fredag 21. desember 2012

Julestress

Hvor var du da verden etter planen, og Dagbladet, skulle gå under?

Jeg var på Ski storsenter. Sammen med alle innbyggerne i indre Follo og distriktene rundt. Og mannen. Med ville blikk og fulle poser stormet folk rundt som de skulle hatt mannen med ljåen i hælene. Kanskje tenkte de på alt de skulle ha ordnet før jordens undergang. Polet. Vita. Lefdal. Ultra. Hva om vi ikke har nok nonstop til å pynte pepperkakene med? Servietter med feil farge?! Ingen duftlys?

Jeg har ikke stresset med noe før i dag. Ikke for det at jeg stresser så mye i dag heller, men det ligger liksom i luften. En viss forventning om ryddig hus, pepperkaker og appelsiner, gløgg og juletre. Men jeg kjenner at jeg sliter litt med dette. Julegaver. Hva skal vi kjøpe? Hva skal vi ønske oss? Jeg har alt jeg trenger. Gutta også.

Jeg elsker å gi bort gaver, små overraskelser. Jeg elsker å få gaver. Men jeg tror kanskje jeg elsker det enda mer når det kommer litt overraskende på. Som 21. mars for eksempel. Om du ikke tilfeldigvis har bursdag akkurat den dagen da, da er det kanskje ikke like overraskende. Da er det hyggelig å gi bort en liten ting. Som en liten oppmuntring i hverdagen. Eller 19. september. Da villle jeg satt ekstra stor pris på en liten greie. En oppmerksomhet som jeg ikke hadde forventet.

Jeg forstår at barna setter pris på julen og alt som følger med. Men jeg ønsker også å lære dem litt om måtehold og menneskeverd og verdier og alt sånt. Det er ikke så lett, siden de tross alt har både øyne og ører og får med seg det meste. I allefall han på åtte. Han forstår verdien av ting, men vil likevel bare ha mer og mer. De pakker opp den ene gaven etter den andre på julaften. Mer eller mindre fornøyde. Andre juledag er det meste glemt og de sitter og kjeder seg fordi de ikke har noe å leke med.

Jeg har handlet julegaver i dag. Til mann og barn og øvrige familiemedlemmer. Og jeg koser meg på julaften, jeg gjør det. Men jeg kjenner også at det er litt klamt, alt dette stresset. Hvert år tenker jeg: I år skal jeg ikke stresse. Jeg skal begynne tidlig. Jeg skal lage gavene selv. Hvert år ender det med at jeg løper rundt, vill i blikket, på et kjøpesenter kort tid før julaften og kjøper ting ingen trenger. I det minste har vi rukket å få ordnet med et par geiter i år. Noen i Afrika blir fornøyde, i alle fall.

Neste år skal jeg begynne tidligere.

Hvis ikke verden har gått under innen den tid.

onsdag 19. desember 2012

Hvite løgner

- Mamma, hvilke sokker er dette?
- Det er fredagssokker
- Er det fredag i dag?
- Nei, det er onsdag
- Jeg vil ha på onsdagssokker
 
07.20 er liksom ikke det verdens enkleste prosjekt. Jeg aner ikke hvor onsdagssokkene er. Jeg finner torsdagssokkene.
 
- Her vennen, her er onsdagssokkene
- Åh. De er blå! Er dette onsdagssokker altså?
- Ja vennen
 
Jeg har løyet for sønnen min. Uten å blunke. For freden. For å unngå en stor krise før barnehagen.
 
Jeg gruer meg til han oppdager at onsdagssokkene ikke egentlig skal være blå.

fredag 14. desember 2012

Jul

Julekort? Check

Eller delvis da. Vistaprint har sendt meg kortene, men ikke konvoluttene som hører til. De kommer ca 19. desember. Så det var jo skikkelig god planlegging, syns jeg. Men det kommer altså kort fra oss i år, til forskjell fra i fjor, da jeg ikke sendte et eneste julekort.

Julegaver? Eh. Nei

Jeg vet ikke hva jeg skal finne på, verken til mannen eller til barna. Vi lever i et overflodssamfunn, og har alt vi trenger og mer til. Det er sikkert større behov for en geit i Afrika enn flere leker og spill på rommene her i huset, men jeg ser ikke helt for meg at et gavekort fra Plan faller i god jord hos dem under ni her hos oss. Dessverre.

Julekaker? Eh. Nei

Jeg orker ikke bake. Jeg har planer om en sånn hyggelig pepperkakebakeseanse med engasjerte unger og velduftende kaker over hele kjøkkenet, men det ender vel som vanlig med at det er jeg som står og kjevler og trykker ut og steker. Det eneste gutta er interessert i å være med på, er pynting med melis og nonstop. Og det er ikke fordi det er så koselig å pynte pepperkaker.

Julevasken? Tja

Vaskehjelpen var her den 12. desember. Det holder kanskje til over julaften? Jeg kan sette frem en skål med grønnsåpe utpå formiddagen julaften, så lukter det i alle fall rent og godt

Julematen? Nei

Ikke i boks ennå. Mannen har penger, jeg har det ikke. Så det sier seg jo selv, han må være med og handle.

Juletre? Nei

Som regel haster mannen ut lille julaften og finner det siste, skjeve, pjuskete treet som ingen andre har kjøpt. I år har eldstemann bestemt at vi skal ha tre fra Nordstrand. For de er så fine. Kanskje får vi ordnet det i helgen? Jeg er optimist

Juleavslutning på skolen? Check

Mammas eurytminisse

Det var et vellykket arrangement, med eurytmi, julesanger på både norsk, engelsk og spansk, julegrøt og saft, taler og blomster og alt som hører til. Fred i hjertet og tårer i øynene og alt sånt.

Julefred? Tja

Greia er at det blir jul uansett hvor mye jeg styrer på forhånd.

Jeg legger derfor listen veldig lavt, og setter meg nå til symaskinen fremfor å bake, vaske, rydde. Så kan det jo hende det i alle fall kommer et par julegaver ut av den planen.

lørdag 8. desember 2012

Tvitring

Vi har (for en god stund siden) laget fuglemat, bilformede meiseboller.

I dag kommer de endelig opp.


Til stor glede for minsten, som stadig må sjekke i vinduet. Og oppdager at vi har fått besøk

Minsten: Mamma, pappa, dere må komme og se! Det er fugler i maten!

Mamma: Store måker eller småfugler?

Minsten: Småfugler. Nå flyr de!

Mamma: De skal sikkert si ifra til kompisene om at det endelig er mat i nr 44

Pappa: De sender sikkert bare en melding...

Mamma: Eller de tvitrer?!

High five til mamma for det ordspillet!



torsdag 6. desember 2012

Så lenge det er bilde av et eple på

Pappa har vært innom posten og hentet en pakke.

Minsten er ellevill, og deler pappas voldsomme begeistring for pakken og innholdet. Pappa er lykkelig over at han har fått en teknologielskende venn i minsten, og er like ellevill. Han tenker nok: Oppdragelsen viser seg å være riktig! De får riktige verdier, disse små. De har forstått det, de vet å verdsette produkter med eple på, heldigvis og takk og lov for det.

Minsten er enkel. Det er eple på. Det er kult. Og så er det bokstaven hans på. Opp og ned. Da blir produktet kjapt godkjent. Og så er han ferdig. Nå vil han se på tv! Ordentlig tv. Ikke masse bokstaver og passord og sånt.


Men nye bokser med eple på er ikke bare noe man setter frem og ferdig med det. Det må installeres og kobles og sjekkes og alt mulig. Og tekno-vennen er ikke lenger venn. Han er utålmodig treåring som vil se på tv. Ordentlig tv.

Jeg sitter lettere fascinert i sofaen og vet ikke helt hva som foregår. Hvorfor har vi egentlig fått en ny boks? Pappa forsøker å forklare. Han har stjerner i øynene og myk stemme. Vi kan få netflix og mobilbilder rett på tv, og vi kan koble laptop-en på og få en stor skjerm. Jeg forstår fortsatt ikke vitsen. Skjermen på laptop-en er jo helt grei som den er?

Denne ignoransen skulle de visst om, de på jobb, som tror jeg er teknisk begavet!


søndag 2. desember 2012

Hvem er jeg?

- Du er en sånn supermamma, du!

