Alle som har hatt baby kjenner følelsen. Situasjonen der du endelig, etter mye strev og slit, har fått den lille til å sove (eller egentlig har han sovnet av ren utmattelse). Du sitter der, i en vond stilling og må egentlig tisse, med tør ikke røre deg, knapt trekke pusten. Du tenker Ja dette var jo slitsomt, men det er jo også litt koselig å sitte her, med en varm liten kropp på fanget, med sovepust og røde roser i kinnene Og så går det mange år. Til du en dag opplever at han som nå er blitt 1,80 lang og ikke lenger har røde runde kinn, frivillig kommer frem fra gjemmestedet sitt. Sent på kvelden. Og han kryper opp i sofaen, bruker knærne dine som ryggstøtte, og snakker, helt uoppfordret, om noe som har skjedd på skolen. Om Kim Jong-Un og forholdene i Nord-Korea. Om frykten for at han kanskje egentlig lever i Truman show. Og hvor vanskelig det er å forstå at universet er uendelig og det må jo stoppe et sted ellers blir jeg gal, mamma, av å ikke forstå. Du sitter der da, og tør nesten
Jeg ser Blindeforbundet reagerer på disse nye el-sparkesyklene som nå ligger strødd rundt i byen. Jeg tenker jo at selvfølgelig vil dette gå galt, til og med jeg som ser vil jo snuble i de der Men neida, det er ikke det som er problemet Problemet er påkjørsler. Bakfra Er det førerne av sparkesyklene som plutselig er blinde da eller?
Da sønnen var liten og gikk i barnehagen, var det meste et problem. Han satt for stille under måltider - der de andre sto på bordet og kastet mat på hverandre, trakk han seg unna. Han gikk bort hvis det ble krangling, og istedenfor å slå ønsket han å løse problemer verbalt. Vi snakket for avansert med ham, og vi tok ham med på teater - dette var ikke bra for små barn. Han hadde både for grovt brød og for variert frukt i matboksen. I tillegg til en haug andre rare tilbakemeldinger. Avdelingsleder hadde oss inne til samtale for å forklare oss alle disse problemene. Og konkluderte med at det kom definitivt til å bli problemer med dette barnet, han ville bli fullstendig sosialt inkompetent. I går var jeg på samtale med sønnens lærer på videregående. Han får gjennomgående gode karakterer. Han er spesielt god i fag hvor han må kunne argumentere og spille på lag med andre. Han er en god venn og en flott person å ha i klassen, trygg og vennlig mot alle, han deltar aktivt i alle fag og han er e
Oj god bedring, vi fikk rød gips på arma i fjor
SvarSlettIkke så alvorlig. Gror fort, ti dager. Vi hadde rød gips på armen i 2010...
SlettUff stakkaren da... god bedring!
SvarSlett