Det snør

Det snør i Oslo.

I tilfelle du ikke har fått det med deg.

Det snør helt vilt, det er kaos og ufremkommelig og jeg har vært ganske lei et par dager.

Samtidig tenker jeg at vi alle må ha litt tålmodighet. Jeg har i dag sittet på en buss. Som kom, til tross for at Ruter-appen kunne informere om at det sannsynligvis ikke ville skje med det første. Antakeligvis var denne bussen en time forsinket

Uansett, jeg satte meg på bussen og sendte melding hjem: På vei, det går en buss! Hurra!

Helt til Lambertseterveien. Den bakken opp der, den er jammen ikke god i snøvær. Og leddbusser i Oslo er visst ikke ment å brukes om vinteren, har jeg forstått.

Nå har jeg sett et og annet kommentarfelt, hvor de som vanligvis kommenterer på alt, selvsagt har noe å komme med i denne situasjonen også. Som at "sjåførene hos Ruter (eller Norgesbuss da, som de vel kjører for) går i sandaler og derfor ikke kan kjøre på vinterføre"

Til deg i disse kommentarfeltene vil jeg oppklare et par ting:

  • Jeg forstår hva du prøver å insinuere (insinuere betyr å beskylde med vage antydninger). Du prøver å insinuere at det bare er mennesker fra varmere strøk, eller som du kaller dem, berikelsen, som kjører buss. Og at de ikke er vant til snø og vinter fordi de kommer fra Afrika, og derfor stopper bussen i Oslo i dag. For det første vil jeg gjøre deg oppmerksom på at det ikke er sånn at alle flyktninger får utlevert førerkort klasse D og DE ved grensen. Det er et langt og omfattende opplæringsløp før noen får kalle seg bussjåfør. Man må blant annet gjennom et grunnkurs for tyngre kjøretøy før man i det hele tatt kan vurdere å begynne med busskurset. Det er også en del andre forutsetninger der. Så det er ikke sånn at hvem som helst fører bussen i Oslo. For det andre er det faktisk ikke innvandrernes skyld at det snør. Det er superenkelt: Været kan ingen rå over. Ingen.

  • For det tredje. Da jeg var liten og tok skolebuss hver dag, het sjåføren Ragnar bussjåfør. Han kom fra indre Vestfold og var helt sikkert vant med vinterføre. Og han sleit på glatta. I de bratteste bakkene om vinteren ble vi alle sammen beordret bak i brønnen. Bakerst i bussen. For at han skulle komme opp bakken. Og det var ikke en leddbuss en gang.
Derfor hadde jeg dyp sympati med den stakkars sjåføren på 79-bussen i dag. Det tok 25 minutter å komme opp 150 meter. Han var flere ganger ute rundt bussen, dyttet på dekkene, ringte en venn, kjempet med nebb og klør for at bussen skulle komme opp. Og jeg satt der og holdt nesten pusten i spenning. Og vurderte å tilby at vi alle skulle stå helt bak i bussen. Men jeg kan ikke nok om busser, så jeg er ikke helt sikker på om det ville være et bærekraftig forslag.

Etter en evighet løsnet det plutselig. Eller det festet seg, er kanskje heller riktig å si. Det var like før jeg brøyt ut i trampeklapp. Og Christer Falck, som satt foran meg, snudde seg og sa: Vi burde kanskje gi ham en applaus eller?

Og så gjorde vi det, Christer og jeg.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Barnesanger og hottentotter

Polekspedisjon

Peis og lystgass