Får jeg plutselig høre en dag. Meget overraskende. Jeg kan rett og slett ikke forstå at noen kan komme på å kalle meg det.

For er det noe jeg ikke er, så er det supermamma.

Hva er en supermamma? En som legger ut bilder av delikate cupcakes og cakepops på bloggen sin? Som baker men ikke har en dråpe søl på benken underveis i prosessen? Som har håret lekkert dantert døgnet rundt, er pent og diskret sminket og bedriver yoga mens kakene steker?

Eller en som lar minsten være med og lage sine egne skjeve boller med rosiner? Som lar melet drysse og ikke bryr seg. Vaskehjelpen kommer jo om fem dager. Som bruker store deler av fritiden på helt andre ting enn baking og rydding. Og sminke, for den saks skyld.

Jeg roper til gutta, dropper å vaske kjøkkengulvet, liker ikke klesvask og er dronningen av kakemiks fra Toro og frossen fiskegrateng fra Findus. Gutta har hullete ulltøy og for korte boblebukser. Luer og votter ligger aldri der de skal ligge, og jeg aner ikke hvor fargeblyantene er blitt av.

Jeg er ikke spesielt glad i å ligge på gulvet og bygge lego. Jeg mister tålmodigheten når eldstemann, perfeksjonisten, ikke kan skrive en hel setning fordi en bokstav blir skjev. Jeg sover på sofaen mens minsten ser på Disney junior. På ettermiddagen.

Jeg lager ikke cupcakes med festlig glasur (eller icing heter det kanskje) for moro skyld, jeg lager flate muffins og av og til harde boller. Hvis jeg må. Jeg lager ikke skoleboller og kakao til alle nabobarna sånn annenhver dag, men middagen står relativt ofte på bordet når mannen kommer hjem. Ikke alltid like spennende, men det er mat. Den er ofte varm. Og passe sunn. Med en tomat til, blir det meste sunt.

Jeg er ikke fanatisk når det gjelder brus og godterier, men det er ikke lov annet enn på lørdager. Og til spesielle anledninger. Det behøver likevel ikke være hjemmelaget eller økologisk eller raw-et-eller-annet. Selv smugspiser jeg sjokolade når barna har lagt seg. Jeg drikker cola i ukedagene, og vin til middag selv om det bare er torsdag. Hvis det ikke er den findus-gratengen da, den passer ikke så godt til vin.

Jeg tar ikke med meg gutta ut i skog og mark i tide og utide. Jeg sender heller minsten i friluftsbarnehage, som er bedre på naturinnslag enn jeg. Så kan vi med god samvittighet ligge på sofaen og se Snøhvit to ganger på rad på søndag ettermiddag i stedenfor å gå ut i minus ti. Snøhvit og de tre vergene, som de heter her hos oss. I det minste har Snøhvit fått hjelp!

Jeg er stadig litt på etterskudd med alt jeg skulle gjort. Det blir alltid så tydelig sånn rundt juletider. Ingen julegaver er i hus. Ikke en gang ønskelistene er påtenkt. Julekort tror jeg nok en gang utgår, jeg får se hva jeg orker senere. Kaker blir det ikke. Bortsett fra kanskje mummi pepperkakehus, som jeg fikk former til i fjor. Det har jeg drømt om i mange år, så kanskje 2012 er året jeg skal oppfylle den drømmen?

Jeg har i år faktisk fått tak i lys før første søndag i advent. De er røde og helt enkle, og står på et rotete fat uten julepynt. Jeg har ikke funnet tallene jeg kjøpte i fjor. Men det lyser fint når vi tenner det første lyset i dag.

Jeg har valgt steinerskolen for sønnen, og har derfor en del ting å følge opp gjennom et skoleår. Selv om jeg betaler en tiendeklassing for å vaske klasserommet på vår vasketorsdag. Det er ofte foreldremøter. Det er trafikkvakt. Det er årstidsgrupper og vennegrupper og foreldrefester og arrangering av 17. mai og jeg vet ikke hva. Det er hyggelig. Som regel. Kanskje ikke vaskingen og trafikkvakten. Men det er viktig. Det gjelder barna.

Jeg har brukt 25 timer på å sette opp vaktlister for årets julemarked, i samarbeid med mannen. Jeg har samlet klassen for å ha sildedugnad en onsdag kveld. Jeg har jobbet fra klokken 13 på fredag til klokken 18 på lørdag for å få gjennomført julemarkedet. Jeg har pushet ullsokker, med ganske høyt innhold akryl, for flerfoldige tusen kroner på julemarkedsbesøkende uten noen særlig bevisst holdning til kvalitet. Jeg har fått vannblemmer under føttene av all løpingen og oppfølgingen og prisingen.

Jeg har alltid sett på damen med cupcakes-ene som supermammaen. Hun som alltid er blid og rolig, som forklarer fremfor å rope. Som alltid har barn som gjør det de blir bedt om. Som kommer tidsnok og opplagte på foreldremøter, men ser i bordet når det er spørsmål om noen kan lage grøt til juleavslutningen. Som disker opp med hjemmebakte kjeks på ettermiddagen, fordi hun er hjemme når barna kommer fra skolen. Som har barn med rene klær og matchende sokker hver dag. Som har det helt strøkent hjemme, alltid.

Fra og med i dag har jeg et annet bilde av supermammaene. En supermamma er nemlig hun som står ute i minus åtte grader en hel dag og lager glaserte epler på julemarked. Som jobber med rigging av julepynt-boden til alarmen går på skolen fredag kveld. Som står halve natten og baker brød til julemarked. Som kjører land og strand rundt for å finne granbar til pynting av skolen. Som har et hus som flyter over av klesvask og papirer og bøker, lego på badet og bananskall bak sofaen, fordi man har vært litt opptatt med andre ting de siste ukene.

Så kanskje det er den helt vanlige hverdagsmammaen, med flatt hår og middag av halvfabrikata, som faktisk er supermammaen?

Da er jeg en supermamma!

lørdag 1. desember 2012

Julemarked

Årets julemarked på steinerskolen er vel overstått. Nå kan jeg sove om natten igjen. Uten å drømme på vaktlister og ullsokker.

Jeg har fått meg t-skjorte, og kan signere på opptil flere av punktene.


Jeg kan også tilføye et punkt:

Du vet du er steiner-forelder når... - du velger å rigge julemarked fredag kveld, fremfor å dra på hotellovernatting og julebord med jobben

God lørdag!

torsdag 29. november 2012

Hoot hoot

Hva er det med ugler?
 
Jeg har helt dilla. Det virker som resten av verden har det samme. Til og med gutta har ugleputer på rommene sine. Etter eget ønske.
 
Jeg har uglestoffer av ymse slag, og min nye favoritt er denne:
 
 

Jeg viser denne til en kollega, og hun bestiller umiddelbart en lik. Er den ikke helt herlig? Jeg har lyst til å sitte hjemme og bare se på den. Noe jeg ikke har tid til. Likevel...

Men jeg vet fortsatt ikke hva det egentlig er med ugler.
 

onsdag 28. november 2012

40.000

Jeg har bikket 40.000 treff på bloggen min. Det må jeg si!
 
En del av dem er ikke helt reelle da, det er nok ikke alle fra Ukraina, Indonesia og USA som faktisk leser mine hverdagsbetraktninger.
 
Noen av dem leter etter lettkledde damer. Det er det lite av her. Noen ønsker vel å finne reklame. Eller få meg til å reklamere. Lite av det også.
 
I den store verden er ikke 40.000 så mye. Det er bloggere som har så mange lesere pr dag. Nå er ikke det et mål i seg selv for meg. Selv om drømmen er å bli oppdaget som den nye store skribenten da.
 
Men til dere som leser meg: tusen takk for besøket! Velkommen igjen!

fredag 23. november 2012

Netcom

Anrop fra ukjente telefonnummer svarer jeg sjelden på. Særlig etter at jeg fikk organisasjonsnummer - det er mye Gule sider, leverandører av websider, advokathjelp, obskure nettkataloger og annet som ringer.

Men - i disse julemarkedstider må jeg svare på nummer jeg ikke kjenner. Det kan jo være noen som ikke er helt fornøyd med vakten de er satt opp på eller slikt. Ikke for det at jeg har tenkt til å endre på vaktplanen nå, men jeg må jo late som jeg er åpen for forslag, i det minste.

