Om kniver og sånn
På foreldremøte blir det aldri kjedelig. I alle fall ikke på den skolen sønnen går.
Vi har tidligere hatt et møte der vi eurytmiet hele alfabetet. For meg, som ikke selv har gått på Steinerskolen, blir det litt for spesielt, så jeg ga meg på K. Eurytmi ligger nok ikke helt for meg.
I går var det igjen møte, første møtet i andreklasse. Ny lærer, nytt klasserom, og for et klasserom! Her er det ikke institusjonspreg og slitne klasseromsmøbler, dårlig inneklima og knuste vindusruter. Her er det bjelker i taket, flotte pulter og benker, gule bilder på veggene, og bøkene i formtegning liggende sirlig i hyller. Jeg sniker meg selvsagt til å se gjennom sønnens bøker, siden vi aldri får se noe hjemme. Og han har jammen sider jeg ikke vet om. Det er klart, de må tegne disse formene, det er strenge regler, men han er ganske flink, det må jeg si.
Møtet begynner i ringen. Pultene skyves ut til kanten, mens læreren teller til femten. Alle foreldrene klarer det. Heldigvis. Vi har jo nettopp blitt fortalt at barna våre klarer dette. Så er det sanglek i ring. Og der er nok barna flinkere enn oss. Vi glemmer oss, kan ikke sangen, ler og syns dette er litt rart. Men det løser selvsagt opp stemningen litt. Og selv om jeg ikke er fan av allsang og ringleker, går det egentlig ganske greit. Til tross for at jeg ikke er rask nok, og blir tråkket på foten av nabomammaen. Min egen skyld!
Vi får vite hva de holder på med i klassen. Det er fint å høre. Vi får prøve oss på flere av tingene de driver med. Jeg blir tegnet på ryggen og må tegne figuren etterpå. Vi må lytte oss frem til hvilken form læreren tegner på tavlen. Jeg klarer det! Det er bølger. Når jeg forteller dette til sønnen, blir han litt imponert, og kommer med tilleggsopplysninger vi ikke har fått på foreldremøtet. Han som aldri forteller noe, med mindre jeg haler det ut av ham, syns plutselig det er morsomt at mamma har måttet gjøre det som de gjør. Og forteller villig vekk.
Vi nærmer oss slutten av møtet. Vi bestemmer klassekontakt, dugnadskontakt, årstidsgrupper, neste møte. Og kommer inn på problemstillingen kniv i sekken på turdager. Jeg er imot. Veldig. Jeg hører hva de sier, det har aldri skjedd ulykker, det går bra, de har gjort dette før. Det hjelper ikke. Min syvåring får ikke ha med kniv i sekken. Spikkingen i seg selv er ikke noe problem, så lenge den foregår under oppsyn av voksne. Men han får låne kniven av læreren. Ikke ha med sin egen.
Det er her jeg visstnok er uenig med majoriteten av foreldrene. Og læreren. Men det får heller være. Jeg har i dag forklart min sønn at selv om de andre barna har med kniv i sekken, får han ikke lov til det. Han får låne kniv av læreren når de trenger det.
Så får jeg heller være den litt kjipe mammaen.
Kommentarer
Legg inn en kommentar