Vondter og sånn

Det er så mange småkriser for tiden. Som gjør meg litt småsliten og lei. Både på skole, jobb og hjemme.

Som at sønnen kommer og er lei seg fordi han har sparket borti døra. Da får vi helt fniseanfall der vi sitter på terrassen.

Egenhendig trukket ut,
ikke ublidt møte med dør...

Vi vet det gjør vondt, og alt det der. Men det er jo litt spesielt at han aldri kan klare å gå gjennom en dør uten å knalle borti. Vi har hørt det før. Og det skjer veldig sjelden med meg. Jeg klarer å komme meg gjennom uten blåmerker.

Det er ikke noe morsomt, pappa!, hører vi. Og ler enda mer.

Pappa ler jo ikke, prøver jeg, og forsøker så godt jeg kan å undertrykke latteren.

Sønnen blir sur. Og jeg har full forståelse for det. Men akkurat der og da er det helt umulig å la vær å le. Han legger seg, og mamma får et anfall av dårlig samvittighet og går inn.

Du skal også si unnskyld, sier han. Pappa har tydeligvis gjort det. Og mamma sier unnskyld og uff, og jeg vet det gjør skikkelig vondt.

Litt senere kommer han ned, han får ikke sove på grunn av det store blåmerket på kneet. Som han ikke aner hvordan han har fått. Kanskje han har gått på trynet eller noe.

Og mamma sitter tilbake og lurer på hvordan man ikke kan ane om man har gått på trynet i løpet av dagen.