Pokemon

Da jeg var liten, hadde jeg en del fotballkort. Det var sikkert Erik Torstvedt, Arne Larsen Økland og Erik Solér eller andre spillere med hockeysveis. Og en del engelske, sikkert også med nevnte sveis. Jeg husker ikke. Til stor skuffelse for sønnen aner jeg ikke lenger hvor disse kortene er. For han er nå på kortkjøret. Drogba er bra, og Chelsea har røde blomster i logoen. Visstnok.

Sønnen har ikke så mange fotballkort ennå, de han har hatt er "blitt borte" på skolen. Nå får de ikke lenger lov å ha med kort på skolen. Heldigvis. Men noen har han, og de har han med seg i sengen om natten.

Hos oss er det for tiden Pokemonkort de spiller om, de har han mange av. Jeg er jo visstnok strengere enn en rektor, og har også regler på kort. De får ikke bytte kort hvis ikke alle involverte er med på det. Og de får ikke lure hverandre. Ett mot ett, og bare hvis alle er enige. Av erfaring blir det feil hvis det er helt texas.

Fredag kveld fikk mannen og jeg et lite innblikk i denne, for oss, totalt ukjente verden. Det finnes vel regler og spill og alle mulige slags informasjonssider på internett, men det er ikke så viktig, de følger sine egne regler. Og reglene er som følger: Legg ut tre kort hver. Opp-ned. Trekk et, og si så Ja - hvis du ikke vil ha kortet, eller Nei - hvis du vil ha det.

Denne regelen er jeg vanligvis aldri med på - ja skal være ja og nei skal være nei. Men det er ikke jeg som spiller nå, og gutta er så inni det. Jo mer de har lyst på kortet, desto større benektelse kommer de med. Aldri i livet! for eksempel, betyr noe tilnærmet Yes, endelig!! Dette har jeg ønsket meg i et år nå. Vi hørte ikke en gang et bittelite Ja hele den tiden dette spillet pågikk. Og beveggrunnen for hvorfor de vil ha de forskjellige kortene, har jeg virkelig ingen formening om.

Heldigvis hadde vi ikke denne regelen da vi giftet oss, det er ikke sikkert han ambassadefyren hadde vært helt med på Aldri i livet!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

All denne ekspertisen

Sparkesykler

Hvite løgner