Derfor, i et svakt øyeblikk, svarer jeg i dag.

- Hallo?

- Hallo Marita! Det er Aksel som ringer

- Jaha

Aksel ja. Det er sikkert en pappa i julemarkedskomiteen. Jeg husker jo ikke hva alle heter. Han kjenner jo tydeligvis meg, så personlig som han er

- Ja, fra Netcom

Netcom ja. Det virker som vi er bestevenner. Men jeg kjenner ingen i Netcom

- Ok. Hei

- Hei! Kan jeg spørre deg om du er fornøyd med den mobilleverandøren du har i dag?

Ja, du kan jo spørre, men det er ikke sikkert du får noe svar

- Joda, jeg er fornøyd

- Ja, syns du at du betaler en grei pris altså? Hva kan jeg gjøre for å få deg til å bytte?

- Eh. Ingenting. Jeg ønsker ikke å bytte

- Ønsker du ikke å bytte?! Så du er helt fornøyd med dagens leverandør?

Veldig så overrasket da! Det angår vel egentlig ikke deg. Ønsker jeg å bytte, så gjør jeg det. Men ikke etter sånt mas. Og hva med den tonen? Er jeg den første i verden som ikke ønsker å bytte til Netcom? Da ville de jo hatt monopol da. Hvis alle ville ha dem.

- Ja, jeg er strålende fornøyd jeg

- Kan jeg ikke gjøre noe for å få deg til å endre mening?

Åh... Jeg må gjøre så mange greier for å bytte. Mannen må bytte, for vi har sånn gratis slekt og venner, eller hva det heter. Det blir utrolig mye styr. Dessuten har jeg hatt Netcom tidligere, og jeg må si at de var da ikke noe billigere de, enn leverandøren jeg har i dag.

- Nei. Du får meg dessverre ikke til å endre mening

- Du er jammen sterk du! Du står imot. Til og med imot meg!

- Ja, du får heller ringe noen andre. Noen som er litt svakere

- Noen svakere ja. Det får jeg visst gjøre

Aksel ler fortsatt da han legger på. Litt humor har han da, i det minste. Men det må man kanskje ha, som telefonselger for Netcom.

Er alle virkelig så svake at de gir etter hver gang Aksel ringer?

torsdag 22. november 2012

onsdag 21. november 2012

Strikking

- Mamma, tror du jeg er like flink til å strikke som mormor?
- Eh. Nei, vennen, mormor har strikket i seksti år. Du har gjort det to ganger. Så du er nok ikke akkurat helt like flink.

- Jeg har strikket mer enn to ganger da!

- Ja, ok, du har strikket to ting. Mormor har nok strikket litt mer enn en sau og en nisse

- Ja. Mormor elsker å strikke. Hun gjør det hele tiden. Hun vil sikkert strikke i graven. Eller. Kanskje ikke i graven. Kanskje hun har noe hun syns er veldig fint, som hun har strikket, det vil hun kanskje ha med i graven

Jeg blir helt målløs. Graven?!

tirsdag 20. november 2012

Vaktlister

Nei, jeg er ikke lenger så rolig og avbalanser og i rute som jeg var her for noen dager siden. Jeg må innrømme det. Jeg er stresset og urolig og drømmer om excel og vaktlister og filtrering av informasjon på klasse, navn og antall barn ved skolen. Jeg kjenner snart alle navnene på alle foresatte ved skolen til sønnen, og vet hvor mange barn de har. Jeg kan koble foreldre sammen med foreldre, og foreldre med barn, barn med andre barn og snart også besteforeldre. Mannen oppdager en pappa uten barn i en klasse, og det tar oss en liten stund å forstå hva som er skjedd der. Barnet er selvsagt oppført med mamma, pappa og stefar. Sånn er det i samfunnet nå om dagen. Da jeg var liten, hadde de aller fleste en mamma og en pappa og et søsken. De bodde på samme adresse og hadde samme etternavn. Nå er det mine, dine, våre, gjerne med litt forskjellige etternavn som ikke kommer under hverandre i filtreringen. Derfor blir noen foreldre satt opp med vakt på både bakeri og delikatesse samtidig, mens ektefellen skal passe et bål og selge billetter til ponniriding. Det blir ikke mange igjen til å passe barna da. Vi plasserer så godt vi kan, og hvis noen har innvendinger kan de få lov til å lage den vaktplanen selv. For det er ikke gjort i en fei, det er sikkert og visst. Disse 20 timene med dugnad som foreldre skal stille opp på i løpet av et år, de har vi nå gjort unna for et par år, på en uke. Jeg ser små celler for mitt indre døgnet rundt, celler inneholdende kryptisk informasjon som Transport, Bål 113, Delikatesse, Tellekontor, og tenker på alt som kan gå galt, alle vaktene jeg kan glemme og all forvirringen som kan oppstå. Jeg er lykkelig over å kunne slette Kakao for å frigjøre flere folk, og jeg ler litt av formuleringen Glaserte epler og pølser, og satser på at de som skal selge epler og pølser forstår at det kun er eplene som glaseres. Men det rare er, at om en uke er alle vaktene plassert og alle foreldre har en oppgave (eller tre) og jeg har glemt litt av stresset det var.
 
Dette er ikke ment som en klage. Det er kun en forklaring på hvorfor jeg virker litt fraværende og avlyser det meste frem til etter julemarkedet. Etter 2. desember har jeg et liv igjen. Da har jeg landet. Da skal jeg gjøre alt jeg ikke har tid til nå; julekort, julegaver, pepperkaker, kino med gutta.
 
Når det er sagt, kan jeg anbefale alle å ta seg en tur på Steinerskolens julemarked 1. desember. Her blir det bål, grillet lam, masse kaker og bakverk, salater og annet godt, pepperkaker på pinne, julesild i små, eksklusive porsjoner, kranser, julepynt, spennende gaver til slekt og venner, underholdning, dokketeater, fakir, ja, det meste egentlig. Hvis folk møter opp på vaktene sine da.
 
Så kan alle besøkende kose seg, men gjerne ha i bakhodet at det ligger masse jobb bak å gjøre det til den opplevelsen det er, og at ingenting skjer helt av seg selv.

lørdag 17. november 2012

Joik

Eldstemann har lært noe nytt. Det gjør han jo for så vidt hver dag, siden han tross alt går på skolen.

Men denne gangen er det litt annerledes. Den kulturelle skolesekken inneholder nemlig det meste, også joik. Med selveste Mikkel Gaup.

Derfor går det mye i joik hos oss for tiden. Partyjoik faktisk. Ulvejoik er også et ord som er kommet inn i vårt vokabular.

Tilfeldighetene skulle ha det til at hele klassen var samlet hos en av jentene etter joikekurset. Og utrolig flinke var de, da vi fikk en liten smakebit av det de hadde lært. Så flinke at Mikkel til og med mente det var den beste klassen han hadde hatt.

Jeg legger ikke ut video av klassen som joiker, selv om jeg har det. Den er forbeholdt de som faktisk er med.

Men partyjoiken kan dere høre her:



God helg - og god fest!

fredag 16. november 2012

Utmerket - eller var det utmerkelse?

Fra to forskjellige bloggedamer har jeg nå fått en utmerkelse. Først fra Åshild i bestemors hage, så fra Siri. Tusen takk, damer. Jeg leser jo dere, hyggelig at dere leser meg!

Jeg har fått sånt tidligere også, og setter naturligvis stor pris på at folk har lyst til å lese mine greier. Jeg leser jo mange andres greier. Jeg syns bare ikke det er så lett å sende slike utmerkelser videre. Jeg har skrevet det før, og jeg skriver det igjen: det er litt som kjedebrev.

For hva skjer hvis jeg ikke sender stafettpinnen videre? Mister jeg håret? Taper jeg masse penger? Kræsjer jeg bilen? Støter jeg noen? Som faktisk liker min blogg og som ønsker å hedre meg?

For å godta utmerkelsen, skal jeg :

Takke og lenke tilbake til avsender
Sende videre til fem andre
Legge ved bildet

Så - takk igjen, damer.

Fem blogger jeg leser:

Livets små øyeblikk. Fordi hun tar flotte bilder, og skriver godt om sønnen med spesielle behov.

