Dragemamma

Jeg liker at ting går på skinner. Ikke bokstavelig -  trikk og tog og sånn - men at ting går etter planen. Uten hinder Jeg liker også bil. Jeg er god til å kjøre. Og jeg kan fylle både diesel og spylevæske ved behov. Men det stopper der, sånn på det praktiske planet Jeg har opplevd at hele eksosanlegget faller av, og jeg vet at det bråker og skramler. Derfor får jeg en viss følelse av at noe er galt på vei til svømming med sønnen. Jeg slipper ham av, kjører til obs, mens jeg tenker at jeg er altfor problemfokusert, og at det sikkert ikke er noe, det er sikkert bare mye snø som har festet seg på skvettlappene. Hvis det fortsatt heter det? De tingene som henger rundt dekkene, liksom i åpningen der. I allefall, det er sikkert mye snø og is der i de åpningene, det pleier å være det, om det er skvettlapper eller ikke På obs viser det seg at det verken er snø og is eller nedfallent eksosanlegg. Det er en god gammeldags punktering. Akkurat det er vel ikke det jeg trenger nå....

Det er kaldt over alt. Det trekker en del fra under en dør, men ikke så mye som forventet fra vinduene. Jeg har ikke rene klær, eller de er vel et sted, men jeg vet ikke nøyaktig hvor. Tegnesakene er sporløst forsvunnet, selv om jeg vet at jeg har sett dem et sted. For øyeblikket har vi åpen løsning på soverommene, det er åpent mellom to av dem, og det tredje har ikke vegg mot gangen. Det viser seg at taket er gulbrunt istedenfor hvitt, og vi har vegger i alle varianter, fra gråhvit via babyrosa og aprikos til smurfeblå. Det er støv og tapetrester over alt. På kjøkkenet er det ikke avtrekksvifte. Da vi laget pannekaker i går, holdt vi på å utløse brannalarmen. Hvordan har noen kunnet leve i førti år uten avtrekksvifte på kjøkkenet? Ellers faller kjøkkenet ned, særlig plasthyllene i det ene høyskapet. Derfor står det meste i esker på gulvet. Noe som igjen fører til at det ikke er spesielt mye gulvplass å bevege seg på. Benken er heller ikke så romslig. Men vi har oppvaskmaskin. Den fun...

Jeg er ikke spesielt god til å bake. Det vil si, jeg klarer å bake. Teknisk sett. For jeg kan lese. Jeg kan måle. Jeg kan veie Det jeg ikke kan så godt, er å få det til å se ut som på bildet Derfor legger jeg jo ikke listen spesielt lavt for meg selv i år, jeg bestemmer meg nemlig for å lage en regnbuekake til skolens 17. mai-arrangement Oppskriften er i og for seg ikke så vanskelig. Den finner du her Det du bør gjøre om du skal prøve deg, er å stikke en tur på Cacas og få tak i skikkelig farge. Det holder liksom ikke med vanlig konditorfarge fra Rimi, her vil vi ha skikkelige farger! Jeg ender opp med fem forskjellige pastafarger - nøye valgt ut av minsten. Egentlig skal vi ha seks farger, vi skal eksperimentere og blande gul og rød til oransje. Men det viser seg, da jeg søndag kveld endelig roter frem kakeformen jeg er sikker på er 20 cm, at det vil ikke gå. For den eneste formen jeg har, er 24 cm. Det betyr for lite røre til seks lag Og når man lager røre a...

Jeg kan vel ikke akkurat skylde på Posten  for absolutt alt Så det er ene og alene min egen skyld at det (i år igjen) ikke kommer noe julekort fra denne kanten Dagene flyr, og alle planene om å ta de morsomste bildene, skrive de velvalgte ordene, fremstå som en strukturert og juleelskende mamma med alt på stell, forsvinner raskere enn snøen i Oslo Så derfor, med minstens juletegning, ønsker jeg alle bare her og nå, raskt og effektivt, uten noe mer om og men, en riktig god jul og et godt nytt år! Dette er altså julenissen. Han spiser grøt. Den balanserer på en stein, for ellers vil skålen velte. Rottene danser tett i ring-ring-ring rundt nissen. Noen ser ut som de allerede har fått tak i grøten, og har forspist seg. Julen går sin gang, med andre ord 

Buss 73 er lagt ned. Den gikk ikke så ofte, men den gikk når jeg trengte den Nå henger det skilt på holdeplassen om at ruten er lagt ned, og passasjerene henvises til rute 70 og 71E Det er jo vel og bra. Det er bare det, at rute 70 kjører ikke til den holdeplassen i det hele tatt. Den stopper på Skullerud, som er fem kilometer fra min holdeplass. Og ironisk nok dit jeg skal Rute 71E stopper ved min holdeplass. Men den går jo ikke til Skullerud. Som jo er essensielt, hvis jeg skal bruke den ruten Så kjære Ruter, skiltet er misvisende, det finnes ingen erstatning for rute 73, og jeg har nok en gang fått et dårligere kollektivtilbud

Jeg lærer aldri. Jeg tenker hver eneste gang, at denne gangen går det sikkert bra . Vi er så motiverte, alle sammen, dette blir kjempegøy Og så skjer det samme. Gang på gang Også i dag Melding til mannen: Jeg kjøper pølser. Lag bål i grillen, finn pinner å steke pølser på Mannen: Jeg har ikke spikkekniv lenger. Vi får bruke noe annet Jaja. Det klarer vi vel. Vi har vel noe grillspyd eller noe Hjemme, fullastet med pølser og lomper og melk til varm kakao, og pågangsmot og nå skal vi kose oss, for været er helt fantastisk og det er lille julaften Eldstemann aner ikke hvor utebuksa er, ei heller ullstilongsen. Han forstår heller ikke at å spørre om hjelp er en mulighet. Mamma finner nemlig både utebukse og ull på første forsøk. Minsten nekter å gå på do før alt utetøyet er på. Dessuten klør nisseluene, så det er helt uaktuelt å ta på dem. Det viser seg til alt overmål at grillen er full av mugg, så den kan ikke brukes Mamma er kjempesur, og truer med å avl...

Jeg har aldri drømt om å være leder for mange mennesker, med mye ansvar og mye å holde styr på. Jeg er glad i å ha klare forventninger til hva jeg skal gjøre, en tydelig leder og spillerom til å være kreativ innen gitte rammer. Jeg startet på en master i ledelse for et par år siden, men jeg måtte gi meg. Kanskje jeg hadde hatt igjen for å fortsette, innser jeg nå. Men der og da var det altfor mye for meg Derfor er jeg - kanskje mest av alle - meget forundret over at jeg i år leder et julemarked med stor suksess. Jeg går inn i dette under stor tvil, og er lenge usikker på om jeg har begitt meg ut på noe jeg aldri i verden vil klare å gjennomføre Jeg har tenkt julemarked siden september. I november, da jeg fløy til Stockholm for en helg, var ikke hovedfokus på vei over: Stakkars barna mine, som mister en mor om flyet styrter! Men heller: Hvem skal overta lederoppgaven og få julemarkedet vel i havn hvis flyet styrter med meg inni?  Heldigvis styrter ikke flyet, og jeg kan...

For de av dere som bor i ikke så altfor lang avstand fra Oslo og Nordstrand, kan jeg tipse om et supert arrangement i dag, lørdag Steinerskolen på Nordstrand, i Solveien 113-115 , har sitt årlige, tradisjonsrike julemarked fra klokken 11 til klokken 17 i dag Her blir det sang og dans, lyseurytmi, hest, glaserte epler, julepynt, vi har en norgesmester i svart kaffe bak kaffemaskinen, vi har Ketil Bjørnstad på piano i Musikkafeen, det blir fiskedam i barneboden, helgrillet lam, laks i lompe og 200 vietnamesiste vårruller I delikatessen bugner det av godsaker, blant annet 17 utrolige pepperkakehus, -borger og -utedoer, sild, eplemos, sjokolade, kjeks og mye annet Selv om dette blir en morsom dag, gleder jeg meg litt til den er over. For det er jeg som står som leder for det hele Derfor må jeg dra på skolen nå, for å åpne opp for alle de som kommer og skal gjøre en innsats i dag Vel møtt!

Vi feirer trippel klassebursdag i helgen, for eldstemann og to kompiser. Det er flere fordeler med å slå sammen sånne feiringer Masse morsomt tilbehør å finne hos TGR - Man slipper å ha hele ansvaret alene - Man slipper unna med én bursdag i stedenfor fest tre helger på rad - Man kan snylte på foreldre som er mye mer kreative på matpyntefronten enn en selv Siste punkt er det beste, sånn for min del For bare se på dette Bartetomatene kan jeg delvis ta æren for - melonhodet ikke! Kuleste ever! Vi er en periode redd for at noen skal kontakte barnevernet, særlig da vi kjører en kniv rett i melonhodet. Og når vi sier til barna: God tur hjem. Takk for besøket. Dere får fortelle pappa om melondrapet - og pappaen ser  meget skeptisk ut Barna elsker det! (Og hvis noen lurer på hvordan man får 18 tiåringer til å kose seg med grønnsaker og frukt, smoothie og rundstykker med ost i bursdag, uten å mase om godteri, pølser, brus og slikt - det er nu...

Jeg elsker sommer og sol. Tørt vær. Sandalvær Derfor er det skikkelig kjipt å komme hjem til denne terrassen Etter å ha blitt evakuert fra Senter syd. Der alle sluser rett og slett åpnes. Inne. Jeg er på Norli da det starter der, og gjør et spedt forsøk på å hjelpe de to stakkars damene som skal holde alle bøker, konvolutter og papirer tørre. Vi skyver rundt på noen hyller, og flytter unna noe av det dyreste papiret, som fotopapir og slikt. Midt på gulvet står en liten vaskebøtte. Ikke en dråpe vann treffer den. Til slutt kommer securitasvakten og sier det er best om vi rett og slett bare går ut. Nye sluser åpnes, og jeg tenker at det kan være lurt å handle middag før alt står under vann Rett før jeg kommer til kassa går brannalarmen, nye rør springer lekk på Ica, og jeg må bare legge fra meg laks, kjeks, grønnsaker og brød der jeg står, og komme meg ut. Ikke lenger tørrskodd. Hele gulvet står under vann, og vi plasker oss vei ut. Ved døren insisterer flere på å g...

Huset er et eneste stort kaos. Det er ting og rot over alt. Ispedd store hybelkaniner. De er det jo forsåvidt enkelt å gjøre noe med, jeg mangler bare fullstendig motivasjonen, og håper de tar til vettet og flytter ut av seg selv snart. Noen av dem er vel minst tenåringer. Maur har vi også noen av, selv om det kan virke som vi klarer å holde dem litt på avstand i år. Bank i bordet. I hagen er det snegler, og mannen går på jakt hver kveld. Nå har vi lest om en vidunderkur mot disse småjævlene, og må innom butikken og kjøpe vørterøl i kveld, for å ta opp kampen. Men altså, tilbake til huset. Vi har en periode nå hatt en arktitekt til å se på muligheter til å bygge ut. For i hagen har vi plass. Et tilbygg vil jo også begrense plassen sneglene har å boltre seg på. Det vil være plass til ti kvadratmeter rom, med 13 kvadrat balkong på toppen. Jeg har gledet meg og sett frem til det, har begynt å innrede nytt syrom, og sett for meg klestørk i frisk luft på balkongen. Men. Dessverre blir det s...

Kjære #Ruter Nå har sønnen på ni brukt buss som kommunikasjonsmiddel til og fra skolen i et semester. Han er i den sammenheng en pliktoppfyllende og realtivt ryddig fyr, som stort sett har både retningssans og et klart bilde av hvor han skal, hvor lang tid det tar og hvordan han kommer seg dit I dag går han - nok en gang - på feil buss. Nå kan man jo si at niåringer ofte går der i sin egen verden, og ikke nødvendigvis følger med på sine omgivelser, men siden dette er min sønn, og jeg vet at han har respekt for skolens regler, ønsker han faktisk ikke å komme for sent til skolen. Derfor tror jeg ikke han går på feil buss med overlegg Det er ofte lett å fordele skyld ut på andre enn seg selv, særlig når man er ni år. Det vakke min skyld , er et hyppig brukt argument. Men i dette tilfellet vil jeg si meg enig med sønnen. Som oppgitt sier: Ja men mamma, hvordan skal jeg forstå hvor bussen skal, når det står Holmlia foran, Grorud på siden og Furuset bak på bussen? Det er jo ikke...

I går så jeg et øyeblikk for meg et liv bak murene på Gaustad, hvite skjorter med lange ermer og små blå piller i glass på nattbordet hver kveld. Jeg hadde ikke min beste dag, med andre ord. Til slutt kom naboen inn døren her som en ånd. Han dekket på bordet, pakket ut varme vafler, satt frem medbrakt syltetøy og gikk. Hadde det ikke vært for at vaflene sto foran meg, ville jeg trodd det var en drøm. Det reddet dagen min.

Den morgenen jeg drømmer om: To barn som står opp når jeg ber dem om det To barn som kler på seg det rene tøyet mamma har funnet frem To barn som sitter pent ved kjøkkenbordet og spiser frokost - og drikker av glass To barn som pusser tenner og tar på sko og er klare til å gå når vi skal En blid og opplagt mamma i bil rett til jobb, ledig parkeringsplass og ferdig kaffe Idyll Den morgenen jeg faktisk har: En sur åtteåring som ikke vil ha mat En veldig trøtt treåring som ikke vil stå opp og kle på seg fordi han ranglet til langt på kveld i går En treåring som nekter å drikke av glass men krever tåteflaske full av biola, og som dramatisk kaster seg ned på gulvet og hyler: Jeg falt - jeg falt , hvis han ikke får tåteflaske En åtteåring som i siste sekund kommer på at han skal ha med en stein på skolen, for det har han fått i lekse av læreren i sommer: Finn en fin stein . Siden vi har vært ved Minnesund og lett etter smaragder i sommer, burde jo ikke det væ...

Inne hersker kaos. Det er støv og rot i hver en krok. Det er klesvask som må henges opp. Rent tøy som må i skuffer og skap. Skittentøy som bør i maskinen. Det er hybelkaniner på størrelse med små bulldog-er. Men mann og sønn er på Tusenfryd. Minsten insisterer på å gå i barnehagen. Det er sol og sommer ute. Og jeg har rett og slett ikke lyst til å rydde og vaske på en sånn dag. Derfor sitter jeg i solen, med Murakami og kald drikke. Og nyter at det fortsatt er tre dager igjen av ferien. Hverdagen kommer fort nok. Hybelkaninene går jo ikke noe sted. Og hadde de gjort det, hadde ikke det vært noe problem heller.

Det er vår.  Alle går på loppemarked. Alle finner masse fint. Alle elsker det. Rote gjennom gamle ting, stå i kø med alle de andre, krangle om en sofa med slitent trekk og kjøpe en sykkel man strengt tatt ikke trenger, men den er jo så billig og det kan jo være lurt å ha. Jeg tenker med jevne mellomrom at jeg også må bli sånn. Og gir meg i vei. Optimistisk og glad. Helt alene, inspirert av utallige bloggere som stadig viser frem sine funn. Helt uten unger som maser om kaker og pølser og om å få kjøpe den utslitte leketelefonen med klissete spor etter grøtfingre og snørr. Men jeg innser raskt at jeg aldri kommer til å bli sånn. Det er så mye ekkelt å bla seg gjennom før man eventuelt kommer til godsakene. Det er altfor mange som bruker loppemarked som avfallstasjon. Jeg ser utslitte sko, vesker som mangler hank, puter med hull i, uvasket servise, en kjøkkenvask uten røropplegg, bord uten plater, og jeg kjenner at jeg mister motet. Jeg orker rett og slett ikke se gjen...

Minsten finner mammas jobbnøkler og adgangskort i en veske som ligger og slenger. Se, nå er jeg mamma! Og du er mamma. Vi er begge mamma. Strålende fornøyd forkynner han at nå har jeg låst døren! Og alle smiler og nikker og er med på leken, sånn på autopilot, uten å legge noe særlig i det. Helt til det ringer på døren, og vi skal åpne. Vi kommer rett og slett ikke ut. Stuedøren er faktisk låst. Så her står vi da, relativt overrasket over at han faktisk har klart å låse, helt på ånkli . Og det ringer på igjen. Og igjen. Heldigvis vet vi hvem som står der på utsiden, og kan ringe og si j ada, vi er her, men vi kan dessverre ikke åpne sånn helt umiddelbart . Siden han med nøklene nekter å gi dem fra seg. De er hans, nemlig. Vi har jo ikke nøkler i dørene her. Og prøver saks. Kniv. Til slutt finner mamma noen nøkler i en skuff. Og får låst opp, etter mye plunder. Hvordan han har klart å låse så kjapt og ubemerket, med helt feil nøkler, er et mysterium. Og siden det jo ...

Minsten har fått det for seg at vi har spøkelser i huset. Mamma må passe på så alle kommer gjennom døren før den lukkes, de må alle ha mat og så videre. Ganske omtenksom faktisk, treåringen. Det er ikke sånn at mammaen hans tror på spøkelser. Men det er klart: I dag kommer jeg hjem og blir møtt av to bilder som ligger veltet i trappen. De sto helt fint da jeg gikk i dag tidlig. Og mens jeg står på badet og tenker: Skal jeg sette på en klesvask nå, eller skal jeg vente til i kveld? , åpnes en skapdør og ut faller en porselensskål med bomullsdotter. Uten at jeg er nær skapet. Hva blir det neste? Minsten som sier: I see dead people! Ha en åndelig kveld!

Dragemamma kjemper en evig kamp mot ødelagte leker, plastdingser og andre småting som for eksempel stein, pinner, papirlapper og skruer. Typisk ting mamma gjerne vil kaste Det er ikke alt vi behøver å spare på. Donaldblad-dingser. Mc Donalds-dingser. Pokemon-dingser. Mamma kaster med jevne mellomrom. Og lærer aldri. Kaster det ikke ute direkte. Og begraver det heller ikke godt nok i posen inne. Eldstemann (indignert): Men - hvem har kastet denne nå da? Hvorfor ligger den i søplekassen? Det ligger til og med noen fotballkort der! Pappa (tørt): Minsten - er det du som har lekt søplemann igjen nå? Mamma sitter helt stille og sier ingenting, lar det gå utover minsten. Hans favorittsyssel er jo uansett for tiden å være søplemann. I går gjemte han et bananskall på ukjent sted. Mannen har ennå ikke funnet mer enn halvparten. (Når fluene dukker opp, vil vi finne ut hvor resten er). Når eldstemann har lagt seg, med ødelagt lyssverd fra Mc Donalds, fisket ut fra sø...