Hvor er barnet mitt?

Som nevnt i forrige innlegg, finnes det nesten alltid flere sider av samme sak

For eksempel nå på torsdag. Da minsten ikke kommer hjem til vanlig tid fra skolen. Da mamma til slutt blir småhysterisk og ringer Oslo taxi

Jeg lurer på hvor mange sånne telefoner de har hos Oslo taxi på en gjennomsnittsdag. For han jeg snakker med er like rolig, selv om jeg til slutt skriker, med høy pipestemme: - Jamen, hvor er sønnen min da?!! Er det ingen som vet det?

Jeg hører jo selv at jeg er hysterisk. Og nå i etterkant er det kanskje litt morsomt. Men det er faktisk ikke spesielt morsomt der og da. Det går veldig mange tanker gjennom hodet på veldig kort tid. Og de er ikke gode, de tankene, det er de virkelig ikke

Å ikke ha kontroll på hvor barna mine er, det er den verste følelsen jeg vet om

Jeg vet fortsatt ikke hvilken versjon som er riktig; skolen sin (Det kom ingen drosje) eller Oslo taxi sin (Noen sa at minsten ikke skulle ha drosje i dag, så vi dro igjen)

Heldigvis er jeg rolig nå, for som i de aller fleste situasjoner ordner det seg, og jeg har full kontroll på minsten igjen

Og hovedpersonen selv. Han kunne ikke brydd seg mindre. Han forstår ikke hvorfor mamma stormer ut og river ham ut av drosjen da han endelig dukker opp, en time for sent. Han forstår ikke hvorfor mamma må nusse og kose ekstra mye. Han forstår ikke hvorfor storebror spør om hva som skjedde

Han bare kjeder seg noe helt enormt, fordi han ikke får se på tv med det samme han kommer inn døren

For ham er alt som det pleier, med andre ord

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Det snør

Kjære Trude Mostue

Høstutstillingen neste?