glassfiber. Misunnelig, jeg?

Etter det har jeg ikke gått så veldig mye på ski. Det var vel en påske, husker jeg. Første påsken på fjellet med svigermor. Kan jo ikke gjøre dårlig inntrykk den første ferien. Selv om jeg nok vurderte å glemme støvlene hjemme. Jeg lurer faktisk på om jeg har en svoger som pleier å glemme skiene hjemme?

Nå som vi da har disse skiene, og eldstemann går på skolen og sikkert skal på skidag og alt mulig, har jeg en stund tenkt at det kan være lurt å øve litt. Så jeg foreslår for ham at vi skal til Skullerud etter middag, og det er jubel og glede og stor entusiasme. Hos ham. Ses om en halvtime, sier jeg til mannen, uten noen særlig stor tro på dette prosjektet. Han er jo ikke kjent for å ha verdens lengste tålmodighet når det kommer til saker han ikke behersker, gutten.

Så feil kan en mamma altså ta. Jeg forstår nå at vi har forsømt en viktig del av den norske kulturarven. Han har jo gått på ski et par ganger i sitt seksårige liv, men det er lenge siden. Og antall ganger kan telles på en hånd, er jeg redd.

De er jo helt automatiske! utbryter han gledesstrålende der han suser utfor første bakken. Han har et voldsomt pågangsmot, og selv om han faller og snubler og ser ut som en flaksende kråke, er han strålende fornøyd med egen innsats. Og han er flink, til aldri å ha gjort det noe særlig før.

Fjortende gang ned bakken, baklengs, og mamma må le litt. Du er i alle fall skikkelig god bakover.  Det kan være litt skummelt å tulle med sånt, av og til blir det helt feil. Nå er svaret: Skjønner du ikke at det ikke er meg! Det er nok den automatikken som slår inn igjen, antar jeg, siden det ikke er han. Med trinsa inn bak på skien, og skiskolegutter i tolvårsalderen susende forbi, tenker jeg at nå gir han opp. Nå kan vi gå hjem. Jeg fryser på tærne.

Men neida. Vi har ikke vært der så lenge ennå. Så det blir faktisk nesten 1 1/2 time skigåing i mørket. Og han ønsker å gjøre dette hver tirsdag fremover. Det skal vi hjem og fortelle pappa. Mamma har på forhånd gjort oppmerksom på at det ikke er lov å le av hennes fall. Dessverre må hun le av sønnen der han kaver. Hvorfor ler du av meg, når jeg ikke får le av deg? Det har jeg jo egentlig ikke noe godt svar på, og må tilby at han får le også.

Det får han ikke anledning til. For mamma har så gode ski at hun ikke faller. 

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails