tirsdag 25. mars 2014

Nav

Jeg har ikke hatt kontakt med Nav mange ganger i mitt liv. Det har vært to fødselspermisjoner. Og der stopper min erfaring med Nav. Resten av min oppfatning har jeg fra mediene. Og da har jeg jo som regel tenkt: Så ille er det vel ikke. Det står sikkert bare om de aller mest ekstreme situasjonene i avisene!

Nå skal det sies at det ikke var bare enkelt, det med permisjonssøknaden. For det første må du jo ha en master i nordisk for å klare å forstå skjemaene som skal fylles ut. Så må du passe nøye på at alle dokumenter er vedlagt. Blant annet bekreftelsen fra jordmor på at du faktisk er gravid. Jeg hadde alle papirer i orden, også fra jordmor. For jeg var jo faktisk gravid, da. Jeg var også ute i riktig god tid, med min helt standard søknad om foreldrepermisjonspenger. Jeg var i full, fast jobb, gift med barnefar, tjente ikke over 6G, skulle ha 80 % lønn i 54 uker - en helt standard permisjon

Som det tok Nav fire måneder å behandle. Jeg ringte like før termin og spurte hvordan de lå an. Siden den type permisjon jeg var på vei ut i, ikke er en slik permisjon du bare plutselig bestemmer deg for å ikke ta likevel. Joda, de hadde hatt litt ferie og sånn, derfor drøyde det litt. Men det kom helt sikkert til å ordne seg

I begynnelsen av februar fikk jeg innvilget foreldrepermisjonen jeg søkte om i september. Minsten ble født i januar

I dag får jeg brev fra Nav. Det er tydeligvis noen som  har vært på ferie igjen. For jeg får i dag brev om at jeg har vært sykmeldt i om lag fire uker

Riktignok har jeg ligget helt utslått med influensa, og er fortsatt ikke helt på høyden. Men den influensaen har jeg tatt på egenmeldingen. Jeg har ikke vært hos lege og fått sykemelding

Tydeligvis har Nav en standard behandlingstid på ca fire måneder. For når jeg regner etter, er det vel omtrent så lenge siden jeg faktisk hadde en sykemelding. Jeg har altså vært i jobb siden november, etter en ikke spesielt lang sykemelding, på to uker 100 % og to uker 50 %

18. mars er den behandlet hos Nav

Derfor har jeg nå laget en kort arbeidsrutine for Nav, som burde være veldig grei å forholde seg til:

Har du mye å gjøre på jobb? Prioritér! Ta de helt enkle oppgavene først!

Som for eksempel min helt vanlige, enkle, standard fødselspermisjonssøknad. Eller helt vanlige sykemelding, som er over før noen tiltak i det hele tatt behøver å iverksettes

torsdag 20. mars 2014

Reservasjon - eller ikke reservasjon

Jeg hadde bestemt meg for å holde meg langt unna denne reservasjonsdebatten. Av ulike årsaker. Men mest fordi jeg er redd jeg kan bli skrekkelig irritert

I dag får jeg bekreftet mine antakelser. Jeg er så dum at jeg klikker meg inn på en lenke til en artikkel hos tv2

Og blir umiddelbart glad for at jeg ikke tilhører legefellesskapet i Bø. Verken som pasient eller som lege. Der sitter nemlig to voksne menn og sutrer som unger: Hvis jeg ikke får reservere meg, så slutter jeg...

Javel. Blir du tvunget til å sitte i den jobben?

Og det er ikke aborthenvisning de to mannlige legene vil reservere seg mot. Nei, det er å sette inn spiral. For å sette inn spiral er nemlig å avbryte et liv som allerede er påbegynt

I motsetning til abort da. Som de gjerne henviser til. Det nekter den kvinnelige kollegaen. Hun derimot, setter inn spiral

Tenk om galskapen i det minste kunne være konsekvent

Jeg reserverer meg herved mot inkonsekvens

onsdag 19. mars 2014

Fortsatt influensa

Det er ikke ofte jeg gleder meg over at dagene snegler seg avgårde. Men i dag er jeg glad det går sakte. Det er fortsatt mange timer til jeg må ut og hente minsten i barnehagen, da jeg våkner etter første lur. Da er klokken halv ti, jeg har store deler av dagen for meg selv

Så snegler tiden seg gjennom dagen. Takk og lov. I dag er influensaen kommet over i en ny dimensjon. Jeg starter dagen med et anfall av ortostatisk hypotensjon. En god gammel Kreislaufkollaps. Jeg går helt i svart, og kaldsvetten står på pannen. Jeg klarer ikke snakke, og må bare krabbe meg inn i sengen

Etter en stund kommer jeg på at cola kanskje vil gjøre godt. Jeg går og henter en flaske. Da må jeg hvile en halvtime etterpå, før jeg orker å hente et glass

Tenk å ligge hjemme og være så dårlig at jeg ikke en gang orker å klippe noen av alle kjolene jeg har bestilling på. Jeg orker ikke en gang se på tv. Da er jeg dårlig. Jeg besvimer ikke i dusjen i dag, slik jeg gjorde sist jeg var dårlig, så noen lyspunkter er det jo

På vei til barnehagen for å hente minsten, skjer noe interessant. Det virker som jeg går gjennom vann, og armene mine flyter ukontrollert i bølgene. Bakken beveger seg til tider, men jeg klarer da å komme både frem og tilbake uten å gå i bakken

Heldigvis får jeg mannen til å komme hjem tidlig og kjøre eldstemann i bursdag. Jeg har nok ikke noe bak et ratt å gjøre, med tre tiåringer i baksetet

Med feber på fjerde dagen, tror jeg kanskje jeg skal ringe legen min i morgen

mandag 17. mars 2014

Influensa

Først er det minstens tur. Han sovner halv syv fredag kveld, og våkner ikke før lørdag morgen. Så sover han seg gjennom store deler av lørdag

Søndag er det mammas tur. Siden vi er invitert i to forskjellige bursdager, blir det en slitsom dag. Minstens form og humør tar seg opp, mammas daler

Nå ligger jeg på sofaen, med vondt i ledd jeg ikke en gang visste jeg hadde. Halvt i ørska hører jeg minsten leker med Lego. Jeg svarer litt i hytt og vær på spørsmål, og skjønner plutselig at han ordner med både det ene og det andre

Plutselig kommer han og stryker meg over pannen. Du er glovarm, mamma! Dette går bra!

Jeg er ikke glovarm, men det er jo godt å bli passet på. Empati har vi i allefall klart å lære ham. Det er nesten så det gjør det hele litt enklere

Men bare nesten


- Blogget på iPhonen min!

fredag 14. mars 2014

Lus

Minsten: Jeg klør på ryggen. Jeg tror jeg har lus på ryggen

Mamma: Jeg skal klø deg

Minsten: Jeg klør over hele kroppen. Jeg har sikkert lus over 
hele meg!

Mamma: Kanskje du faktisk er en lus

Minsten: Det er ikke sånn mamma. Lus klør liksom ikke på sin egen kropp!

Konklusjon: Minsten er ikke en lus.Han har heller ikke lus

Men det er jo deilig å bli klødd på ryggen

onsdag 12. mars 2014

Om prompepulver og sånn

Jeg har ikke sånn voldsom prompehumor. Men jeg ser jo at barn syns det er morsomt. Særlig når voksne snakker om promp

Derfor tar jeg med meg gutta på Nationaltheatret for å se Doktor Proktors prompepulver. Tirsdag etter barnehagen - dette kan gå enten den ene veien eller den andre veien. Det går heldigvis den ene. Minsten er overlykkelig over å få gå i teater. Han har ikke hørt mer enn den første cd-en av lydboken om prompepulveret, men engasjerer seg ikke mindre i stykket av den grunn



Eldstemann er også fornøyd, selv om Truls og Trym Thrane ikke ser helt ekte ut, med plastpigger på hodet. Dessuten er det jo dumt for dem som ikke har lest boken, for de forstår sikkert ikke hva de mener når de sier Bulle er bitteliten. Han står jo på scenen og er like stor som de andre

Kunstnerisk frihet er et begrep vi kanskje må trene litt på?

Midt i stykket sier Truls Thrane: Pappa, kan vi ta fem minutter? Jeg må tisse. Far Thrane svarer: Jeg må også. Da sier vi 25 minutter da

Sønnen er stolt. Han forstår hva det betyr: at det er pause i stykket. Jeg gjør nemlig ikke det. Minsten er veldig redd for at det allerede er over, men kan beroliges med at det kommer mer

Pausen går med til å få ut mye innestengt energi. Blant annet med å stå på hodet


Siste akt er ikke så lang, men fortsatt fengende, selv for små og litt slitne gutter. For mamma er egentlig det morsomste å følge med på gutta, hvor høyt de ler og hva de forstår. Minsten ler høyest. Eller, Thorbjørn Harr, som selv er skuespiller, sitter rett bak oss, og han ler faktisk høyest. På litt rare plasser, gjerne der ingen andre ler. Sikkert en yrkesskade

Jeg tror teater er best i helgen, men det funker også helt fint en tirsdag kveld. Særlig når gutta er så motiverte. Jeg tenker hver gang vi er på teater, at vi burde gjøre det oftere. For de elsker det. Minsten spesielt. Kanskje vi ikke skal vente så lenge til neste gang vi tar oss en tur

Men nå blir det først prompefilm til helgen. Den får pappaen ta dem med på. Det er nok promping for meg nå på en stund, kjenner jeg

lørdag 8. mars 2014

Liebster blog award

Det er en stund siden sist, men jeg har fått sånne utmerkelser tidligere også. De går rundt som gode, gamle kjedebrev. Bortsett fra at jeg ikke lenger må sende sokker eller tyggispakker eller hva det måtte være, til avsender og de åtte neste på listen. Nå holder det å utlevere meg selv. Og det er jo ikke noe problem, føler jeg



Men det er jo hyggelig da, særlig å oppdage at nye følgere liker mine tekster. Det finnes faktisk folk der ute som jeg ikke kjenner, som leser bloggen min. Disse utmerkelsene, som denne Liebster blog award, er ment å skulle skape blest rundt blogger, særlig de litt mindre. Så selv om jeg føler at min blogg er stor og flott med fantastiske tekster, forstår jeg jo at jeg ikke har så mange lesere som mange andre

Denne utmerkelsen (jeg liker å bruke det norske ordet, jeg, fremfor award og sånn. Jeg forstår heller ikke helt denne Liebster award - man bør kanskje velge seg et språk, tysk eller engelsk? Derfor kjører jeg norsk)

Altså, denne utmerkelsen, får jeg fra Carina på Sandaker. Jeg kjenner ikke henne, hun kjenner ikke meg. Jeg fant henne en gang via Pias verden, tror jeg. Og siden jeg liker å utvide horisonten, følger jeg hennes tekster nå. Jeg følger henne også på Instagram. Og jeg følger Pia både her og der også

Man skal helst ikke lide av forfølgelsesvanvidd om man er på sosiale medier. I sommer kjente jeg igjen datteren til en dame jeg følger på Instagram, da vi var på badeland i Kristiansand. Jeg ga meg ikke til kjenne, av redsel for å virke gal

Altså. Jeg skal svare på spørsmål fra Carina. Mine svar kommer her:

