Så lenge det er bilde av et eple på

Pappa har vært innom posten og hentet en pakke.

Minsten er ellevill, og deler pappas voldsomme begeistring for pakken og innholdet. Pappa er lykkelig over at han har fått en teknologielskende venn i minsten, og er like ellevill. Han tenker nok: Oppdragelsen viser seg å være riktig! De får riktige verdier, disse små. De har forstått det, de vet å verdsette produkter med eple på, heldigvis og takk og lov for det.

Minsten er enkel. Det er eple på. Det er kult. Og så er det bokstaven hans på. Opp og ned. Da blir produktet kjapt godkjent. Og så er han ferdig. Nå vil han se på tv! Ordentlig tv. Ikke masse bokstaver og passord og sånt.


Men nye bokser med eple på er ikke bare noe man setter frem og ferdig med det. Det må installeres og kobles og sjekkes og alt mulig. Og tekno-vennen er ikke lenger venn. Han er utålmodig treåring som vil se på tv. Ordentlig tv.

Jeg sitter lettere fascinert i sofaen og vet ikke helt hva som foregår. Hvorfor har vi egentlig fått en ny boks? Pappa forsøker å forklare. Han har stjerner i øynene og myk stemme. Vi kan få netflix og mobilbilder rett på tv, og vi kan koble laptop-en på og få en stor skjerm. Jeg forstår fortsatt ikke vitsen. Skjermen på laptop-en er jo helt grei som den er?

Denne ignoransen skulle de visst om, de på jobb, som tror jeg er teknisk begavet!


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Det snør

Høstutstillingen neste?

Kjære Trude Mostue