Hverdag med og uten autisme. Av samme årsak som over. Fordi det er tøft å stå frem og fronte noe som andre kanskje ville hysjet litt ned. Å vise en hverdag som for mange kan virke veldig annerledes.

Petrus og Petrine. Fordi hun skriver lett og fint om dette og hint.

Victorias verden. Fordi Kjersti også tør å skrive litt om noe som er litt annerledes og vanskelig, om sykdom

Og så leser jeg Breddefotballfrua. Som gir livet som fotballfrue en litt annen dimensjon enn den andre fotballfrua jeg av og til stikker innom.

Jeg leser mange andre også. Jeg leser heller ikke bare ting som har med sykdom og spesielle behov å gjøre. Men jeg syns det er viktig at noen faktisk velger å stå opp og skrive om det. Jeg møter dem på jobb hver dag, mennesker som for mange er litt annerledes. Jeg kunne skrevet bok om dem.

Kanskje jeg rett og slett skal gjøre det!




torsdag 15. november 2012

Takk for maten

Når mannen ikke kommer hjem til middag, er jeg ikke på mitt mest kreative innen matveien. Det blir gjerne å ringe til noen. Altså: ringe naboen. Jeg elsker naboen. Det er jo ikke annet å si:


Da er det bare å glede seg hele dagen, til dette:



I posen er det verdens mest barnevennlige mat. Naboene har jo også barn, så de vet hva som faller i smak:


Som lovet, også med dessert:


Takk for maten. Den smakte fortreffelig!

Alle burde ha slike naboer. Men skaff dem gjerne selv, for jeg vil gjerne beholde mine...

tirsdag 13. november 2012

Alle fugler små...

Det er ikke bare vi mennesker som skal ha det koselig i førjulstiden. Vi skal også tenke på de små ute. Som flyr, eller klatrer. I trær og busker.
 
Derfor har minsten og mamma laget meiseboller. Eller meisebiler blir det faktisk.

 
Vi smelter fett, blander frø og nøtter, og rører alt sammen. Veldig spennende når man er nestenfire år.
Så får vi se om de faller i smak hos dem de er tiltenkt. Og at de ikke faller fra hverandre. Hvis dette blir bra, har vi sysselsetting i hele vinter. Det blir nok ikke så billig, i forhold til kjøpeboller. Men det er ikke så viktig her, det er spenningen rundt det hele som teller.

Vi satser nå på besøk av ekorn i hagen igjen. I tillegg til alle småfuglene. For dette er gourmetmat.
 

fredag 9. november 2012

Snart jul

Det har vært snart jul en stund. Det er alltid hektisk, men i år tar jeg det med ro. Det har jeg for så vidt gjort hvert år, og det har endt i stress og mas de siste par dagene før jul.

Men i år har jeg bestemt meg for å ta det veldig med ro. Begynne tidlig. Legge lista lavt.

Julemarkedet på skolen er snart i boks, sånn produksjonsmessig. Siklesmekker blir det i år. Sydd på ny overlock. Som plutselig ble tom for tråd på den ene spolen i går kveld. Nå får jeg ikke tredd den på nytt, for det er så utrolig kronglete inni der. Særlig ved den underste griperen. Selvfølgelig er det den tråden som går tom uten at jeg merker at det skjer. Det skal nemlig være en sånn lur måte å tre overlocker på - knyt sammen gammel og ny tråd, med båtsmannsknop, som om jeg kan det, og trekk den nye gjennom i sporet til den gamle. Selvsagt går det tomt uten at jeg ser det, jeg trodde for det første det var like mye tråd på hver spole, for det andre at jeg hadde mange hundre meter igjen, for det tredje at jeg kanskje ville legge merke til at det snart var slutt.

Så feil kan en altså ta.

Men flaks da, at jeg samme dag jeg går tom, får tråd i posten fra Willy. Willy har fått en trofast kunde, tror jeg, siden han oppi pakkene med tråd også la sjokolade. Det er mannen sin det, tenker jeg!

Hvis jeg da altså får tredd den dumme maskinen, blir jeg snart helt ferdig til julemarkedet. Da kan jeg ta fatt på neste julemarked. For jeg tenkte litt tidligere her i høst at jeg har sikkert ikke nok å finne på frem mot jul, så la meg for sikkerhetsskyld melde meg på et julemarked på Blå også. En søndag i desember. Nærmere bestemt 9. desember.

Det blir sikkert fint, og jeg kan jo selge de fem tingene jeg har.

Når det nærmer seg jul blir man gjerne opptatt av julekort og presentable bilder av barna og slikt. Da faller minsten ned fra et lekestativ i barnehagen, og skraper opp halve ansiktet. Og så akkurat i år da, som jeg hadde tenkt å være ekstra tidlig ute med julekort. Noen år er det blitt nyttårskort fra oss. I fjor ble det ikke noen kort i det hele tatt. Det kan du lese mer om her. På grunn av alle julemarkedene, er jeg litt usikker på om akkurat den løsningen er noe særlig i år. Vi får se.

Kanskje blir det verken luer eller julekort.

Julekalender til gutta har jeg forsøkt å dysse ned de siste årene. Det er for mye plastdingser og for lite tid. I år har jeg fått klar beskjed om at han ikke vil ha ting å gjøre. Han vil heller ikke ha ting å bygge. Eller Lego. Eller sjokolade. Han vil ha ordentlig julekalender. Da er det bare ut og lete etter 48 små ting som ikke koster for mye og som ikke går i stykker første dag. Jeg har sett at Søstrene Grene har laget klar esker med 24 ting i. Jeg lurer på om jeg må gå og sjekke ut det.

Når det gjelder selve julefeiringen er det ikke helt avklart ennå, hva som skal skje i år. Vi får se hvor vi havner. Heldigvis er julen bedre i år, med fridager og helger og diverse, så det blir faktisk ikke like hektisk som tidligere. Tror jeg da.

Nei, julen i år tar jeg helt med ro. Det er fortsatt lenge igjen. Jeg har supergod tid.

Kjenner jeg meg rett, sitter jeg nok lille julaften som vanlig, med gaver og papir og vaskebøtte og pepperkakedeig og to uferdige bukser til gutta, samt en halvfull flaske rødvin, og tenker at neste år skal jeg jammen begynne tidligere.

Dette er forøvrig innlegg nummer 400 på bloggen min. Hurra!

torsdag 1. november 2012

Dagen derpå

Jeg må kanskje forklare litt nærmere min aversjon mot halloween. Siden det virker som alle andre i Norges land syns dette er morsomt og søtt og festlig.

Vi har bodd på bakkeplan i syv år. Før det bodde vi i bygård, uten barn og uten noen som ringte på og tigget godterier.

Da vi flyttet ut hit, til rekkehus på bakkeplan og masse nabounger, merket vi allerede første høsten at her er det masse styr rundt halloween. Ikke nødvendigvis så organisert. Ikke så veldig gjennomført heller. Lite kostymer og mye plastposer. Mye mas.

Eldstemann var et år, og ble skrekkslagen da han åpnet døren. Vi deltok derfor ikke i styret det første året. Det kom litt brått på oss.

Andre året tenkte vi på det i god tid, det vil si med flere timers margin, og hadde godterier klart. Og klementiner, tror jeg. For det er jo ikke lørdag heller.

Tredje året begynte det å bli litt voldsomt, og jeg prøvde minigulrøtter i et forsøk på å skremme dem vekk året etter.

Det med gulrøttene funket ikke. Barn glemmer sånt. Andre ting kan de huske på i årevis, men handler det om godterier har de en meget selektiv hukommelse.

Derfor ble fjerde året et vendepunkt. Når femåringer uten kostyme holder frem Rimi-posen og sier: Jeg vil ha godteri, kjenner jeg at jeg får nok. Når samme femåring svarer - når han får noe i posen - : Vi er jo to som deler pose da. Vi må få mer!, da får jeg mer enn nok.

Femte året var vi ikke hjemme. Da vi til slutt våget oss hjem, møtte vi store barn ute i veien: Har dere godteri?! Det går greit med penger også!

Der forsvant siste rest av halloweengleden. Om det noen gang har vært noe av den der.

Nå er eldstemann så stor at han gjerne vil gå og tigge hos naboene. Dessverre for ham er han utstyrt med den kjipeste mammaen i nabolaget. Han får rett og slett ikke lov. Det er hardt, men han forstår det da, til slutt. Han får eget godteri, han får skjære ut gresskar, han får kjøpe en ny film som han får se til sent på kveld. Han får bare ikke lov å gå rundt og ringe på hos ukjente.

Mens han ser film, må jeg holde fortet ved utgangsdøren. I år er det ingen som ber om penger, men en gjeng river først opp døren når jeg vil lukke den, sparker i veggen når jeg sier vi ikke har noe, og slamrer døren rett i ansiktet mitt da jeg forklarer at jeg har ikke fordi jeg har spist det selv. Utrolig frekke er de også. Jeg lurer veldig på om foreldrene vet noe om hvordan de er ute blant folk.

Jeg forstår at det ikke er sånn over alt, jeg forstår at barn er høflige og greie og gjør det for moro. Men det er ikke sånn her i nabolaget. Her er det en god del aggressive og uhøflige barn uten folkeskikk.

Dessverre for alle de søte, hyggelige, veloppdragne barna, ødelegger disse andre for dem.

onsdag 31. oktober 2012

Den dagen

Så var det den dagen igjen, da.

Og jeg fortsetter kampen mot de litt frekke. Jeg lar dem smake egen medisin, så og si:


tirsdag 30. oktober 2012

Matlykke

Lykken for mamma er å klare å overtale gutta til å droppe Mc Donald's og heller spise tapas.
 
Lykken for minsten er å finne en butikk med en hel masse skinkespek hengende fra taket.
 
Stedet ligger på toppen av en rulletrapp, og litt rart plassert inne på et ellers ganske kjipt senter. Men det ser fristende ut. Ikke blir det noe dyrere enn Mc Donald's heller. Jeg kan virkelig anbefale tapasen på Alna.
 
Av alle steder...

torsdag 25. oktober 2012

Små gryter osv...

Eldstemann har funnet radioen. Til å begynne med lurte han fælt på hvordan man spoler seg frem til riktig sang, men nå har han forstått konseptet. Jeg syns av og til det er deilig uten bakgrunnsstøy, men det er jo forsåvidt greit å holde musikkinteressen hans vedlike, og lar ham høre på.

Vi har visst radioen stilt inn på P3. Selv om de voksne i husstanden nok er mer P1, sånn aldersmessig.

Tidligere gikk Juntafil lørdag formiddag. Nå går det sannelig på torsdag kveld. Viser det seg. Overraskende nok.

Kveldsmat:

Bakgrunnsstøyen er Lido Lido, kan de annonsere. Det er egentlig ingen som hører etter. Så kommer programlederens stemme klart og tydelig frem. Ikke sånn rolig i bakgrunnen, som musikken har vært frem til nå. Neida. Høyt og meget tydelig skal det være:

- Og nå til et spørsmål, sendt inn på 2026 (eller noe sånt): Fra jente, 19 år. Hva er egentlig bollemus?

Mamma rødmer. Pappa flirer. Og rødmer også litt under skjegget. Sønnen våkner til live: Bollemus! Hva er det?!

Mamma skrur av radioen. Sønnen skrur den på igjen. Pappa skrur den av. Mamma går, og ønsker pappa lykke til med den forklaringen.

Skaden er skjedd. I morgen kommer min sønn til å ta med seg det nye begrepet på skolen. Fortelle de andre at han har hørt et morsomt ord som mamma og pappa bare ler bort. Litt smårøde i toppen.

(Nå har jeg til og med googlet begrepet, som jeg selvsagt vet sånn halvveis om, men aldri har tenkt noe særlig over. Jeg tror likevel jeg overlater til pappaen å forklare det hele.)

onsdag 24. oktober 2012

Hva skjer når du ser tastaturet?

Engasjement er viktig. På flere områder. Jeg engasjerer meg, men ikke så ofte i full offentlighet. Jeg vet hva jeg syns er rett og galt, og står for det. Folk får være enige eller uenige. Men jeg gjør det gjerne i det private.

Jeg har skrevet det før, og jeg gjør det igjen: min blogg er et fristed. Et sted uten de store engasjementene. Uten de store utbruddene. Uten de store ordene. Jeg vil underholde. Jeg vil få folk til å smile gjenkjennende, eller glede seg over at det ikke er dem. Jeg vil ikke skape debatt, krangel eller uvennskap.

Derfor holder jeg meg unna en del temaer. Temaer som virkelig engasjerer.

I gamle dager, da jeg var liten, og internett ikke fantes, var det også engasjement. Folk skrev leserinnlegg i avisen. Trykt på papir. De var den gang, som nå, opprørte over dette og hint. Men det er klart, opprøret mildnes litt i prosessen: lese en avisartikkel - finne blyant og papir - skrive ned alle meninger om saken, pusse ut feil og begynne på nytt - putte brevet i en konvolutt - komme seg til posten - sette på frimerke og sende brevet. I andre enden sitter også noen: motta brevet - åpne det - lese det - vurdere om dette er noe å trykke - sende det i trykken - få avisen ut til folket.

Det er klart det forsvinner en del meninger på den veien. Den er lang. Det er mange som ikke fullfører. Og mange som blir sensurert underveis.

I dag har vi nettilgang 24 timer i døgnet. Kjapp informasjon og en mengde kanaler. Over alt. Ikke bare hjemme ved kjøkkenbordet, men på bussen, på jobben, mens vi sitter på kafé og venter på noen, mens ungene tar kveldsbadet, og under middagen. Og vi lar oss engasjere. Uten hemninger. Uten sperrer.

Engasjement er som sagt viktig. Alle har noe de brenner for. Stort eller lite. Personlig eller offentlig.

Uenigheten har nok alltid vært der. Det er bare det at nå blir den så tydelig, det er så enkelt. Nettaviser åpner for kommentarer. Blogger har kommentarfelt. Facebook, twitter, over alt blir du matet med informasjon, holdninger og engasjement.

Jeg har i dag, ved en tilfeldighet, lest bloggen til Melissa, som bor i Spania og er opptatt av kostholdet til barna. Hun er meget engasjert i saken. Til det ekstreme. Så kan man jo velge hva som er rett og galt. Om en mor skal skrive detaljerte lister til barnehagen over hva hennes barn skal spise. Eller bare la det skure og gå. Eller kanskje en mellomting.

(Og så kan vi jo også kose oss med Pias innlegg om Bønna i samme slengen, tenker jeg.)

Men om jeg er enig eller uenig med Melissa er egentlig helt uviktig her. For det kan jeg ta standpunkt til i det stille. Jeg går ikke til personangrep på henne av den grunn. Slik de aller fleste av de 260 kommentarene i hennes innlegg gjør. Et sted på veien mellom de håndskrevne leserinnleggene og det store åpne nettet forsvinner visst en god del folkeskikk.

Hva er det som skjer med folk så fort de får et tastatur mellom hendene? Er det fordi det er tilsynelatende anonymt? Har du lov å være stygg mot andre når du ikke kjenner dem?

Noen ganger er det kanskje best å la vær å skrive den kommentaren du føler er så treffende. Eller skrive den med blyant på papir.

tirsdag 23. oktober 2012

Vann over hodet

Heldigvis er jeg så oppegående at jeg innser at jeg har tatt meg vann over hodet. Derfor kaster jeg inn håndkle når det gjelder disse studiene. Dessverre.
 
I teorien går det helt fint. Jeg kan strukturere dagene til å inneholde både det ene og det andre.
 
I praksis er det noe helt annet. Jeg har ikke lyst til å lese informasjonsøkonomi. Til og med klesvask er morsommere.
 
Når jeg daglig har dårlig samvittighet for noe jeg ikke har gjort, må noe nedprioriteres.
 
Gutta er jo der. De kan ikke nedprioriteres.
 
Klesvasken hoper seg opp om den ikke fjernes daglig. Det samme gjelder egentlig hybelkaninene, men de bare puster jeg litt hardt på så kryper de inn i krokene et par dager til.
 
Lesingen forsvinner ikke. Den ligger som et gnagende dyr over meg uansett hva jeg gjør. Og når jeg i tillegg får vite at jeg må levere utkast til semesteroppgave i løpet av en ukes tid, da stopper det opp. Da får jeg helt vegring.
 
Derfor er jeg ikke lenger student. Det er litt synd. Og jeg merker at jeg ennå ikke har landet helt. Jeg har en følelse av å ha glemt noe. Hele tiden. Det går nok snart over.
 
