søndag 30. januar 2011

Gjennomsnittlig idyll

Jeg elsker å lese interiørblader, og drømmer om å ha det som i reportasjene. Ikke som de med voldsomt mye shabby chic, men som de stilfulle og minimalistiske og hvite. Det vil vel aldri skje, kanskje kunne Bonytt eller Rom 1-2-3 lage en artikkel fra et helt gjennomsnittlig hjem i steden. Lettere det. Jeg kan til og med skrive artikkelen for dem:

Gjennomsnittlig idyll i utkanten av storby
Så lenge ungene er fornøyd,
får de heller bare dra kjøkken-
ting ut av skapene,
sier mamma
Familien på fire består av pappa (38 1/2), mamma (37 1/2), eldstemann (6 1/2) og minsten (nettopp fylt 2). De bor i et helt gjennomsnittlig gult enderekkehus i utkanten av Norges største by, i et område med mange andre like gjennomsnittlige rekkehus. Det er kort vei til det meste, og står du på tå i andre etasje kan du så vidt skimte fjorden. - Dessuten har vi faktisk utsikt til en kjent norsk hoppbakke fra terrassen, skyter pappa inn.

- Da vi hadde pusset opp leiligheten på Sagene i seks år, og fått den akkurat slik vi ville ha den, tenkte vi det var greit å komme oss videre. Vi hadde dessuten fått barn, og hadde behov for bedre plass, sier mamma.

Valget falt da på det gule rekkehuset. Da paret var på visning i juni, var vinduene vasket og hyllene ryddet, og de likte den gode romløsningen. Solen skinte så vidt mellom regnskurene og det var fyr i peisen, som for så vidt er altfor stor og dominerende, men som varmer godt på kalde vinterkvelder når familen kryper sammen i den overdimensjonerte sofaen for å se på tv.

Spaavdelingen
- Vi flyttet rett inn uten å gjøre noe som helst, og etter fem år ser vi ikke lenger alle hullene i veggene som burde vært sparklet og malt. Badet er ikke akkurat et rom for velvære og rekreasjon, med duftlys og gullkraner. Vi har nok det styggeste badet i området. Armaturene er helt vanlige Oras og vasken er fra Ikea. Dusjhjørnet er også helt standard, sikkert fra Bademiljø. Jeg ser i dag at en lyspære er gått i taklampen, som er en stygg liten sak fra Ikea, men det gjør virkelig ikke noe med litt dunkel belysning der inne.

Kjøkkenavdelingen
Helt naturlig med bleier på
stuebordet, i eik.
- Det vi likte best da vi kjøpte her, var det store kjøkkenet, sier pappa. Det var mye skapplass og en kul kjøkkenøy. Etter kun kort tid innså vi dessverre at det kun var en illusjon. Det er altfor lite skap, og en ekstra dør inn fra gangen gjør at vi ikke får utnyttet plassen så godt som vi kunne.

Det står faktisk på planen å få tettet den døråpningen og bygget flere skap langs den ene veggen, men dagene flyr, så det prosjektet har vært på tapetet veldig lenge uten at noen har kommet så langt som til å ta ansvar og få det gjort. Kanskje vil 2011 bli året da kjøkkenet blir oppgradert og får en fresh fondvegg og mer skapplass?

Koselig kaos
I resten av huset hersker kaos. Selv om mamma liker å ha det ryddig, er det ikke noe i verden hun syns er kjedeligere enn å rydde. Det måtte være klesvask da, det er kanskje kjedeligere.


En av de syv små dvergene,
lett henslengt foran tv

- Her piffes det opp med smånips og andre vilkårlige gjenstander der det måtte passe seg. Vi tenker helhet i innredningen, og det er vel ikke noe som er mer naturlig enn gulrøtter på kjøkkengulvet og kjeler i stuen. Barna bor også her, så vi lar dem delta i innredningen. Det er små detaljer over alt i hele huset: deler av Buzz Lightyear-lego på skjenken bak sofaen, muffinsformer av silikon på do og en dverg på benken under tv.

