Innlegg

Viser innlegg fra januar, 2011

Gjennomsnittlig idyll

Bilde
Jeg elsker å lese interiørblader, og drømmer om å ha det som i reportasjene. Ikke som de med voldsomt mye shabby chic, men som de stilfulle og minimalistiske og hvite. Det vil vel aldri skje, kanskje kunne Bonytt eller Rom 1-2-3 lage en artikkel fra et helt gjennomsnittlig hjem i steden. Lettere det. Jeg kan til og med skrive artikkelen for dem: Gjennomsnittlig idyll i utkanten av storby Så lenge ungene er fornøyd, får de heller bare dra kjøkken- ting ut av skapene, sier mamma Familien på fire består av pappa (38 1/2), mamma (37 1/2), eldstemann (6 1/2) og minsten (nettopp fylt 2). De bor i et helt gjennomsnittlig gult enderekkehus i utkanten av Norges største by, i et område med mange andre like gjennomsnittlige rekkehus. Det er kort vei til det meste, og står du på tå i andre etasje kan du så vidt skimte fjorden. - Dessuten har vi faktisk utsikt til en kjent norsk hoppbakke fra terrassen, skyter pappa inn. - Da vi hadde pusset opp leiligheten på Sagene i seks år,

Ode til toåringen

Bilde
Tenk at for to år siden, på denne tiden, satt jeg med et bånd rundt magen og ble målt og vurdert og gruet meg til det som ventet. Og alle de fæle riene som tok seg opp utover dagen, til uante høyder mot ettermiddagen. Det var noe jeg der og da bestemte meg for at jeg aldri skulle glemme. Og aldri gjenta. Nå har jeg faktisk glemt hvor fælt det var. Men jeg skal ikke gjenta det for det. Det er så lenge siden. Samtidig syns jeg nettopp han var baby, han som i dag blir to år. Store lille gutten. Som er glad og fornøyd, trassen og bestemt, liten og stor, avhengig og selvstendig. Som har verdens beste storebror. Tenk å være to år! Ha hele livet foran seg. Med utfordringer som står i kø, for en toåring er de en del av livet. Klare selv . Små skritt til selvstendighet. Heldigvis for mamma er de skrittene bittesmå museskritt, for jeg vil jo fortsatt ha en liten kosegutt som trenger meg. Som er avhengig av meg, og som er glad når jeg kommer i barnehagen og henter. Som sier Mmm - god

Støv på søndagshjernen

Bilde
Ah! Et par timers stillhet og ro og hjemme-alene søndag formiddag. Mannen har tatt med seg svigermor og minsten til tante Olga, eldstemann er hos kompisen oppi veien, og jeg kan nyte stillheten i heimen. Svigermor spurte midt under frokosten i dag om vi fortsatt har vaskehjelp. Og det har vi jo, annenhver uke.  Åh. Holder det da? var reaksjonen. Det beskriver kanskje hva hun syns om renholdet i huset her. Mens jeg sitter her og slapper av, ser jeg meg rundt. Det er faktisk litt støv og rot i krokene. Men hvem bryr seg egentlig? Bortsett fra svigermor da, kanskje. Jeg har da så mye annet jeg har lyst til å gjøre når det endelig er litt stille. Jeg har ikke lyst til å vaske og rydde. Jeg har lyst til å sy. Lese. Skrive. Sove. Ikke vaske og rydde. Vi har det hygienisk nok, men overdriver ikke. Det får holde. Og hun er jo ikke her hver uke heller, akkurat. Svigermor altså. Nå har jeg da i det minste støvsuget litt. Det var ganske mye kakesmuler på gulvet etter bursdagsfeste

Blogging en torsdag morgen

Bilde
Jeg har nå faktisk skrevet hundre blogginnlegg. Små og store, alvorlige og morsomme. Gode og dårlige. Mest om barn, en del om hverdagen, litt om jobb og bittelitt om politikk og litt mer seriøse emner. Men det er ikke mye seriøst her. Og jeg vil ikke at det skal være det heller, jeg vil underholde. Det er nok av triste og alvorlige og seriøse saker andre steder. Derfor vil det ikke komme noe om Maria Amelie hos meg. Ikke noe om mullah Krekar. Ikke om ung jente som blogger om kreftsykdommen sin, men som kanskje ikke har kreft likevel. Ikke noe om sukker og karbohydrater. Det er ikke det at jeg ikke engasjerer meg i det. Jeg har meninger og holdninger, men jeg har ikke tenkt til å legge disse inn her. Her vil jeg være overfladisk og morsom. Noen pustepauser fra alt alvoret må man få lov å ha Jeg er blitt spurt om hvorfor jeg blogger. Hvorfor bruker du så mye tid på det, når du har små barn og det er masse annet du kan bruke tiden på? Ja, hvorfor? Fordi jeg har lyst til å sk

Måleenheter

Bilde
Med barn følger nye måleenheter for tid og avstand. På spørsmål om hvor lang skolevei eldstemann har: ca tre sanger med Trond Viggo. På spørsmål om hvor langt det er fra t-banestasjonen til minstens barnehage: omtrent 50 gram melkesjokolade

Hverdagslykken

Bilde
Lykkefølelse på en helt vanlig tirsdag:  Oppleve gleden minsten utstråler når han får lov å holde dusjen selv. Han er så stolt der han står med vann sprutende over hele badet. Super Mario må også dusje, men Yoshi slipper. En plutselig følelse av lykke når jeg tuller ham inn i Sabeltannhåndkle og han ler når vi tørker under føttene. Høre han rope på mamma når han egentlig skal sove. Når jeg kommer inn, er han så fornøyd og glad, for da kan vi synge fiskeskjær åtte ganger til. Finne ham i dyp søvn i sengen, med Flode ved siden av. Flode har ikke lenger bleie på, de er sikkert i fellesskap kommet frem til at den er for liten. Flode trenger nok en større størrelse enn Libero 12-16 kilo.

Fredagshandel

Bilde
Jeg er vokst opp med storhandel på fredager. Uten barn og med sirlig skrevet lapp. Eller - sirlig er vel å ta litt hardt i. Det er ikke alltid hun forstår det selv, hva som står på lappen, hun som har skrevet den. Uansett, det er nok ikke mye utenfor handlelisten som havner i den kurven. Så strukturerte er ikke vi for tiden, dessverre. I dag er det fredag og vi har ikke noe mat i hus. Det er vel for så vidt heller ikke helt sant, for ser vi etter, er det både det ene og det andre i skapene. Men eldstemann insisterer på pølser og makaroni til middag, og akkurat det har vi ikke. Så da er det bare å bite i det sure eplet og legge turen innom Ica på vei hjem fra barnehage og skole. Jeg smører ungene med boller hos bakeren først. Sier ikke noe om at det egentlig er mamma som trenger en kaffe, men lar dem leve i den tro at mamma er så snill og grei og uegennyttig. Til og med en tur innom dyrebutikken tar vi før Ica, alt for å få dem i passe godt humør før den kjedelige matbutikken.

Småprat

Bilde
Jeg er dronningen av småprat, jeg er den første til å innrømme det. Jeg kan holde det gående i syv og en halv time på jobb, med samtaler om det meste. Om været. Om høytider i Etiopia og grenser i Palestina. Om matematikk og andre fag på spesialundervisningen. Om personlige tragedier og store psykiske problemer. Om eksmenn og -koner, kjærester i andre land og barns skolegang. Jeg fortsetter når jeg kommer hjem. Minsten skal jo helst ikke sove før leggetid, så vi kjører på for å holde ham våken. Han svarer så godt han kan på ledende spørsmål om hvem han har lekt med i barnehagen. Om de har spist suppe i dag. Om han har sovet godt. Om de har vært ute og lekt i snøen. Storebror må gjennom samme forhør. Han klarer i det minste å svare i hele setninger da, men har ofte glemt hva han gjort på skolen. Derfor ledende spørsmål til ham også. I dag får jeg akutt behov for å gå til frisøren. Jeg har ikke tid til å ringe og bestille time hos min favorittfrisør, og går bare innom p