Trygge barn

Da eldstemann var liten, sånn ca tre år, gikk han på barnedans. Ingen stor suksess. Han forsto rett og slett ikke hvorfor han skulle løpe rundt i ring med et silketørkle bak seg og være vind. Og regn. Og ekorn. Og hva det nå var. Til tonene av Vivaldi

Jeg ser poenget hans. Jeg syns også det var ganske dumt

På det samme kurset kom en jente, også ca tre år. Hun klamret seg til mammaen sin. Og mammaen sa: - Uff vennen, dette var virkelig skummelt. Her var det mange mennesker!

I disse hysteritider, med eksperter som langer ut mot hverandre i debatten om det er bra for barn å være borte fra mor i fem minutter, har jeg tenkt å kaste meg inn i diskusjonen

Jeg tror nemlig at sunn fornuft er det aller beste

Jeg kjenner barn som ikke tør å snakke. Alt må hviskes via mamma. Så kjenner jeg barn som gir mannen i skobutikken en hadetkos etter skokjøpet. Og så kjenner jeg veldig mange barn som er noe midt imellom. Som er trygge på seg selv og tør både å snakke med folk, overnatte borte og gå på kurs i barnedans uten at det er noen stor sak

Barn som har fått lov til å være borte fra mamma. Som tør å være seg selv også sammen med andre de ikke kjenner så godt. Fordi de er vant til å forholde seg til andre mennesker. De har nemlig aldri blitt fortalt at et rom med andre mennesker i er noe skummelt. Det er noe helt naturlig. De takler livet. Rett og slett

Og så vet de at mamma elsker dem over alt på denne jord. Selv om mamma skulle slumpe til å sende dem til mormor i vinterferien


Kommentarer

  1. Veldig enig med deg når det gjelder dette altså...

    Og "Og så vet de at mamma elsker dem over alt på denne jord. Selv om mamma skulle slumpe til å sende dem til mormor i vinterferien". Da lo jeg godt altså ;)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Det snør

Kjære Trude Mostue

Høstutstillingen neste?