  1. Hvorfor startet du blogg og har den blitt slik du trodde den skulle? Evt hva ble annerledes? Tja. Jeg startet blogg fordi jeg har et voldsomt ytringsbehov. Og også som et motsvar til alle de lykkelige, rosa mammabloggene med cupcakes, hvite gulv og unger som aldri er skitne eller sure. For jeg har sjelden cupcakes, ikke hvite gulv (men det ønsker jeg meg altså) og jeg har ofte skitne og sure unger
  2. Hva gjør du for å hente deg inn når du mister kontrollen og helst vil gi opp/flykte/spise en diger boks iskrem? Da gir jeg opp, flykter til et sted med is og spiser opp alt
  3. Hva er din hemmelige drøm? Hvis jeg skriver den her, er den jo ikke lenger så hemmelig. Men det er egentlig ikke så farlig: Jeg skulle ønske jeg klarte å skrive en helt ekte bok og bli publisert på et helt ekte forlag. Med et opplagstall på over 1000. Og det aller kuleste ville jo vært å komme inn under innkjøpsordningen. Men den er jo et helt annet tema
  4. Pleier du å fortelle folk at du blogger? Det kommer helt an på situasjonen. Jeg innleder ikke samtaler med det, liksom. - Hei, jeg er førti, bibliotekar og så blogger jeg. Jeg er ikke der... Men om det kommer opp i løpet av samtalen, er det ikke sånn at jeg ikke nevner det. Bloggen min er ikke hemmelig, og jeg er stort sett stolt av tekstene mine. Hvis ikke, ville jeg jo ikke skrevet dem
  5. Hvor lenge har du fulgt bloggen min/følger du bloggen min? Bloggen til Carina har jeg fulgt siden før jul en gang
  6. Hva er ditt bloggnavns opprinnelse? Hehe. Da jeg ble kjent med mannen, for sånn ca hundre år siden, omtalte han meg som Dragen. Da jeg ble mamma, ble jeg Dragemamma. Men egentlig er jo ikke det navnet på bloggen. Det er navnet mitt. Bloggnavnet Livets små underfundigheter, det bare falt ned i hodet mitt da jeg satte opp bloggen
  7. Er menn sexy med hår under armene, er kvinner det? Det tenker jeg veldig sjelden på, egentlig
  8. Hvordan vil dine venner beskrive deg? Tror du det er annerledes enn slik bloggleserne dine vil beskrive deg? Det er ikke godt å si. Jeg håper de vil beskrive meg som morsom, grei og hyggelig. Siden jeg sjelden skriver noe jeg ikke kunne sagt høyt i virkeligheten, vil jeg vel kanskje være den samme både i blogg og i egen høye person. Eller, høy er det kanskje ingen som vil beskrive meg som
  9. Anbefal meg en by og hva jeg bør gjøre der. Ja. En by. Jeg har selv bodd i Hamburg i to år. Det virker som det var nå nettopp. Det viser seg at det faktisk er blitt 20 år siden. Så jeg vil anbefale deg å dra til Hamburg. Hva man nå kan gjøre der, er jeg faktisk litt usikker på, siden det tross alt er så lenge siden jeg bodde der. Det har nok skjedd en del der de siste årene. Men uansett, Hamburg er en super by. Jeg tror jeg må dra tilbake dit snart. Definitivt
  10. Fortell meg noe jeg ikke vet! Det er veldig mye veldig mange ikke vet. Med god grunn. Men jeg liker for eksempel ikke fårikål. Og jeg har faktisk bunad, men hater å bruke den. Så utypisk norsk som det kan få blitt, egentlig

Nå skal jeg liksom sende denne utmerkelsen videre. En grunn til at kjedebrev døde ut på åttitallet, var vel at de fleste jeg fikk, stoppet hos meg. Sånn er det litt med dette også. Jeg kan godt utlevere meg selv, og jeg syns det er morsomt å bli utfordret. Men jeg er ikke komfortabel med å sende det videre. Derfor oppfordrer jeg mine lesere til å ta initiativ selv. Send meg gjerne noen ord - om deg selv, om meg eller om været. I dag er det jo til og med et snev av sol

Så nå skal jeg ut. Fordi det faktisk er sol

fredag 7. mars 2014

Normaliteten og sånn

Jeg har en stund ønsket meg kabeluttak på gutterommet. Slik at jeg slipper å måtte se barne-tv hver eneste dag. Samt alle tulleprogrammene eldstemann ønsker å se, og zombieseriene mannen følger med på

Nå har vi fått kabel og dekoder på gutterommet. Allerede første kvelden kjenner jeg at den installasjonen er verdt de pengene

Mannen ønsker seg nå ny tv i stua, og sikkert noen nye bokser og dingser som skal følge med. Ny fjernkontroll hører jeg han snakker om. Jeg lar ham holde på

Og etter artikkelen jeg leser i Aftenposten i dag, om en gruppe menn som flyr rundt i verden bare for å samle bonuspoeng, er jeg så UENDELIG takknemlig for at mannen bare ønsker seg ny fjernkontroll

Det er tross alt tilnærmet normalt

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails