Dragemamma

Musikk til løpingen gjorde jo saken så mye enklere! Faktisk over to minutter enklere Da jeg i bunnen av bakken fikk Kristin Asbjørnsen på øret, følte jeg en ekte nærhet, jeg tror faktisk hun var der med meg:  Oh, lord have mercy on me På toppen av bakken sang hun fortsatt, men var da over på: Sing hallelujah! Jeg kunne ikke vært mer enig, til tross for mitt ateistiske ståsted Men noen forandringer må til i spillelisten, før den er perfekt: Jeg må bytte ut Antimatter og Agua De Anniqe med mer Gothminister. Det er lettere å løpe til musikk med fart enn musikk man sovner til Jeg må få inn Tori Amos' Big wheel litt tidligere Portishead - We carry on fungerer ypperlig som avslutning, og beklager, nabo, for at jeg ikke stoppet for å slå av en prat. Jeg var bare så veldig godt i gang der!  Det ble så bra ny personlig rekord at jeg fikk opp et nytt bilde i RunKeeper til og med, med gullmedalje og fine greier Og når telefonen min er så s...

Det er vel på tide å snakke litt høyt om den joggingen min igjen Jo mer jeg omtaler den desto vanskeligere blir det å sluntre unna Det er min strategi Nå har jeg fått en ny spilleliste på telefonen, så jeg kan ha musikk på øret mens jeg halser rundt i løypene. Det er ikke så lett å finne noe som egner seg for løping, blant alle mp3-filene jeg har tilgjengelig. Det er mye trash og svart, noe jeg bare blir ekstremt stresset av å høre på. Jeg klarer ikke å ha sånn musikk rett inn i hjernen når jeg løper. Eller noen gang, egentlig Men jeg har da klart å plukke noen få sanger, så får vi se hvor lang tid det tar før jeg blir lei dem, og bruker det som en unnskyldning til å klamre meg fast i sofaen i stedenfor å løpe en runde Jeg var ute en tur i går. Jeg må si at jeg ikke liker så godt å jogge på asfalt. Eller i oppoverbakker. Eller i regnvær Det gikk altså med andre ord ganske trått Jeg har planer om en ny runde i dag. Denne gangen med musikk på øret. Satser på ...

Lørdag får jeg en plutselig og voldsom lyst til å jogge. Jeg kjemper i mot så godt det lar seg gjøre, men til slutt gir jeg opp kampen og ber med meg favorittnaboen på tur rundt Sognsvann. Sammen med min nye venn, appen RunKeeper. En dame motiverer og teller kalorier og kilometer og gjennomsnittshastighet og babler generelt ivei Det er nok ikke tilfeldig at appen har damestemme Gurimalla så fornøyde vi er med oss selv lørdag kveld etter den turen. Selv om naboen bruker en annen app, som forbrenner flere kalorier på kortere distanse. Det er sikkert bare fordi jeg løper yttersiden at jeg får fire meter lenger tur enn henne. Men kaloriene forstår jeg ikke Ikke nok med det, søndag kveld får jeg med en annen fin dame på joggetur, denne gangen rundt Østensjøvannet. Med dama på appen bablende i baklomma igjen Lenger tur, brattere bakker og skrekkelig mye mygg og andre insekter. Likevel, utrolig fornøyde med oss selv er vi denne gangen også Det vil komme en del oppdatering...

Jeg har født to barn og gått opp ti kilo, som aldri forsvinner igjen. Og har tenkt at det går helt fint, jeg har født to barn, det er jo ikke noe rart at magen er litt ute av form I dag leser jeg plutselig i avisen at jeg ikke kan skylde på graviditet lenger. For magen skal visstnok forsvinne etter fire til seks måneder Ikke fire til seks år, altså, sånn som jeg satser på

Ikke for å skryte altså, men - eller jo, dette er ren selvskryt - onsdag kveld er jeg faktisk på joggetur rundt Sognsvann. Det inngår i mitt nye og bedre, og veldig sunne, liv.   Det gjelder å finne den rette motivasjonen for jogging, for jeg syns igrunn trening er bånn kjedelig. Rundt Sognsvann løper det mye motivasjon sånn på en vanlig hverdag, så i tillegg til at det er flatt og en passelig runde der, hjelper jo det på da. Vi blir riktig så lette i spensten et par ganger, der vi sliter oss rundt. Jeg vet ikke om motivasjonen oppdager det en gang, eller - det er vel faktisk å håpe at de ikke gjør det. Røde i ansiktet som vi er, og med hold i venstre side og en litt anstrengt pust. Turen er ikke så tung som forventet, og frister (what?!!) til gjentakelse. Kveldsmaten etter joggeturen blir som vist på bildet. Ikke sjokolade og vin, som jeg egentlig vil ha. Herregud så sunn jeg er blitt. Hvor skal vel dette ende?

Nå starter det. Mitt nye, sunne og friske liv. Jeg liker det ikke, det ligger liksom ikke i min natur. Jeg leser i et bilag til avisen i dag tidlig at det er tilbud på sportsutstyr. Shopping ligger mer for meg, så jeg kan jo benytte anledningen og kjøpe noe nytt, som jeg absolutt trenger hvis jeg skal jogge. Jeg har joggesko, de er ikke nye, men de ser sånn ut. Av naturlige årsaker. Så det trenger jeg ikke. Men jeg har ikke sports-bh, for eksempel, eller en god bukse. Og drikkesekk er visstnok på tilbud. Det kan jo være fint å ha , slenger jeg ut i luften. Hvorpå mannen ganske tørt sier: For Chablis da, eller? Han tror meg ikke, han tror ikke på at jeg klarer å gjennomføre dette. Så jeg får prøve å bevise da, at det faktisk går an for meg også. Jeg kan ikke sitte og vente på en dag med overskudd og lyst, så det er bare å kaste seg ut i det. Nå sitter jeg her og skjelver i bena etter anstrengelsen. Det er sannelig hardt å jogge. Og drikker vann og...

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Jeg er og blir lat. Og liker ikke å trene. Jeg er ikke spesielt glad i mat, men jeg elsker sjokolade. Høsten er tid for sjokolade. Buksene er stramme og genserne kryper over bilringen. Mens jeg praktiserer det er tanken som teller . Og tenker en del på trening. Og kjøper nye gensere. Og sjokoladen som spises i smug på kontoret når ingen vet om det, den er faktisk ikke spist. Og da teller det ikke. Ha en fin dag! Med eller uten sjokolade.

Etter sykemeldingen i april besluttet jeg meg for å starte et sunt og aktivt liv. (Det er ikke noe bedre for kropp og sjel enn en liten diagnose stilt av en rar tysker). Så i mai begynte jeg å sykle til jobb. Mandag 3. mai gikk det unna, og jeg var full av optimisme og pågangsmot. 4. mai snødde det mer enn på en god vinterdag og ingen reagerte på at jeg lot sykkelen stå hjemme... Utrolig nok kom jeg tilbake etter snøfallet, selv om det så mørkt ut en periode. Og jeg har klart meg ganske bra så langt, alt tatt i betraktning. Jeg er tilnærmet det lateste mennesket jeg kjenner, og utrolig glad i sjokolade. Men da jeg, etter to uker med sykemelding, plutselig passet inn i en bukse jeg hadde avskrevet, tenkte jeg: Dette klarer du! Det var et lite steg i riktig retning. Nå skal det riktignok ikke så mye til før jeg lar sykkelen stå, det finnes alltid en unnskyldning, men noen dager er gode. Forrige uke klarte jeg faktisk å sykle forbi vaktmesteren på vei til jobb. Det jeg velger å glemme er ...