torsdag 31. mai 2012

Hysteri


Hadde jeg vært der, ville jeg, som erfaren mor, spurt: Må du tisse?

Bilde lånt fra dagbladet.no

tirsdag 29. mai 2012

Noen dager

tror folk helt sikkert at vi er gale.

Som i dag, på Ica. Halvfull handlekurv slenges i et hjørne, mamma triver med seg illsint fyr som roper Jeg vil ikke, jeg vil ikke, og kjører hjem - uten melk og brød.

Nærmeste nabo kommer hjem midt i minstens neste tantrum. Han står i hekken til naboen og hyler Jeg vil ikke, jeg vil ikke - i bare truse. Ja, minsten hyler da, ikke naboen.

Litt senere går en annen nabo forbi. Da har vi låst døren med sikkerhetslåsen, ellers stikker han jo av. Minsten altså, ikke naboen. De kikker veldig da de passerer; håndtak i rasende fart opp og ned, og en liten fyr på innsiden som hyler Jeg vil ikke, jeg vil ikke - i bare truse, men det ser jo ikke de.

Hva han ikke vil, er ikke så godt å si. Og jeg håper dagen i morgen blir en bedre dag. For denne var det ikke.

Denne vil jeg ikke.

lørdag 26. mai 2012

Party for everybody

Oppsummeringen av alle bidragene i vårens musikkonkurranseeventyr gjør meg ikke noe mer begeistret enn hoveddelen av showet.

Det er virkelig et stort gjesp - hele programmet.

De russiske babuskhaene er jeg ikke helt sikker på om jeg skal le av eller gremmes over. Jeg klarer fortsatt ikke bestemme meg. De vinner jo sikkert. Fordi de er så sjarmerende og annerledes.

Den greske ligner på den tyske som vant for noen år siden, gjør den ikke?

Den svenske er helt feil - jeg føler liksom at det mangler noe, jeg sitter og venter på høydepunktet, men det kommer ikke. Jeg klarer virkelig ikke å forstå hvorfor det er årets favoritt. 

Men etter å ha hørt resten, forstår jeg forsåvidt ikke hvordan noen i det hele tatt skal klare å vinne dette. Ingen utmerker seg. Ingen gir det lille ekstra. Ingen er morsomme. Bortsett fra de russiske bestemødrene, kanskje. Eller ikke.

De der irske er bare rare. Og hva skjer med England?

De aserbaijanske vertene er bare rare, og jeg vet ikke om jeg takler dette lenger.

Tooji er pen. Han må dessuten være deltakeren med flest tenner. Og han tyske er kjekk. Men der stopper det vel med høydepunkter.

Da Grand Prix ble avholdt i Norge for et par år siden, heiet jeg på pauseinnslaget. Kanskje høydepunktet kommer nå da, i pausen. Med presidentens svigersønn og alt mulig.

Nei. Dessverre. Ikke noe høydepunkt her heller. Og med alle disse dype intervjuene, blir det bare verre og verre. Det hjelper ikke en gang at verten kan si Tusen takk på norsk.

Jeg går og legger meg. Lykke til, måtte den beste vinne. Eller i dette tilfellet, den minst dårlige.

torsdag 24. mai 2012

Vondter og sånn

Det er så mange småkriser for tiden. Som gjør meg litt småsliten og lei. Både på skole, jobb og hjemme.

Som at sønnen kommer og er lei seg fordi han har sparket borti døra. Da får vi helt fniseanfall der vi sitter på terrassen.

Egenhendig trukket ut,
ikke ublidt møte med dør...
Vi vet det gjør vondt, og alt det der. Men det er jo litt spesielt at han aldri kan klare å gå gjennom en dør uten å knalle borti. Vi har hørt det før. Og det skjer veldig sjelden med meg. Jeg klarer å komme meg gjennom uten blåmerker.

Det er ikke noe morsomt, pappa!, hører vi. Og ler enda mer.

Pappa ler jo ikke, prøver jeg, og forsøker så godt jeg kan å undertrykke latteren.

Sønnen blir sur. Og jeg har full forståelse for det. Men akkurat der og da er det helt umulig å la vær å le. Han legger seg, og mamma får et anfall av dårlig samvittighet og går inn.

Du skal også si unnskyld, sier han. Pappa har tydeligvis gjort det. Og mamma sier unnskyld og uff, og jeg vet det gjør skikkelig vondt.

Litt senere kommer han ned, han får ikke sove på grunn av det store blåmerket på kneet. Som han ikke aner hvordan han har fått. Kanskje han har gått på trynet eller noe.

Og mamma sitter tilbake og lurer på hvordan man ikke kan ane om man har gått på trynet i løpet av dagen.

søndag 20. mai 2012

Hagen - et håpløst prosjekt

Hagen ser ikke ut.

Den er full av svalderkål. Mark lager små jordhauger i plenen. Plenen er ikke lenger plen, men mose. Mose er for så vidt grønt, men det er liksom ikke helt det samme som grønt gress da. 


En bøtte full av mose og skvalderkål

Og jeg har for første gang funnet en brunsnegle inne i hagen. Aaaarrrggghhh!

Det var en gang en snegle. Nå en innskrumpet klump med salt på.
Bak de store bladene. Som jo tar over hele hagen

Det jeg trenger, er en som kan ta tak, fjerne alt og begynne på nytt. Få orden på det. Fjerne mosen og lage grønn plen. Plante noe som faktisk vil vokse men som ikke er ugress. Jeg vurderer å fjerne alt, og begynne helt fra bunnen av.

La ikke badekar stå på plenen over lenger tid!

Og så trenger jeg en som kan bygge ut stua mi med noen kvadratmeter, men det er et helt annet prosjekt.

Kunne ikke alt bare sett sånn ut?


lørdag 19. mai 2012

Hjemme-alene-fest

Teknisk avdeling tar med barna og reiser til Sørlandet. Dragemamma gleder seg.

Da slutter fjernkontrollen å virke. Og nettet forsvinner.

Nettet klarer jeg å fikse selv. Fjernkontrollen får bare ligge der og være død til teknisk kommer tilbake.

Jeg skal nok klare meg et par dager uten tv. Jeg skal sy et par kjoler. Og luke i hagen. Og lese. Og spise sjokolade uten at noen ser det.

Jeg tenker det skal gå helt greit.

Hjemme-alene-lørdag-morgen-frokost

torsdag 17. mai 2012

Hipp, hipp hurra

... eller som minsten svarte da mamma spurte: Hva skal du rope i 17. mai-tog da? : 

- Vi vil ha loff!


onsdag 16. mai 2012

Bjørkebesettelse

Jeg er jo som besatt av denne bjørka for tiden. Neida, ikke fordi jeg er allergisk.

Heldigvis.

Men fordi jeg er så tøff i trynet at jeg sier: Jeg kjenner noen med bjørk, jeg kan sikkert skaffe det til 17. mai!

For å få 17. mai-pyntet skolen til sønnen er det nemlig behov for enorme mengder bjørk.

Derfor har jeg vært på Kløfta, ute i skauen. I joggesko. Det ser jeg jo raskt at er et litt dårlig valg, sånn som denne våren har vært. Men det går bedre enn hva forholdene skulle tilsi. Ikke møter jeg orm heller. Vårens første og siste tur i ulendt terreng er altså tilbakelagt helt uten traumer.

Jeg har - med god hjelp fra onkel - dratt med meg åtte trær. Eller busker, er det vel kanskje. Jeg har - også med god hjelp fra onkel - stappet dem inn i min lille bil, og kjørt i hundre på motorveien med bakluka åpen og hjertet i halsen.

Det lukter friskt og godt i bilen, men det er tross alt litt voldsomt med åtte småbjørk som stenger for sikten og drar med seg pollen, mygg og andre småkryp inn.

Da er det nok mer trafikksikkert med en standard Wunderbaum.

tirsdag 15. mai 2012

Shopping på grensen (til det unødvendige)

Noen ganger man bare. Reise til Sverige og handle, altså.

Jeg spør sønnen: Vil du være med til Sverige på lørdag?
Sønnen, sjokkert: Hvem vil ikke til Sverige?!

Tydeligvis et dumt spørsmål. Jeg får beskjed om at neste gang behøver jeg ikke spørre en gang. Jeg kan bare si: Vi skal til Sverige.

 
En stund etter: Hva skal vi i Sverige da?

Sønnen ser for seg ubegrenset tilgang på godteri, i det han anser som verdens største godteributikk. Mamma ser for seg en tur, uten de helt store planene. I hyggelig selskap, sol og en is på kaia i Strömstad. Jeg skal ikke egentlig ha noe spesielt.

Og ender med å shoppe som en gal. Tøy til gutta. De trenger noe nytt til 17. mai må vite. Vin. Det trenger vi jo alltids.

Og mummi-saker. Mummitermometer til kjøkkenvinduet. Mummitelysdings som snurrer. Mummibokser til te og kaffe. Mummiservietter, et røverkjøp - tre pakker for 99 kroner. Mummiserveringsbrett. Det trenger vi virkelig ikke.

Det er jo det rene shoppingmekka der på Nordby. Jeg tenker ikke så mye på klær og sko og mat og sånt. Men en Iittala-outlet. Kjære vene, så mye jeg har lyst på der!  Alle vasene. Telysholderne. Mummikoppene. Serviettene. Mummibestikket.


Som jeg absolutt ikke har bruk for.
Jeg tar meg sammen, og gir meg mens leken er god.

Og spiser en pizza i steden. Med bernaise på. Syk kombo, men utrolig godt.

Det er jammen mye spennende i Sverige. Jeg begynner å forstå sønnens reaksjon nå.

mandag 14. mai 2012

Proaktiv norskopplæring

Veldig mange mener alle som kommer til Norge må lære seg norsk. Jeg er selvsagt enig i at så mange som mulig av de som faktisk skal bosette seg her, bør kunne kommunisere på et visst nivå. Særlig siden det tross alt resulterer i at jeg fortsatt har jobb så lenge vi har deltakere på norskkurs. De som bare er på en liten rundtur med bobilen sin, får nesten bestemme selv. Kanskje det holder med et språkkurs på cd.

For å nå alle potensielle norskkursdeltakere, bør voksenopplæringene tenke nytt. Særlig sentrene i Kristiansand, Larvik og Oslo har gode muligheter her. De kan for eksempel inngå et samarbeid med Color Line, Stena Line og DFDS.

På båten kan de tilby intensivkurs i norsk. Klarer du å bøye uregelmessige verb i høy sjø over Kattegatt, klarer du deg også i arbeidslivet i Norge. Norskprøven avlegges i tollen ved ankomst.

50 timer samfunnskunnskap kan intensiveres og gis som et tretimers kveldskurs. I baren. Her er det mye å hente når det kommer til å forstå den norske kulturen. Eksamen kan være å bestille øl med Jägermeister i, fra den svenske servitøren bak disken. Kursbevis skrives ut på baksiden av en serviett.

Jeg regner med at spanske utdanningsinstitusjoner innfører et lignende opplegg for alle nordmenn som flytter den veien. Flyturen er jo på noen timer.

Lykke til og velkommen til Norge!

søndag 13. mai 2012

Komitéarbeid og bjørk og sånn

Jeg er delegat i årets 17. mai-komité for klassen til sønnen. Det er ikke bare-bare.

I tillegg til å skaffe premier til lykkehjulet, levere en pakke pølser og lomper, gjerne spelt, huske å ta med fem poteter til potetløpet, skaffe ti personer til dugnad den 16. og lage vaktliste til steinløypa, som i år skal bemannes av andre klasse, i en liten klasse med i utgangspunktet akkurat nok folk til å bemanne alle postene, skal jeg sørge for et lass med bjørkeløv.

Jeg drømmer om vaktlister og løv. I enhver bakhage ser jeg 17. mai-pynt. Mens vi kjører langs E6 til Sverige ser jeg potensiell pynt langs veikanten. Jeg tenker hardt på all pynten som vokser like nedenfor garasjen. Og klarer liksom ikke slappe helt av.

Det blir litt hektisk å reise til Kløfta 15. mai og stappe bilen full av løv. Men noen må jo gjøre det. Og jeg tør rett og slett ikke gå løs på skogen her jeg bor. 16. mai skal vi pynte med alt løvet. Hvis jeg ikke finner noe, blir det ikke noe å pynte med, da vil det selvsagt ta kortere tid. Men da blir det heller ikke så flott den 17. da. Så jeg føler at jeg må gjøre det.

Si ifra om du har en bjørk i hagen, som du tilfeldigvis skal hogge ned den 15. mai. Gjerne i Oslo. Aller helst på Nordstrand. I nærheten av Solveien.

Som jeg gleder meg til 18. mai i år.

fredag 11. mai 2012

Feriepenger og sånn


Jeg blir litt småimponert jeg, over hvordan Nettavisen kan vite det. Jeg klarer jo ikke regne det ut selv en gang!

Feriepenger. Ja, det er jo hvert år en overraskelse. Når man ikke er helt A4 sånn ansettelsesmessig, og har fått noen barn og litt sånt forskjellig, da er det ikke et helt enkelt regnestykke. Jeg setter jo i sving hele økonomiavdelingen i Oslo kommune hver juni.

Det er jo helt bortkastet da, det er jo bare å spørre Nettavisen. For de vet det.

At jeg ikke har tenkt på det tidligere da!

mandag 7. mai 2012

Digital kompetanse

Eldstemann ler når mamma forteller om sin barndom. Utedo. Dusjing hos naboen. Ikke noe youtube. Ikke digitalkamera med skjerm. Og ikke telefon. Særlig ikke mobiltelefon. Eller telefon med kamera.

I steinalderen måtte vi lage presise avtaler på forhånd, pr brev. Eller ved å låne telefonen hos naboen. Som også hadde dusj. Vi måtte gå på biblioteket og sjekke i leksikon, ikke bare google det vi lurte på.

Sønnen forstår nesten ikke hvordan vi kunne overleve, den gangen i steinalderen. Tenk å ikke ha hele verden med seg i lomma. Alltid. Slik som vi har nå. Trikken kommer ikke? Vi sjekker trafikanten.no. Går det noe spennende på kino? Vi sjekker filmweb.no. Vi har ikke noe til middag? Vi ringer pappa så handler han på vei hjem. Alltid på nett.

Nå er det naturlig å få se på bildet rett etter det er tatt. Eller, når man er tre år, gjerne før mamma er helt ferdig med å ta det. Det er naturlig å sitte og fikle med telefonen, sjekke Facebook og bla gjennom de siste bildene. Det er naturlig å ønske seg mobiltelefon når man er syv. Han kan jo ønske seg. Få, gjør han ikke.

Det flommer over av teknisk utstyr i huset. og eldstemann slenger om seg med begreper som iPod, iPad, DS og Wii som det skulle være den mest naturlige sak i verden at alle forholder seg til sånt.

Vi har spilledager for å begrense det litt. Han tror han har lært seg pappas iTunes-passord, og vil laste ned spill i tide og utide.

Men vi har regler og (til en viss grad) kontroll.

Helt til minsten oppdager det hele. Han har levd i digital uvisshet i tre år, stakkar. Han vet han kan se på bilder av seg selv på mammas data. Han vet det finnes videosnutter fra han var liten på pappas data. Han har lest Lillesøster på mammas telefon. Han har sett pappa sitte med en plate på fanget, han har bare ikke reflektert noe særlig over det.

Helt til de får iPad i barnehagen. Der sitter de, på rekke og rad, med hver sin iPad og med knallblå hodetelefoner. De pusler. De maler. De synger Hjulene på bussen. De vil ikke hjem, og det bryter ut kamper når en endelig, om enn motvillig, gir fra seg sitt brett.

Mamma lover minsten at han sikkert kan få se på pappas iPad når han kommer hjem. Overraskelsen er stor: Har vi iPad? Og videre går det: Jeg vil ikke se på pappa sin, jeg vil ha min egen!

Nå har vi mistet den siste rest av kontroll. Nå har vi to som vil spille.

Og når jeg ser på ham, han har godtatt å låne pappa sin, forstår jeg at han faktisk har gjort dette før. Han klikker og peker, drar og styrer, og lukker programmet med en feiende flott bevegelse, før han finner et nytt program han vil bruke. Han forklarer pappa hvilke program han vil kjøpe i iTunes, han kjenner igjen ikonene til både Vennebyen og Hjulene på bussen.

Det gjør mor både stolt og skremt. Stolt fordi han faktisk er så god til dette. Han er ikke en digital sinke, han får det til, han forstår hva han skal gjøre og han gjør det uten å være redd. Skremt også fordi han er så flink. Hvor kommer det fra? Er det nødvendig? Trenger treåringen virkelig å trekke blekkspruter over en skjerm for å være lykkelig?

Men han er jo utrolig søt da, der han sitter og pusler, slukker brannen, finner to like, kommenterer og jubler når han er ferdig med et brett.

Og jeg har til og med lært hvordan man lukker programmer av ham, med den feiende flotte bevegelsen. Det er nok ikke lenge før disse smågutta har tatt igjen mamma på den digitale fronten, er jeg redd.

søndag 6. mai 2012

Loppis

Det er vår. Alle går på loppemarked. Alle finner masse fint. Alle elsker det. Rote gjennom gamle ting, stå i kø med alle de andre, krangle om en sofa med slitent trekk og kjøpe en sykkel man strengt tatt ikke trenger, men den er jo så billig og det kan jo være lurt å ha.

Jeg tenker med jevne mellomrom at jeg også må bli sånn. Og gir meg i vei. Optimistisk og glad. Helt alene, inspirert av utallige bloggere som stadig viser frem sine funn. Helt uten unger som maser om kaker og pølser og om å få kjøpe den utslitte leketelefonen med klissete spor etter grøtfingre og snørr.

Men jeg innser raskt at jeg aldri kommer til å bli sånn. Det er så mye ekkelt å bla seg gjennom før man eventuelt kommer til godsakene.

Det er altfor mange som bruker loppemarked som avfallstasjon. Jeg ser utslitte sko, vesker som mangler hank, puter med hull i, uvasket servise, en kjøkkenvask uten røropplegg, bord uten plater, og jeg kjenner at jeg mister motet. Jeg orker rett og slett ikke se gjennom alle bakteriefellene for kanskje å finne noe spennende.

Hadde det ikke vært for at jeg faktisk er på jakt etter en tallerkenhylle, ville jeg snudd umiddelbart. Jeg sprayer på med Antibac og begir meg inn i gymsalen.

Innerst i gymsalen kommer jeg til Finere lopper. Her kjemper to damer om et middagsservise til et ukjent antall mennesker, med suppeterrin og potetfat og sausnebb og full pakke, og hun som godtar 800 kroner stikker av med herligheten. Jeg er sikkert ikke den rette til å uttale meg, men jeg syns verken det var noe pent eller at det var verdt prisen. Men hun er fornøyd, og det er vel det viktigste.

Jeg ender selv opp med fire Inger Waage-asjetter fra Stavangerflint. Etter å ha googlet det litt, ser jeg at jeg gjorde et kupp også. Yei for meg!

Ved det neste loppemarkedet snur jeg før jeg kommer frem, jeg orker i alle fall ikke stå i kø for å parkere.

Nei, loppis er nok ikke greia for meg!

onsdag 2. mai 2012

Russetid

Det er 20 år siden jeg var russ, og jeg er veldig veldig glad for at det er noe jeg aldri skal gjennomgå igjen. Personlig, i det minste.

For selv om jeg ikke skal kjenne det hele sånn direkte på kroppen, går det mye i russ her for tiden. Når man er nesten åtte år, er det veldig viktig å samle kort, mase på slitne russ og telle dagens fangst. Om og om igjen.

Hadde vi ikke hatt barnesikring på bilen, ville han løpt ut i fart, det er jeg sikker på. Han ser fjorten russ på en trapp og ønsker umiddelbart å parkere der. Midt i en rundkjøring i Bjørvika.

Jeg får en lang og detaljert innføring i de forskjellige russetypene. Det hjelper ikke at jeg forsøker å si: Det finnes røde og så finnes det blå. Alle de med gullkort er ikke gullruss.

Neida, når man er snart åtte, vet man utrolig mye mer enn mamma. Og i dag kan han opplyse meg om at grønnruss skal bli bønder og er som regel å finne på en gård, der de lærer bondeting. Jeg antar det er noe om høy og gress og dyr og sånn, da? Det kommer ikke eksperten nærmere inn på.

Heldigvis er han ikke tålmodig nok til å forsøke å tolke alt som står på kortene. Da jeg var russ sto det sånne uskyldige ting som: Adresse: Dalstrøka innafor. Og: Alle er dumme når jeg er sur. Det er ikke akkurat det som står nå for tiden. Langt ifra.

Nå er det så på kanten, noe av det som står, at mor rødmer og priser seg lykkelig over at han ikke gidder å forstå. Leseopplæringen får vi ta på en annen arena, ikke midt i russetiden.

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails