Kaoslørdag

Noen dager hadde vært best å tilbringe i sengen, med dynen langt over ørene og ingen andre i nærheten. I dag er en sånn dag, kjenner jeg.

Vi har en litt over gjennomsnittet sur seksåring om dagen. Det virker som han er i puberteten, han smeller med dører, surmuler og mumler for den minste ting (blant annet ingen is før frokost kan utløse raseri). Min tålmodighet er ikke veldig stor, og av og til er det ikke spesielt koselig å være her i huset.

Bytur med bil er altså ingen god idé på sånne dager. Nå er den nye senketunnelen åpnet, med den følge at det ikke finnes noen avkjøring til sentrum, hvis man ikke vet om det på forhånd. For skiltet inne i Ryentunnelen sier riktignok Sentrum - men skiltet er også plassert midt i avkjøringen. Det kommer veldig brått på. Og vi ender ved Hjortneskaia og Kielbåten før vi får snudd. Jeg konstaterer bare at vi ikke er de eneste.

Hjem igjen blir det enda verre. Ved bussterminalen er veien stengt for gjennomkjøring, så vi følger ikke etter alle de bilene som ignorerer det skiltet. Det forstår vi jo raskt at vi burde gjort, og blir stående på trafikkmaskinen ved Operaen, hvor vi ser at hele motorveien er stengt. Andre ser ikke det, og noen snur faktisk midt i veien og kjører tilbake der de kom fra. Kanskje de kjørte ned noen kjegler eller skilt før de kom dit? Jeg blir irritert av for dårlig skilting. Vi bestemmer oss for å prøve Mosseveien, men er plutselig på vei opp forbi Ekebergrestauranten. Ikke akkurat planen, men i det minste en vei vi kjenner.

Jeg har store planer for middagen, og setter i gang med hjemmelaget spinatsuppe. Jeg ender opp med å forbrenne venstre pupp, høyre håndledd og minstens hals. Først forstår jeg ikke hva som skjer, og blir bare stående. Glemmer til og med å slå av blenderen. Minsten hyler og det demrer sakte for meg, at noe gjør vondt. Det er creme fraiche og spinat over det meste av kjøkkenet, nedover kjolen min og på minsten. Og det er varmt. At det går an. Det har aldri skjedd meg før, jeg har brukt blenderen hundrevis av ganger, men tydeligvis aldri så full og med så varmt innhold.

Mannen er heldigvis hjemme, og lager ferdig suppen, i flere omganger i blenderen, mens jeg sitter og jamrer meg. Jeg tror aldri jeg har brent meg sånn før, og selv om det ikke akkurat er noen tredjegradsforbrenning, syns jeg skrekkelig synd på meg selv.

Men suppen blir knallgod. Det er bare ikke så mye av den.