Kåre og Hubert
Jeg har de siste dagene lest meg litt opp på pinnedyr. Kanskje litt sent siden vi har hatt dem siden august, men til mitt forsvar er de ikke mine, og jeg har derfor ikke engasjert meg så veldig i dem.
Vi har en liten krise her hjemme for tiden; Kåre har det ikke så bra, og er blitt stiv som en stokk.
Jeg tenker han er død og lurer på om slike pinner fungerer som opptenningsved, mannen håper i det lengste det bare er en lett influensa. Jeg er innom tanken på at det kan være de blir stive og rare før de skifter ham. Jeg leser også at de kan bli rammet av anfall av muskelstivhet, men jeg er redd dette er mer enn et lite anfall; løpet er kjørt. Jeg tror ikke det er håp lenger.
Nå er det ikke så lett å se forskjell på et levende pinnedyr og et dødt. På bildet er han til høyre død. Eller vi tror han kan være det. Av og til går det noen rykninger gjennom kroppen hans, men han rører seg ikke noe særlig rundt.
Mannen spurte eldstemann i går om vi skulle gå for kremasjon. Det er visst ikke så aktuelt. Han skal begraves ute. Da det ikke er så lett for tiden, på grunn av frost, får vi se hva vi kommer frem til.
Om pinnedyr trives alene får vi nå testet ut, siden Hubert fortsatt er i god form. Det er mulig vi må skaffe ham et par kompiser.
Pinnedyr! Det tenker jeg må være enda mindre selskap i, og engasjerende enn en thailandsk kampfisk ved navn Helge.
SvarSlettDu får ta kontakt med dyrebutikken. Det gjorde vi da Helge I fikk hvite prikker på finnene og øyene så ut som om de skulle trille ut av det lille fiskehodet. Han hadde "hvitprikk-syken". Dah!