Legodetalj på skjenk,
i eik
Uinspirert og lite gjennomført, uten noen tydelig stilretning, men relativt hyggelig likevel, om en ser bort fra det verste rotet. Og helt gjennomsnittlig. Antakeligvis er det flere småbarnsfamilier i dette landet som har et hus som dette enn som disse som blir omtalt i alle interiørblader.


Tekst og foto: Dragemamma, 2011

torsdag 27. januar 2011

Ode til toåringen

Tenk at for to år siden, på denne tiden, satt jeg med et bånd rundt magen og ble målt og vurdert og gruet meg til det som ventet. Og alle de fæle riene som tok seg opp utover dagen, til uante høyder mot ettermiddagen. Det var noe jeg der og da bestemte meg for at jeg aldri skulle glemme. Og aldri gjenta.

Nå har jeg faktisk glemt hvor fælt det var. Men jeg skal ikke gjenta det for det. Det er så lenge siden. Samtidig syns jeg nettopp han var baby, han som i dag blir to år. Store lille gutten. Som er glad og fornøyd, trassen og bestemt, liten og stor, avhengig og selvstendig. Som har verdens beste storebror.

Tenk å være to år! Ha hele livet foran seg. Med utfordringer som står i kø, for en toåring er de en del av livet. Klare selv. Små skritt til selvstendighet.

Heldigvis for mamma er de skrittene bittesmå museskritt, for jeg vil jo fortsatt ha en liten kosegutt som trenger meg. Som er avhengig av meg, og som er glad når jeg kommer i barnehagen og henter. Som sier Mmm - godt når vi spiser middag. Som fortsatt ler når vi kiler under føttene. Som vil at vi skal synge nattasang. Som skaper glede og latter hjemme og i barnehagen.

Av erfaring vet jeg jo at de blir fort store. De tar meg igjen i skostørrelsen. De har et helt eget liv som mamma ikke deltar i. De vil ikke lenger synges for på kvelden. De leser bøkene selv. Og de liker ikke maten mamma lager.

Men uansett hvor store de blir, vil de alltid være mammas baby. De skal kose selv om de er lange og hengslete. De skal legge armene rundt halsen og si Mamma, verdens beste, jeg er så glad i deg! Og mamma skal gå inn etter at de har sovnet og bre dynene godt over dem og hviske: Du er den beste lille vennen til mamma. For det er best å si sånn når de ikke hører, det er jo så flaut når mamma sier sånt.

Så gratulerer så masse med dagen til minsten, som - selv om han blir større - alltid vil være mammas verdens beste minst.

søndag 23. januar 2011

Støv på søndagshjernen

Ah! Et par timers stillhet og ro og hjemme-alene søndag formiddag. Mannen har tatt med seg svigermor og minsten til tante Olga, eldstemann er hos kompisen oppi veien, og jeg kan nyte stillheten i heimen.

Svigermor spurte midt under frokosten i dag om vi fortsatt har vaskehjelp. Og det har vi jo, annenhver uke. Åh. Holder det da? var reaksjonen. Det beskriver kanskje hva hun syns om renholdet i huset her. Mens jeg sitter her og slapper av, ser jeg meg rundt. Det er faktisk litt støv og rot i krokene. Men hvem bryr seg egentlig? Bortsett fra svigermor da, kanskje.

Jeg har da så mye annet jeg har lyst til å gjøre når det endelig er litt stille. Jeg har ikke lyst til å vaske og rydde. Jeg har lyst til å sy. Lese. Skrive. Sove. Ikke vaske og rydde. Vi har det hygienisk nok, men overdriver ikke. Det får holde. Og hun er jo ikke her hver uke heller, akkurat. Svigermor altså.

Nå har jeg da i det minste støvsuget litt. Det var ganske mye kakesmuler på gulvet etter bursdagsfesten til minsten i går. De er det i alle fall greit å få opp, det er så klissete å gå rundt med brownies under sokkene. Ellers er jeg blitt immun mot bleier på bordet, rosiner i kjeler og gulrøtter bak benken.

Nei. Nå går jeg heller og syr en bukse.

torsdag 20. januar 2011

Blogging en torsdag morgen

Jeg har nå faktisk skrevet hundre blogginnlegg. Små og store, alvorlige og morsomme. Gode og dårlige. Mest om barn, en del om hverdagen, litt om jobb og bittelitt om politikk og litt mer seriøse emner. Men det er ikke mye seriøst her. Og jeg vil ikke at det skal være det heller, jeg vil underholde. Det er nok av triste og alvorlige og seriøse saker andre steder.

Derfor vil det ikke komme noe om Maria Amelie hos meg. Ikke noe om mullah Krekar. Ikke om ung jente som blogger om kreftsykdommen sin, men som kanskje ikke har kreft likevel. Ikke noe om sukker og karbohydrater.

Det er ikke det at jeg ikke engasjerer meg i det. Jeg har meninger og holdninger, men jeg har ikke tenkt til å legge disse inn her. Her vil jeg være overfladisk og morsom. Noen pustepauser fra alt alvoret må man få lov å ha

Jeg er blitt spurt om hvorfor jeg blogger. Hvorfor bruker du så mye tid på det, når du har små barn og det er masse annet du kan bruke tiden på? Ja, hvorfor? Fordi jeg har lyst til å skrive. Jeg har masse ord og setninger i hodet mitt, som jeg må få ut. Og da kan man jo velge da, for skrivebordskuffen (som det het i gamle dager) eller for offentligheten. Med internett er jo alt blitt så offentlig. Jeg bruker faktisk ikke lang tid på å skrive. Det går ikke på bekostning av noe annet, det kommer i tillegg. Og jeg tenker faktisk før jeg legger ut. Jeg har mine helt egne regler og retningslinjer. Så er det opp til hver enkelt om de vil lese, jeg vil ikke tvinge noen til det. For meg er hver leser en veldig hyggelig bonus.

Nå sitter jeg her og venter på at jeg skal til tannlegen, koser meg med kaffe i min nye Bodum presskannekaffekopp og leser om alvorlige og triste og veldig seriøse ting i avisen. Jeg tror jeg heller må sy en kjole, det er mye hyggeligere.

Ha en fortreffelig dag, med eller uten kaffe i Bodumkopp!

torsdag 13. januar 2011

Måleenheter

Med barn følger nye måleenheter for tid og avstand.

På spørsmål om hvor lang skolevei eldstemann har: ca tre sanger med Trond Viggo.

På spørsmål om hvor langt det er fra t-banestasjonen til minstens barnehage: omtrent 50 gram melkesjokolade

tirsdag 11. januar 2011

Hverdagslykken

Lykkefølelse på en helt vanlig tirsdag: 

Oppleve gleden minsten utstråler når han får lov å holde dusjen selv. Han er så stolt der han står med vann sprutende over hele badet. Super Mario må også dusje, men Yoshi slipper. En plutselig følelse av lykke når jeg tuller ham inn i Sabeltannhåndkle og han ler når vi tørker under føttene.

Høre han rope på mamma når han egentlig skal sove. Når jeg kommer inn, er han så fornøyd og glad, for da kan vi synge fiskeskjær åtte ganger til.

Finne ham i dyp søvn i sengen, med Flode ved siden av. Flode har ikke lenger bleie på, de er sikkert i fellesskap kommet frem til at den er for liten. Flode trenger nok en større størrelse enn Libero 12-16 kilo.

fredag 7. januar 2011

Fredagshandel

Jeg er vokst opp med storhandel på fredager. Uten barn og med sirlig skrevet lapp. Eller - sirlig er vel å ta litt hardt i. Det er ikke alltid hun forstår det selv, hva som står på lappen, hun som har skrevet den. Uansett, det er nok ikke mye utenfor handlelisten som havner i den kurven. Så strukturerte er ikke vi for tiden, dessverre.

I dag er det fredag og vi har ikke noe mat i hus. Det er vel for så vidt heller ikke helt sant, for ser vi etter, er det både det ene og det andre i skapene. Men eldstemann insisterer på pølser og makaroni til middag, og akkurat det har vi ikke.

Så da er det bare å bite i det sure eplet og legge turen innom Ica på vei hjem fra barnehage og skole. Jeg smører ungene med boller hos bakeren først. Sier ikke noe om at det egentlig er mamma som trenger en kaffe, men lar dem leve i den tro at mamma er så snill og grei og uegennyttig. Til og med en tur innom dyrebutikken tar vi før Ica, alt for å få dem i passe godt humør før den kjedelige matbutikken.

Og så er det mat på programmet. Vi skal ha makaroni, pølser og rundstykker til lørdagsfrokosten. Minsten går på med enormt pågangsmot, og handler ikke akkurat etter lister, mer etter innfallsmetoden. Og i kurven faller det: et eple (etle), en kiwi (kiri), en klementin (badabassin). I kjøleavdelingen får mammaen aller nådigst legge til en creme fraiche og en biola, før han går helt bananas i smøreostavdelingen. Heldigvis er osten på tilbud, og koster bare ti kroner stykket.

Resten av innholdet kommer i kurven kun hvis han får lov å legge det oppi. Opp på varebåndet skal han også absolutt legge alt. Men jeg gjør stort sett hva som helst for at han skal være blid og fornøyd i butikker. Det er tross alt litt høyt opp til disken, så det tar sin tid, men vi overser køer som dannes og folk som tripper utålmodig bak oss.

Alt går strålende, helt til vi skal bære varene ut i bilen. Da insisterer han på å bære posen. Den er altfor tung. Og det er ikke lov å ta ut noe som allerede ligger i. Det ligger an til en scene, Men til slutt kompromisser vi med at pappa bærer minsten mens minsten bærer posen.

Jeg bestemmer meg på stående fot at vi skal bli enda flinkere til å handle i store kvanta i sene kveldstimer etter at ungene er lagt, med sirlig skrevet handleliste. Da får vi med oss det vi skal, og ikke bare en kiwi og tre smøreost.

Tilfeldigvis fikk jeg smuglet en pose Smash ned i handlekurven, uten at sjefen så det. Så nå skal jeg innta sofaen. God fredag!

tirsdag 4. januar 2011

Småprat

Jeg er dronningen av småprat, jeg er den første til å innrømme det. Jeg kan holde det gående i syv og en halv time på jobb, med samtaler om det meste.

Om været. Om høytider i Etiopia og grenser i Palestina. Om matematikk og andre fag på spesialundervisningen. Om personlige tragedier og store psykiske problemer. Om eksmenn og -koner, kjærester i andre land og barns skolegang.

Jeg fortsetter når jeg kommer hjem. Minsten skal jo helst ikke sove før leggetid, så vi kjører på for å holde ham våken. Han svarer så godt han kan på ledende spørsmål om hvem han har lekt med i barnehagen. Om de har spist suppe i dag. Om han har sovet godt. Om de har vært ute og lekt i snøen.

Storebror må gjennom samme forhør. Han klarer i det minste å svare i hele setninger da, men har ofte glemt hva han gjort på skolen. Derfor ledende spørsmål til ham også.

I dag får jeg akutt behov for å gå til frisøren. Jeg har ikke tid til å ringe og bestille time hos min favorittfrisør, og går bare innom på den lokale salongen. Og de har ledig time halv syv. 

Hvis jeg er dronningen av småprat, er frisøren overdronning. Jeg er trøtt og sliten og trenger bare en halv time fred og ro, men neida. Her skal det prates. Og hun mener det godt, er blid og hyggelig. Men vi kommer nok litt galt avsted etter første spørsmål, som er "Når klippet du deg sist da!" Kanskje ikke egentlig et spørsmål en gang, mer en litt bebreidende bekreftelse. Som jeg dessverre må innrømme at jeg ikke vet svaret på. Det er lenge siden. Skrekkelig lenge siden. Og klippen er veldig nødvendig. Noe hun da også påpeker. Og så går det på autopilot en halvtimes tid.

Det hele krones med "Er du ferdig på jobb for i dag da?!"

Ti på syv på kvelden. Ja, faktisk. Og jeg har småpratet i hele dag, og er ganske sliten, så kan vi bare sitte her i stillhet nå?

(Jeg er ikke uhøflig der jeg sitter, for hun mener jo bare å være hyggelig, jeg svarer ikke sånn, men jeg har veldig lyst)

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails