Om prompepulver og sånn

Jeg har ikke sånn voldsom prompehumor. Men jeg ser jo at barn syns det er morsomt. Særlig når voksne snakker om promp

Derfor tar jeg med meg gutta på Nationaltheatret for å se Doktor Proktors prompepulver. Tirsdag etter barnehagen - dette kan gå enten den ene veien eller den andre veien. Det går heldigvis den ene. Minsten er overlykkelig over å få gå i teater. Han har ikke hørt mer enn den første cd-en av lydboken om prompepulveret, men engasjerer seg ikke mindre i stykket av den grunn



Eldstemann er også fornøyd, selv om Truls og Trym Thrane ikke ser helt ekte ut, med plastpigger på hodet. Dessuten er det jo dumt for dem som ikke har lest boken, for de forstår sikkert ikke hva de mener når de sier Bulle er bitteliten. Han står jo på scenen og er like stor som de andre

Kunstnerisk frihet er et begrep vi kanskje må trene litt på?

Midt i stykket sier Truls Thrane: Pappa, kan vi ta fem minutter? Jeg må tisse. Far Thrane svarer: Jeg må også. Da sier vi 25 minutter da

Sønnen er stolt. Han forstår hva det betyr: at det er pause i stykket. Jeg gjør nemlig ikke det. Minsten er veldig redd for at det allerede er over, men kan beroliges med at det kommer mer

Pausen går med til å få ut mye innestengt energi. Blant annet med å stå på hodet


Siste akt er ikke så lang, men fortsatt fengende, selv for små og litt slitne gutter. For mamma er egentlig det morsomste å følge med på gutta, hvor høyt de ler og hva de forstår. Minsten ler høyest. Eller, Thorbjørn Harr, som selv er skuespiller, sitter rett bak oss, og han ler faktisk høyest. På litt rare plasser, gjerne der ingen andre ler. Sikkert en yrkesskade

Jeg tror teater er best i helgen, men det funker også helt fint en tirsdag kveld. Særlig når gutta er så motiverte. Jeg tenker hver gang vi er på teater, at vi burde gjøre det oftere. For de elsker det. Minsten spesielt. Kanskje vi ikke skal vente så lenge til neste gang vi tar oss en tur

Men nå blir det først prompefilm til helgen. Den får pappaen ta dem med på. Det er nok promping for meg nå på en stund, kjenner jeg

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Det snør

Kjære Trude Mostue

Høstutstillingen neste?