Dragemamma

Jeg følger Yousef Assidiq på Facebook. Jeg syns han er morsom. Og tøff I går hadde han en status som vises på bildet under her  Så det jeg nå sitter her og lurer på, går til alle dere der ute som faktisk kan komme på å si sånt - helt ut av det blå - til folk dere ikke kjenner, som dere ikke vet noe som helst om: Hva i alle dager får deg til å tro at det er greit?

Det finnes en del mennesker i verden som ser seg nødt til å flykte fra hjemlandet sitt. Fra et land hvor de er forfulgte eller undertrykte. Av forskjellige årsaker Fordi de er homofile Fordi de tilhører et annet folkeslag enn de som sitter med makten Fordi de er uenige med han som leder landet Fordi de tilhører feil religion eller kaste Det finnes mange grunner til at noen flykter. Men det de ønsker å oppnå, er felles: Det er frihet. Trygghet. Demokrati De flykter til Norge. Til et land i frihetens og demokratiets ånd Til et land hvor det største problemet er om Statoil-koppen kommer til å holde hele sesongen, eller om man må innom og klage og bytte til en ny. Og om kaffen faktisk er så god på Statoil at det er verdt bryet De flykter til Norge, der de kan gå en onsdag ettermiddag i Oslo sentrum og faktisk slumpe til å møte en statsminister. Eller finansminister. Eller en annen minister. Og så kan de si Hei! Og så får de et Hei! tilbake. De kan slå av ...

Åh! Jeg vet det jo. Jeg må slutte. Men noen ganger klarer jeg ikke Jeg blir sittende og lese kommentarer på nettaviser. Det er så dumt. For jeg blir ikke lettere underholdt. Jeg blir sur og irritert I dag leser jeg om han gamlingen i Nordland som mener han er så gammel at han ikke behøver å forholde seg til lover og regler, verken til vanns eller til lands Hvor gammel må man være før man kan slutte å forholde seg til lover og regler? Nitti? Eller skjer det ved pensjonsalder? Og går man av med AFP, kan man da velge seg ut noen lover og regler man slipper å forholde seg til? Nå får han gamlingen holde på som han vil. Det er faktisk ikke lov å kjøre uten sertifikat. Men siden han er nitti får han vel lov da? Eller? Det jeg blir mest skremt av, er alle de som heier på ham i kommentarfeltene. Og på Facebook. Det første ordet som faller meg i hu, er anarki Hentet fra wikipedia, er en av betydningene: Fravær av styrende prinsipper, som for eksempelvis felles standarder og formål...

Kjære den det måtte angå   Det er greit å ha noen å skylde på   Men kanskje man skal passe litt på hva man sier høyt. Til pressen. Når det gjelder plassering av skyld   For jeg - uten å være ekspert - tør å påstå at ting kan skje. Igjen og igjen. Når som helst. Hvor som helst. Med hvem som helst   Da vil det jo være Siv sin skyld. Eller Erna sin. Og det er det vel gjerne ikke?

Sønnen får nye lærere, og jeg går forandringene i møte med åpent sinn og positiv innstilling, uten å ta sorgene på forskudd Det samme forsøker jeg med ny regjering. Vi har hatt Høyre-regjering før, uten at det gikk riktig galt. Vi har hatt andre enn Jens til å lede landet. Dette kan gå riktig så greit, om vi er åpne og positive og ikke tar sorgene på forskudd Men dessverre. Jeg sliter nok litt mer med de regjernigsgreiene enn med de nye lærerne. Det må jeg innrømme. Jeg forsøker å være fordomsfri og åpen, tolerant og inkluderende. Men jeg kjenner jeg kommer til kort noen ganger Det er ikke egentlig politikerne jeg reagerer på. Det er velgerne som har stemt dem frem til å lede landet vårt. De har stemt på nettopp disse fordi vi i Norge sliter . Vi er et u-land sånn samferdselsmessig. Visstnok Har disse menneskene noen gang vært utenfor Norges grenser? Og da mener jeg litt lenger enn Svinesund

Jeg leser i Nettavisen at eliten i Nord-Korea mesker seg med iskrem mens folket må leve på under 400 gram mat, det vil si mais, om dagen   Det er jo skremmende i seg selv. Men det mest skremmende er kommentarfeltet under artikkelen. Der 'makteliten i Norge' sammenlignes med kommuniststyret i Nord-Korea   Har vi det virkelig så ille i Norge? Når du tenker deg riktig ordentlig godt om?   Vi har noen hullete veier. Men vi kjører SUV, så det burde gå greit, de tåler en trøkk   Noen mangler barnehageplass. Men noen kan også få penger fra staten for å være hjemme med barna sine   Noen må vente på en hofteoperasjon. Ja, det er ikke så greit for den som må vente. Men vi har både sykehus og medisiner og får legehjelp om det oppstår akutte problemer   Vi har gratis skolegang. Riktignok uten gratis skolemat. Hvis man ikke velger Steinerskolen da, hvor de har økologisk mat hver dag. I rikelige porsjoner   Vi har lov til å si hva vi m...

Engasjement er viktig. På flere områder. Jeg engasjerer meg, men ikke så ofte i full offentlighet. Jeg vet hva jeg syns er rett og galt, og står for det. Folk får være enige eller uenige. Men jeg gjør det gjerne i det private. Jeg har skrevet det før, og jeg gjør det igjen: min blogg er et fristed. Et sted uten de store engasjementene. Uten de store utbruddene. Uten de store ordene. Jeg vil underholde. Jeg vil få folk til å smile gjenkjennende, eller glede seg over at det ikke er dem. Jeg vil ikke skape debatt, krangel eller uvennskap. Derfor holder jeg meg unna en del temaer. Temaer som virkelig engasjerer. I gamle dager, da jeg var liten, og internett ikke fantes, var det også engasjement. Folk skrev leserinnlegg i avisen. Trykt på papir. De var den gang, som nå, opprørte over dette og hint. Men det er klart, opprøret mildnes litt i prosessen: lese en avisartikkel - finne blyant og papir - skrive ned alle meninger om saken, pusse ut feil og begynne på nytt - putte breve...

Jeg har ikke fulgt med i debatten rundt Fritt ords pristildeling til Nina Karin Monsen, og jeg forstår nå hvorfor jeg ikke har det. Forrige dagen kom jeg tilfeldigvis til å lese et innlegg i Aftenposten , skrevet av Monsen som svar på et innlegg Anne Holt hadde noen dager tidlige. Jeg er ikke motstander av ytringsfriheten, men etter et par av Monsens utsagn, tenker jeg at noen kanskje burde fortelle henne at det bør gå en grense, til hennes eget beste. Det er stor forskjell på å få lov til å si hva en mener og å være direkte støtende. Hun henviser i innlegget til sin egen bok Kampen om ekteskap og barnet (Luther, 2009). Jeg begynner allerede her å ane at dette er en dame med litt andre meninger enn jeg, Luther er vel ikke akkurat forlaget for litteratur med voldsomt inkluderende holdninger! I boken skriver hun at innføringen av likestilt ekteskap viser at stortingsflertallet mener homofili er medfødt, og hun konkluderer med at homofile derfor bør få kompensasjon for medfødte mangler på...