Nå kan jeg klippe kjole til en kollega, sy til marked på Blå, se på serier på tv, planlegge julemarked på skolen, forberede meg til helgens sykurs, lage middag, bake brød, rydde, vaske klær, lese Linn Ullmann, alle sånne vanlige hverdagsting, helt uten den dårlige samvittigheten. Helt uten å tenke på det jeg ikke gjør.
 
Og får jeg lyst til å lære noe nytt (det vet jeg at jeg får) skal jeg heller vurdere et kurs i makrame.

mandag 15. oktober 2012

Kona til naboen

Minsten: Det er ikke lov å si va-ann. Det heter jo ikke det! Det heter ikke me-elk heller

Mamma: Ok. Nei vel

Minsten: Kona til naboen sier det

Mamma: ??? Kona til naboen? Hvem er kona til naboen?

Jeg vet jo selvsagt hvem som er kona til naboen. Jeg bare syns det er litt rart å henvise til henne på den måten. Og når har hun uttalt seg om melk og vann? Til minsten?

Minsten: Hos flodhesten vel. Bak hekken

Aha! Mamma forstår. Det er på lydboken. En flodhest i huset. Det er der han snapper opp sånne uttrykk. For hjemmefra har han det ikke.

Det er veldig sjelden vi henviser til kona til naboen.

søndag 14. oktober 2012

En sånn stråddel

Eldstemann er i det filosofiske hjørnet om dagen: Mamma, tenk på de første som laget språket da! De andre forsto jo ingenting. Hva er det du mener, liksom?

Minsten har tegnet. Jeg lurer på hva? Han svarer at det er bare en sånn stråddel


Jeg antar han har litt det samme problemet som de med det første språket: Vi andre er nok ikke helt sikre på hva han mener, liksom.

lørdag 13. oktober 2012

Mammas nye helt

Jeg har igrunn ikke sett noe særlig på barne-tv i det siste, men skal jammen begynne med det nå.

For nå har jeg oppdaget Kash. Jeg har vært på teater og sett Jungelboken. Og for et stykke!


To mammaer på teater med to store gutter. Hvem som koser seg mest? Jeg tror det er mammaene. Jeg ler så jeg griner flere ganger. Det er mørkt og dystert, men samtidig veldig morsomt.

To aper i hvite dresser, som går på fest på Bananrepublikken og har pappaer med masse bananer. En ulveflokk som danser som guder. Shere Khan med den høyeste hanekammen i verden, og kniver fra Clas Ohlsson i ermene. Ka i Uma Thurman-stil, med gul treningsdress og sverd på ryggen. Baghera i lakk og lær og høye hæler. Geir Kvarme som Baloo, med boksehansker og voldsomt hår.


Og Kash som Mowgli. Med en stemme til å dø for.

Mammas nye helt.

onsdag 10. oktober 2012

Noen ganger


lurer jeg på hva vitsen er. Hvorfor holde på. Hvorfor engasjere seg. Hvorfor bry seg. Hvorfor stå opp. Hvorfor ikke bare ligge hjemme i fosterstilling.
 
I dag er en sånn dag.
Så jeg hører på denne, og gleder meg til alt går over





onsdag 3. oktober 2012

London - here I come!

I august bestiller jeg tur i høstferien, for eldstemann, mormor og meg. Vi begynner umiddelbart å glede oss til oktober. Det er sjelden vi faktisk reiser på høstferie, så dette blir jo spennende.

I september får jeg studieplass på høyskolen, og blir student. Og får et problem (eller hva jeg skal kalle det) da jeg ser at en samling tilfeldigvis er planlagt midt i høstferien, og at jeg ikke får kommet meg på de forelesningene. Som sikkert er veldig viktige og spennende. For jeg er jo tross alt et pliktoppfyllende menneske. Jeg møter opp på det meste. Jeg forsøker å minne dem på at vi faktisk har et liv utenom studiene, og at for voksne mennesker med barn kan det være en strek i regningen med tre undervisningsdager midt i høstferien.

Siden høyskolen ikke følger høstferien, bryr de seg ikke nevneverdig om det. Det beste er om jeg deltar, men jeg mister ikke studieplassen. Det er jo bra, i det minste.

I oktober er jeg på den første av tre forelesningsdager i den etter hvert så berømmelige høstferien. Og tenker før samlingen: Jeg rekker jo litt av den andre dagen også, før flytoget tar sønnen, mormoren og meg til flyplassen.

Etter den første dagen av samlingen tenker jeg heller motsatt. Hvor fort kan jeg få kommet meg med det flytoget? Mer misbruk av min tid har jeg vel sjelden vært med på. Jeg har ikke lenger lyst til å være pliktoppfyllende og flink. Jeg bestemmer meg ti minutter inn i høytlesningen at jeg skal skulke resten av uken. Med fullt overlegg.

Det er ikke meningen å virke kritisk og negativ altså.

Eller jo, det er egentlig meningen. For disse forelesningene, der det er høytlesning av foreleser i tre kvarter, fulgt opp av pensum oppsummert av medstudenter, det er jeg negativ til.

Skikkelig negativ.

søndag 30. september 2012

Søvnproblemer?

Lider du av søvnproblemer? Sliter du med å sovne? Jeg har kuren:

Kingma (2001)


Etter to sider begynner øyelokkene å bli tunge

Etter fem sider vurderer du seriøst å kapitulere og bare legge bort boken

Etter syv sider drømmer du faktisk at du leser

Og den boken i drømmen er utrolig mye mer interessant enn Kingma noen gang vil bli


fredag 28. september 2012

Mikaelisfeiring

I dag er det Mikaelisfest på skolen. Foreldre kan gjerne komme og se på spillet, men må gå før motsprøvene. Jeg har ikke fått vite noe om hva tredje skal gjøre. De skal visstnok svare Ja, når læreren spør om noe. Det er den informasjonen jeg har der jeg står i skolegården og venter.

For en gjeng flinke barn! Tredjeklasse er dverger. Jeg vet at sønnen hater eurytmidraktene, særlig hatten. Men det viser han ikke i dag.


Dette er ikke den urolige klassen vi hører rykter om. Med barn som løper vilt rundt, bråker og ikke hører på læreren. Som ikke vil være med, og som forstyrrer de andre.



Dette er en klasse som har øvd på sanger, bevegelser og lært legenden om St. Mikael og ridder Georg som bekjemper dragen. Dette er barn som tar oppgaven alvorlig, til tross for hattene. Barn som gjør mye mer enn bare å svare Ja. Barn som er fornøyde når spillet er over og det gode har seiret over det onde. Barn som har stolte mammaer med tårer i øynene.

Nå er det motsprøver som står for tur, med bind for øynene og store farer som må overvinnes. Men der får ikke mamma være med.

Jeg henter nok en modig og lykkelig gutt i ettermiddag, antar jeg.

lørdag 22. september 2012

Lykke for penger?

Jeg hører de sier lykke ikke kan kjøpes for penger.

Men noen ganger er jeg så materialistisk at jeg blir lykkelig av nykjøp. Som i dag.


Og jeg gleder meg til mandag når jeg skal gå ut med ny kjole (fra Dragemamma) og ny veske (fra Nova).

God helg!

fredag 21. september 2012

Dagens dobbeltmoral

Minsten: Mamma, sånn speilegg-godteri, det har jeg ikke hjemme
Mamma: Nei. Men vi skal ikke ha sånn

Mamma legger en melkesjokolade i handlekurven

Minsten: Mamma, hva er det? Peker på kjærligheter
Mamma: Det er kjærlighet. Vi skal ikke ha godteri i dag, det er ikke lørdag

Mamma legger en pose chips i handlekurven

Minsten: Mamma, jeg vil ha mine egne sånne! Og peker på kinderegg
Mamma: Nei vennen. Vi skal ikke kjøpe kinderegg i dag. Du har fått en smoothie. Og sånne små agurker

Mamma legger en pose Smash i handlekurven

Men det er jo ikke lørdag i dag?!

onsdag 19. september 2012

Epla

 
Det er skikkelig stille på Epla-siden min. Er det ingen som trenger en ny skjorte? Eller den ultrakule linbuksen? Blå fiskekjole til dame? Jeg har også en masse luer, halser og siklesmekker, som ikke ligger i butikken. Send meg en melding om du trenger en lue eller en hals til kalde høstdager.
 
