Hva skjer når du ser tastaturet?

Engasjement er viktig. På flere områder. Jeg engasjerer meg, men ikke så ofte i full offentlighet. Jeg vet hva jeg syns er rett og galt, og står for det. Folk får være enige eller uenige. Men jeg gjør det gjerne i det private.

Jeg har skrevet det før, og jeg gjør det igjen: min blogg er et fristed. Et sted uten de store engasjementene. Uten de store utbruddene. Uten de store ordene. Jeg vil underholde. Jeg vil få folk til å smile gjenkjennende, eller glede seg over at det ikke er dem. Jeg vil ikke skape debatt, krangel eller uvennskap.

Derfor holder jeg meg unna en del temaer. Temaer som virkelig engasjerer.

I gamle dager, da jeg var liten, og internett ikke fantes, var det også engasjement. Folk skrev leserinnlegg i avisen. Trykt på papir. De var den gang, som nå, opprørte over dette og hint. Men det er klart, opprøret mildnes litt i prosessen: lese en avisartikkel - finne blyant og papir - skrive ned alle meninger om saken, pusse ut feil og begynne på nytt - putte brevet i en konvolutt - komme seg til posten - sette på frimerke og sende brevet. I andre enden sitter også noen: motta brevet - åpne det - lese det - vurdere om dette er noe å trykke - sende det i trykken - få avisen ut til folket.

Det er klart det forsvinner en del meninger på den veien. Den er lang. Det er mange som ikke fullfører. Og mange som blir sensurert underveis.

I dag har vi nettilgang 24 timer i døgnet. Kjapp informasjon og en mengde kanaler. Over alt. Ikke bare hjemme ved kjøkkenbordet, men på bussen, på jobben, mens vi sitter på kafé og venter på noen, mens ungene tar kveldsbadet, og under middagen. Og vi lar oss engasjere. Uten hemninger. Uten sperrer.

Engasjement er som sagt viktig. Alle har noe de brenner for. Stort eller lite. Personlig eller offentlig.

Uenigheten har nok alltid vært der. Det er bare det at nå blir den så tydelig, det er så enkelt. Nettaviser åpner for kommentarer. Blogger har kommentarfelt. Facebook, twitter, over alt blir du matet med informasjon, holdninger og engasjement.

Jeg har i dag, ved en tilfeldighet, lest bloggen til Melissa, som bor i Spania og er opptatt av kostholdet til barna. Hun er meget engasjert i saken. Til det ekstreme. Så kan man jo velge hva som er rett og galt. Om en mor skal skrive detaljerte lister til barnehagen over hva hennes barn skal spise. Eller bare la det skure og gå. Eller kanskje en mellomting.

(Og så kan vi jo også kose oss med Pias innlegg om Bønna i samme slengen, tenker jeg.)

Men om jeg er enig eller uenig med Melissa er egentlig helt uviktig her. For det kan jeg ta standpunkt til i det stille. Jeg går ikke til personangrep på henne av den grunn. Slik de aller fleste av de 260 kommentarene i hennes innlegg gjør. Et sted på veien mellom de håndskrevne leserinnleggene og det store åpne nettet forsvinner visst en god del folkeskikk.

Hva er det som skjer med folk så fort de får et tastatur mellom hendene? Er det fordi det er tilsynelatende anonymt? Har du lov å være stygg mot andre når du ikke kjenner dem?

Noen ganger er det kanskje best å la vær å skrive den kommentaren du føler er så treffende. Eller skrive den med blyant på papir.

Kommentarer

  1. Veldig fint innlegg!
    Man trenger ikke være enig nei. Og jeg er enig i mye av det du skriver. Folk mister folkevettet noen ganger og det er trist.

    Listen min ble ikke så veldig lang altså, den var mer eller mindre:
    Kan dere (om det er mulighet uten å lage for mye pes) være så snill å:
    Bytte ut yoghurten med en yoghurt naturell
    Gi henne frukt istedet for kjeks
    Spør om hun vil ha vann istedet for å helle melk i glasset hennes
    Gi henne glutenfri kjeks når dere gir kjeks til alle barna

    De var veldig imøtekommende i barnehagen og syns ikke det var noe problem å gjøre disse små endringene.

    Ha en fortsatt fin kveld.

    Hilsen melissa i spania

    SvarSlett
  2. Jeg også ble sjokkert over alle kommentarene på den bloggen du nevner. Jeg kom inn gjennom nettsiden til avis. Sånt genererer mange besøk - også dem som hisser seg lett opp.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Det snør

Kjære Trude Mostue

Høstutstillingen neste?