Ustabil programvare

Noen ganger skulle jeg ønske disse barna kom ferdig programmerte og klare for livet i tospann med mammaen sin. Og pappan sin. Eller i det minste med en kort bruksanvisning

Eller pauseknapp. Det kjenner jeg hadde vært fint å ha. Stadig oftere, egentlig

Det er ikke så lett for mamma å forstå fra dag til dag, eller gjerne også fra minutt til minutt, hvorfor Shrek-tannkremen ikke lenger faller i smak, den var jo helt godkjent i går. Hva mamma har gjort galt og hvorfor pappas nærvær plutselig er akutt påkrevd, selv om han var dum for ti minutter siden. Hvorfor man ikke kan ha på den genseren nå, den var grei for fem minutter siden. Og hvordan mamma skal forstå at man ikke liker leverpostei klokken 19.25, når det ble ettertrykkelig ønsket klokken 19.22

Minsten er i sin verste teste-mammas-grenser-periode. Han tester dem hele tiden og litt på overtid, og helst på kvelden når alle er slitne og vi er litt over den anbefalte leggetiden

I dag er det pappas tur til å få minsten klar for natten. Til slutt må jeg bare gå opp og se hva som skjer, da minsten hyler seg hes fordi han ikke vil ha pappa i nærheten. Pappa kan bare gå ut, han skal faktisk ikke stå noe sted. Og han hater pappa. Til slutt hater han også mamma

Det var det med den pauseknappen da. Jeg går. Hadde det ikke vært for at det er så slitsomt å være med på, kunne man jo ledd litt av en sint, kald, våt og naken gutt som nekter å tørke seg etter dusjing fordi håndkleet ble tatt ned fra kroken for tidlig. Eller en annen lignende god forklaring

Neste gang jeg kommer inn, får jeg lov til å tørke håret, pusse tenner og hjelpe med pysjen. Jeg får vite at det med å hate mamma og pappa bare var på tull. Det er hans måte å si unnskyld og vise anger. Jeg ber ham om å gå til pappa og si unnskyld. Sånn skikkelig

Men gå kan han rett og slett ikke. Han har så vondt i benet, plutselig

Det går heller ikke å rope unnskyld ned til pappa: - Jeg har altfor vondt i munnen til å snakke med pappa

Akkurat

Hvor la vi egentlig den bruksanvisningen?