Kardemomme

På nyttårsaften var vi på teater og så Kardemommeby på Nationaltheatret. Til stor, eller kanskje enorm, glede for minsten. Utkledd som politimester Bastian fikk han sitte på første rad, og hadde nærkontakt med såvel løven som de tre heltene, Kasper, Jesper og Jonatan. Det var like fascinerende å se på gutten som på scenen; han er ikke en gang fylt fire år, og sier alle replikkene sammen med skuespillerne. Han synger fornøyd med på alle sangene og roper og hoier uredd når han oppfordres til det.
 
 
Så i dag leser jeg i avisen at han blir skadet for livet av å oppleve dette. Den kritikerroste regissøren Sofia Jupither klasker til med en lang kronikk i Aftenposten. Der hun går til et voldsomt angrep på teateret, på regissørene, på Egner og i siste instans på meg, som lar barnet mitt oppleve Egners fantasifulle univers.
 
Og blir målløs. En teaterregissør kan virkelig ikke mene dette? Er det ikke dette teater er? Fiksjon? Virkelighetsfjernt?
 
Røverne er røvere. Tante Sofie er sint. Eselet ikke vil gå. Brannen slukkes og røverne til slutt blir helter. Og tante Sofie blir helt myk. Og gift. Det er fiksjon. Oppdiktet. Ment å skulle underholde.
 
Er det ikke dette teater handler om? Underholdning? Det gode mot det onde? Hvor det gode oftest seirer?
 
 
Min sønn på fire er i stand til å se forskjellen på fiksjon og fakta. Det forventer jeg da også av en åtteårig sønn til en teaterregissør. Dette er en fortelling. En historie. Som barn elsker. Vi trenger ikke blande inn likestilling og høyreekstrem retorikk i dette. Virkelig ikke!
 
Kjære Sofia - du undervurderer barn. De vet ikke hva høyreekstremisme er. Men de er i stand til å se forskjell på teater og virkelighet. De vil ikke snike seg ut om natten i horder og røve damemennesker bare fordi Kasper, Jesper og Jonatan gjør det.
 
Og før man sparker vilt i øst og vest og går til angrep på den norske kulturfølelsen, burde man kanskje se seg om hjemme først. Er det ikke en liten jente som bor alene uten foreldre et sted i Sverige? Som har en veske full av gullmynter, som kaster røvere opp i trærne, som ikke går på skolen og som sover med skoene på. Hvor er barnevernet? Hva skal barn tro? At det er livet?

Jeg tror ikke barn ønsker å bo alene uten mamma bare fordi de leser Pippi. Jeg tror heller ikke gutter blir latsabber som forventer full oppvartning fra et damemenneske bare fordi Kasper, Jesper og Jonatan gjør det.

Jeg kommer til å fortsette å lese Kardemommeby for minsten. Han kommer samtidig til å få en oppdragelse som tilsier at han blir en fornuftig ung mann som ikke røver damemennesker og som faktisk lager maten sin selv.

Fordi han faktisk vil være i stand til å se forskjell på en fortelling og det virkelige liv.

Kommentarer

  1. Snakk om.... Hun har jo aldri hørt historien før.... Stakkars menneske, tenk å få sånt sjokk da hun endelig hørte den...! Godt sønnen kunne le sammen med de andre barna i det minste!

    SvarSlett
  2. Blir ikke røverne sjefet rundt etter hvert av den de kidnappet?

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Det snør

Kjære Trude Mostue

Høstutstillingen neste?