Løp og kjøp da vel!
 

 
 
Ok da, så er dette reklame...

mandag 17. september 2012

Dagens outfit

Jeg har vært på butikken i pysjbukse.

Det er ikke en vanlig greie for meg. Vanligvis har jeg på ordentlige bukser når jeg viser meg ute blant folk. (Eller til nød en joggebukse, så det kan se ut som jeg er ute og trener). Jeg ser vanligvis veldig skjevt på folk i kosebukser på butikken. Og særlig på de med bukser som så tydelig er pysjbukser som mine blomstrete, fra HM.

Men toppet med Tina Wodstrup-jakke og Becksöndergaard-skjerf gir det hele et eksklusivt inntrykk, tross alt.

Siden jeg ikke pleier å lage slike dagens outfit-innlegg,
har jeg dessverre ikke et sånt bilde der jeg poserer med knekk i kneet,
vridd halvveis mot kamera

søndag 16. september 2012

Lykke for en treåring

Å hilse på Kasper, Jesper og Jonatan

Å fortelle politimester Bastian at han også har sånn sløyfe og drakt hjemme. Bare at hans sløyfe er blå


Å høre fra tante Sofie at han har det flotteste navnet hun har hørt i dag


Å hilse på barberer Sørensen

Å finne trikken. Med trikkefører Syversen


Å kjøre tre kvarter gjennom Oslos gater, i veterantrikk, som ikke er rød men blå, uten kaker og sitteplass på taket, men likevel en stor opplevelse


Lykke for mamma er å oppleve den voldsomme gleden dette er for minsten. For en opplevelse!

Takk til Oslo bokfestival!

torsdag 13. september 2012

Når sjiraffen hjelper til

Minsten: Mamma, elger spiser ikke muser

Mamma: Nei. Elg spiser nok blader og bark og sånt

Minsten: Ja. De spiser sikkert blader som har falt ned på bakken. De får nok ikke tak i bladene som henger høyt oppe

Mamma: Jeg tror elgen er ganske stor, så han rekker nok en del oppe i trærne også

Minsten: Ja, ellers kan han jo få hjelp av sjiraffen. Den har veldig lang hals. Den kan plukke blader til elgen fra oppe i trærne, og holde grenene nede for elgen

Mamma: Ja. Det er jo en mulighet (som jeg ikke har tenkt på før egentlig)

Minsten: Mamma, elgen har fire ben

Mamma: Ja. Vet du om et dyr som har to ben da?

Minsten: Kenguru

Mamma: Ja. Det kan man jo kanskje si. (Nok en ting jeg egentlig ikke har tenkt på selv). Vet du om noen dyr uten ben da?

Minsten: Snegle. Og så meitemark. Og hai

Jeg elsker disse samtalene. Denne varer i tre kvarter, og jeg kan ikke huske halvparten en gang. Men sjiraffen er herlig. Og kenguruen. Og sneglen. Og mye annet også.

Han er en luring, han der lille.

tirsdag 11. september 2012

Kjære selger

Når du ringer på døren min og sier: Hei, jeg selger strøm, ikke bli så oppgitt når jeg svarer: Nei takk, jeg har allerede strøm.

De aller fleste i Norge har strøm. Og jeg er strålende fornøyd med den strømmen jeg har. Den fungerer helt utmerket slik den er.


Når du ringer meg på ettermiddagen og sier: Hei, det er Rune fra Aftenposten her!, ikke bli så overrasket over at jeg sier: Nei takk, jeg er nesten helt sikkert ikke interessert.


Jeg vet jeg har sagt opp Aftenposten pr e-post. Jeg vet at det sikkert er dumt for deg, og at du derfor vil ta en prat med meg angående den oppsigelsen.


Men hadde jeg villet ha Aftenposten, hadde jeg ikke sagt den opp i første omgang. Da hadde jeg fortsatt å abonnere på den.


Og kjære kinesiske Wang. Jeg forstår ikke hva det er du ønsker å selge meg, eller selge for meg, eller tilby meg, mot et depositum på 30 %. Jeg vet ikke hva 'after pressing nut, balance nut and before pressing nut' er, og må be om nærmere spesifikasjoner før jeg kan slå til på ditt multi-benefit-tilbud.

Abonnenten er utenfor rekkevidde. Vennligst ikke prøv igjen senere.

Hilsen Dragemamma

torsdag 6. september 2012

Og studiene går sin gang

Etter to dager på høyskolen er jeg forvirret. Går det an å gjennomføre dette? 

Dag en: jeg vet ikke en gang at jeg skal møte opp, da jeg ikke har fått beskjed om det. Jeg får vite det via bekjente med mer oversikt enn meg. Usikkerheten er bare - når skal vi møte opp? På nettet står et tidspunkt, i innkallingen et annet. Jeg satser på noe midt imellom de to tidspunktene. Vi får utdelt feil studieplan, feil litteraturlister og vi får muntlig informasjon om feil fag.

Dag to: timeplanen er så lite fleksibel at det legges inn forelesningsstart 08.30, selv om forelesningene ikke vil begynne før 09.00. Denne halvtimen er mye verdt for meg som skal få avgårde barn før forelesning, og jeg er veldig glad for at det er feil i timeplanen. Selv om det samtidig er dumt med feil i timeplanen. Forelesningen er satt opp til å vare til 15.15 på ettermiddagen. 11.30 går vi. Dagens forelesning er over. Uten at jeg har forstått noe av temaet. Selvstudium venter. Les disse 40 sidene til i morgen, legg det frem for medstudenter.

Vi haster av sted og kjøper kompendier. Som de i bokhandelen først ikke finner, de har aldri hørt om dem. Heldigvis dukker de opp til slutt, slik at jeg kan nyte en doktoravhandling om informasjonsøkonomi fra 1997. Jeg drar hjem og leser den. Den kunne like gjerne vært skrevet på gresk, det ville gitt meg samme utbytte. Jeg kjenner for så vidt igjen opptil flere ord, men klarer ikke å få setningene til å gi mening. Samtidig som jeg leser, maser minsten i bakgrunnen. Om brødskiver med brunost og bringebær, om tissing, om Mikkes klubbhus og mye annet. Et øyeblikk er Mikkes klubbhus bedre enn det meste, kjenner jeg.

Dag tre: Jeg ser jeg har streket under opptil flere gode ord og setninger i teksten fra i går, men kan i dag ikke redegjøre for en eneste teori. Det viser seg at ingen andre har forstått noe av teksten heller, noe som tross alt er en viss trøst.

Dagens forelesning er bedre enn gårsdagens. Jeg forstår i alle fall ordene foreleseren bruker. Og jeg kan til nød hoste opp litt interesse for temaet. Men den er like plutselig over i dag som i går, og foreleser forsvinner ut døren før vi forstår det er over. Jeg må nok venne meg litt til akkurat det opplegget, kjenner jeg.

Etter tre presentasjoner fra studenter, på hva de har lest, er dagen over og vi kan gå for å forberede morgendagens avisseminar. Som vi gjør veldig raskt, vi velger oss Kon-tiki.

Nå må jeg bare lese meg opp på kulturøkonomi før jeg skal hente noen barn. Det er tross alt letter å lese uten Mikkes klubbhus i bakgrunnen.

Og det kan jo bare gå oppover fra nå. Jeg gleder meg til neste uke, når vi skal ha noe så håndfast som praktisk ledelse. Om karismatiske lederere. Det er lettere å forstå. Det har jeg vært borti selv. Økonomi, både på makro- og mikronivå, er jeg nok ikke så god på.

Det er bedre enn teorier som teoretikerne selv mener er så kompliserte at de ikke klarer å forklare dem.

onsdag 5. september 2012

Logikk



Minsten: Mamma, det går ikke ann å bæsje med snoppen!
Mamma: Nei, det går jo ikke an.
Minsten: Man tisser med snoppen, og så bæsjer man med rompa.
Mamma: Mm.
Minsten: Men hvis man hadde snoppen bak og rompa foran, da kunne man bæsje med snoppen.
Mamma: ...

(Jeg velger å ikke illustrere innlegget)

tirsdag 4. september 2012

Master

Ting som virker som en god ide i april, men som jeg kanskje angrer litt på i september: masterstudier.

Jaja, vi får snakkes i 2015. Nå må jeg lese!

mandag 3. september 2012

Helgen for de fine opplevelsene

Lørdag:
 
Bursdagsfest for eldstemann og to klassekompiser. Vi klarer å legge feiringen på det beste stedet på den beste dagen: Ekeberg under flyshowet, i strålende sol. Snakk om flaks. Selv om en av arrangementsforeldrene mener det er kjøpt og betalt, regning kommer neste uke. Alle barna fra klassen kommer (nesten da), og de er så utrolig søte og greie. Flinke til å vente på tur, høflige og sympatiske. En glede.
 
 
Vi serverer masse pizzasnurrer med merkelig fasong. En av jentene i klassen utbryter: Det ser såååå godt ut! Litt senere: Vet du, de var ikke så gode som jeg trodde. Jaha, tenker jeg, det var jo voldsomt til oppriktighet da. Før det kommer mer: De var enda bedre!
 
Sånt gleder jo selvsagt, og unger er jo herlig ærlige.
 
Vi har det kuleste fruktfatet, ever. Alle barna glemmer å mase om kake, som de jo uansett ikke spiser så mye av. Vannmelon-alien med hår av gulrøtter. Utrolig kult, og stor suksess blant både barn og voksne. Jeg kan dessverre ikke ta æren for fruktfatet. Selv om jeg gjerne skulle gjort det. De rart formede pizzasnurrene derimot, er mitt bidrag.
 
 
 
Søndag:
 
Vi tar med oss mat, drikke og en klassekompis til Sognsvann og friluftsdag. Klatrevegg, ski (!!), kanopadling. Stor glede for alle å møte enda to klassekompiser på stedet, i folkemylderet.
 
 
Minsten får padle kano to ganger, og ser masse krokodiller i vannet. Jeg er ikke helt sikker på om friluftsetaten er klar over alle dem, men så viser det seg at det bare var latekrokodiller. Puh! Ingen revolusjonerende oppdagelse likevel, med andre ord.

Og alt skjer i fint vær. Som en vitamininnsprøytning før en skrekkelig hektisk uke.

lørdag 1. september 2012

Kildesortering

Skjærene og måkene her i området har fått med seg at vi kildesorterer. De vet hvilken pose de bør gå etter.

Den blå med plast får stå helt i fred.

Den grønne med matavfall derimot. Den må mor feie opp fra gårdsplassen etter en skikkelig formiddagsfest.

Og jeg lærer av mine feil, nå er det ikke lenger noen mellomlagringsløsning ved døren til noen skal forbi søplekassa.

fredag 31. august 2012

Ode til gutta

Jeg blir stadig spurt om jeg ikke snart skal få et barn til. Nummer tre. En jente. Det ville vel være fint med en jente?

Hvorfor det? Jeg har to barn. De er gutter. Det holder for meg. Jeg har ikke noe behov for å fortsette å få barn til det eventuelt dukker opp en jente. Dessuten er det faktisk ikke slik at man selv bestemmer hva det blir. Og mine gutter er da ikke noe dårligere enn en jente? Så hvorfor skal jeg absolutt måtte ønske meg en jente?

Er det ikke bra nok med gutter? Hva er det som er så annerledes med en jente? Kjolene? Jeg tipper at om jeg hadde hatt jente, ville hun ikke gått i prinsessekjole i barnehagen. Hun ville hatt en bukse det går an å bevege seg i. Gummibukse på regndager. Shorts og t-skjorte på sommerdager.

Er det fordi jenter er så stille og rolige? Naboene her har til sammen fem jenter. De er ikke stille og rolige. Mine gutter, med et helt vanlig, gjennomsnittlig aktivitetsnivå, kommer på langt nær opp på det nivået disse jentene holder. Herregud som de hyler! Halv elleve på kvelden, gjerne. Når mine gutter sover.

Er det fordi gutter leker med biler og jenter med dokker? Omsorgstanken? Mine gutter er ikke spesielt interessert i biler. Men de har Lars. En babydokke. Som blir bysset i søvn, skiftet bleie på, matet og sunget for. 

Min lille gutt, som ikke bryr seg om kjønn,
og leker tante Sofie med stor innlevelse
Er det fordi jeg er jente selv at alle går ut fra at jeg vil ha en jente? Blir alle pappaer spurt om de ikke snart skal få en gutt? Fordi de er gutter selv? Blir de med to jenter spurt om de ikke snart skal få nummer tre? Det ville vel vært fint med en gutt? Jeg vet jo ikke. For jeg har to gutter, og bare erfaring med de spørsmålene.

Jeg bare spør. For jeg er fornøyd med gutta mine. Jeg savner ikke hårspenner og musefletter. Kjoler med rysjer og sko med høye hæler på treåringer. Diskusjonen om skjørt i barnehagen midt på vinteren. Barbiedokker. Glitter og øredobber. Og til opplysning: Langt hår kan gutter også ha.

Men hadde jeg hatt to jenter, ville jeg vært glad for det. Jeg ville elsket dem av hele mitt hjerte, slik jeg gjør med gutta mine.

Ikke fordi de var jenter. Men fordi de var mine barn. Slik gutta mine er.

torsdag 30. august 2012

Sunne matvaner

Nå har vi det svart på hvitt. Det har stått i avisen og da må det være sant: Sønnen liker grønnsaksuppe best. Av det sunne, vel å merke. Ikke nødvendigvis best av all mat. Det er vel å dra det litt for langt.

Det passer jo bra, nå som det virkelig diskuteres i alle fora om disse matpakkene. Jeg har ikke orket å bry meg, verken å lage dem eller lese alle meningene om dem. Uansett er det mannen som lager matpakker hos oss, så det er i tilfelle han som må slå seg løs med pepperkakeformer og festlige fjes på salamien.

Tilbake til avisen. Vi har den skolen i Oslo med best tilbud på matfronten, ifølge Aften. Så hva skal vi med designermatbokser?



Den fine artikkelen og de gode kommentarene fra barna feirer vi voksne med et lite sukkerkick før leggetid. Vi praktiserer gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør.

Dessuten vet jo ikke gutta at vi spiser donuts til kvelds. Vi sørger jo for å kaste emballasjen før dagen atter gryr.

onsdag 29. august 2012

Barnevadere

Jeg vinner ikke så ofte, men det drypper da inn noen gevinster av og til. Denne gangen er det en innertier.
 
For et par uker siden vant jeg gavekort på barnevadere, fra denne hyggelige damen. Gavekortet brukes umiddelbart, siden minsten har sett seg ut gummistøvler med krokodille på.
 

I går kom vaderne i posten, og minsten har gått i dem siden. Han tok dem til nød av i natt.
 
 
Har du barn som ikke vil bruke regntøy - kjøp en krokodillebukse med gummistøvler sveiset på. Det funker! Du får dem her
 
Og jeg går neste gang for den store lottogevinsten, så kan jeg kjøpe en hel haug med gummibukser med krokodillestøvler.

mandag 27. august 2012

Skinkestek?

Skinke som henger på stabburet
Mamma, vi må ha skinkestek! Vi må kjøpe skinkestek! Du glemte å kjøpe skinkestek! Og sånn fortsetter det i to timer, innimellom også ledsaget av tårer.

Akkurat det ordet er det ikke så ofte jeg tar i bruk, kjenner jeg. Det er kanskje ikke helt standard middag hos noen under seksti? Men jeg forstår faktisk hvor det kommer fra, siden vi er på Hakkebakke-kjøret om dagen.

Så nå er mamma musen som hjelper Mikkel med å gnage ned en stor skinke som henger på stabburet. En rørepinne fra Jotun og et hoppetau må illudere skinken som henger i tauet.

Mamma orker nemlig ikke å gå i butikken akkurat nå for å kjøpe de nødvendige rekvisitter.

søndag 26. august 2012

Om oppvask og slikt

Det er kanskje litt spesielt å være treogethalvt og ende opp med en oppvaskbørste etter en tur i butikken?


Han har god smak i det minste, Rice er et av mammas favorittmerker, og han får kosten han ønsker seg. Uten å måtte gå nærmere inn på hvorfor han ønsker seg en oppvaskbørste.

Nå er postkassen i alle fall skinnende ren.

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails