Løvemamma

Når jeg kommer på skolen og skal hente sønnen, men ikke finner ham, da blir jeg litt småengstelig.

Når jeg finner tre av kompisene hans utenfor do, hamrende på døren med en pinne, blir jeg veldig forundret.

Når jeg forstår at de faktisk forsøker å få opp døren til rommet der min sønn, mot sin vilje, er sperret inne og blir sparket, da blir jeg bare sint.

Da blir jeg litt løvemamma. Jeg snakker hardt til ham som sperrer min sønn inne. Og jeg takker dem som forsøker å hjelpe.

Jeg godtar ikke umiddelbart sønnens versjon av alt. Jeg tror ikke han alltid er et englebarn. Men når jeg ser hva som skjer, med egne øyne, tror jeg på ham. Og det er aldri greit å true med å dyppe noen i do. Selv om sønnen visstnok hadde tråkket dypperen på tærne.

Og så tenker jeg at alle foreldre har ansvar for egne barn. Og er hjertens enig med han her. Det er ikke bare skolen som har ansvaret, mye ligger på foreldrene.

Normal folkeskikk er faktisk en ting jeg forventer av åtteåringer.


Kommentarer

  1. Å, jeg kjenner meg sånn igjen! Mammahjertet blør og man vil slenge alle drittunger på motorveien og bare beholde de harmoniske og greie med oppegående foreldre.


    Og du, uttrykte deg litt mer harmonisk.

    SvarSlett
  2. Huff. Det der må være det verste marerittet for enhver mamma. Så vondt det må være. Håper ting ordner seg og at de kommer over det fort.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Det snør

Kjære Trude Mostue

Høstutstillingen neste?