Innlegg

Viser innlegg fra mai, 2012

Hysteri

Bilde
Hadde jeg vært der, ville jeg, som erfaren mor, spurt: Må du tisse? Bilde lånt fra dagbladet.no

Noen dager

tror folk helt sikkert at vi er gale. Som i dag, på Ica. Halvfull handlekurv slenges i et hjørne, mamma triver med seg illsint fyr som roper Jeg vil ikke, jeg vil ikke, og kjører hjem - uten melk og brød. Nærmeste nabo kommer hjem midt i minstens neste tantrum. Han står i hekken til naboen og hyler Jeg vil ikke, jeg vil ikke - i bare truse. Ja, minsten hyler da, ikke naboen. Litt senere går en annen nabo forbi. Da har vi låst døren med sikkerhetslåsen, ellers stikker han jo av. Minsten altså, ikke naboen. De kikker veldig da de passerer; håndtak i rasende fart opp og ned, og en liten fyr på innsiden som hyler Jeg vil ikke, jeg vil ikke - i bare truse, men det ser jo ikke de. Hva han ikke vil, er ikke så godt å si. Og jeg håper dagen i morgen blir en bedre dag. For denne var det ikke. Denne vil jeg ikke.

Party for everybody

Bilde
Oppsummeringen av alle bidragene i vårens musikkonkurranseeventyr gjør meg ikke noe mer begeistret enn hoveddelen av showet. Det er virkelig et stort gjesp - hele programmet. De russiske babuskhaene er jeg ikke helt sikker på om jeg skal le av eller gremmes over. Jeg klarer fortsatt ikke bestemme meg. De vinner jo sikkert. Fordi de er så sjarmerende og annerledes. Den greske ligner på den tyske som vant for noen år siden, gjør den ikke? Den svenske er helt feil - jeg føler liksom at det mangler noe, jeg sitter og venter på høydepunktet, men det kommer ikke. Jeg klarer virkelig ikke å forstå hvorfor det er årets favoritt.  Men etter å ha hørt resten, forstår jeg forsåvidt ikke hvordan noen i det hele tatt skal klare å vinne dette. Ingen utmerker seg. Ingen gir det lille ekstra. Ingen er morsomme. Bortsett fra de russiske bestemødrene, kanskje. Eller ikke. De der irske er bare rare. Og hva skjer med England? De aserbaijanske vertene er bare rare, og jeg vet i

Vondter og sånn

Bilde
Det er så mange småkriser for tiden. Som gjør meg litt småsliten og lei. Både på skole, jobb og hjemme. Som at sønnen kommer og er lei seg fordi han har sparket borti døra. Da får vi helt fniseanfall der vi sitter på terrassen. Egenhendig trukket ut, ikke ublidt møte med dør... Vi vet det gjør vondt, og alt det der. Men det er jo litt spesielt at han aldri kan klare å gå gjennom en dør uten å knalle borti. Vi har hørt det før. Og det skjer veldig sjelden med meg. Jeg klarer å komme meg gjennom uten blåmerker. Det er ikke noe morsomt, pappa!, hører vi. Og ler enda mer. Pappa ler jo ikke , prøver jeg, og forsøker så godt jeg kan å undertrykke latteren. Sønnen blir sur. Og jeg har full forståelse for det. Men akkurat der og da er det helt umulig å la vær å le. Han legger seg, og mamma får et anfall av dårlig samvittighet og går inn. Du skal også si unnskyld , sier han. Pappa har tydeligvis gjort det. Og mamma sier unnskyld og uff , og jeg vet det gjør skikk

Hagen - et håpløst prosjekt

Bilde
Hagen ser ikke ut. Den er full av svalderkål. Mark lager små jordhauger i plenen. Plenen er ikke lenger plen, men mose. Mose er for så vidt grønt, men det er liksom ikke helt det samme som grønt gress da.  En bøtte full av mose og skvalderkål Og jeg har for første gang funnet en brunsnegle inne i hagen. Aaaarrrggghhh! Det var en gang en snegle. Nå en innskrumpet klump med salt på. Bak de store bladene. Som jo tar over hele hagen Det jeg trenger, er en som kan ta tak, fjerne alt og begynne på nytt. Få orden på det. Fjerne mosen og lage grønn plen. Plante noe som faktisk vil vokse men som ikke er ugress. Jeg vurderer å fjerne alt, og begynne helt fra bunnen av. La ikke badekar stå på plenen over lenger tid! Og så trenger jeg en som kan bygge ut stua mi med noen kvadratmeter, men det er et helt annet prosjekt. Kunne ikke alt bare sett sånn ut?

Hjemme-alene-fest

Bilde
Teknisk avdeling tar med barna og reiser til Sørlandet. Dragemamma gleder seg. Da slutter fjernkontrollen å virke. Og nettet forsvinner. Nettet klarer jeg å fikse selv. Fjernkontrollen får bare ligge der og være død til teknisk kommer tilbake. Jeg skal nok klare meg et par dager uten tv. Jeg skal sy et par kjoler. Og luke i hagen. Og lese. Og spise sjokolade uten at noen ser det. Jeg tenker det skal gå helt greit. Hjemme-alene-lørdag-morgen-frokost

Hipp, hipp hurra

Bilde
... eller som minsten svarte da mamma spurte: Hva skal du rope i 17. mai-tog da? :  - Vi vil ha loff!

Bjørkebesettelse

Bilde
Jeg er jo som besatt av denne bjørka for tiden. Neida, ikke fordi jeg er allergisk. Heldigvis. Men fordi jeg er så tøff i trynet at jeg sier: Jeg kjenner noen med bjørk, jeg kan sikkert skaffe det til 17. mai! For å få 17. mai-pyntet skolen til sønnen er det nemlig behov for enorme mengder bjørk. Derfor har jeg vært på Kløfta, ute i skauen . I joggesko. Det ser jeg jo raskt at er et litt dårlig valg, sånn som denne våren har vært. Men det går bedre enn hva forholdene skulle tilsi. Ikke møter jeg orm heller. Vårens første og siste tur i ulendt terreng er altså tilbakelagt helt uten traumer. Jeg har - med god hjelp fra onkel - dratt med meg åtte trær. Eller busker, er det vel kanskje. Jeg har - også med god hjelp fra onkel - stappet dem inn i min lille bil, og kjørt i hundre på motorveien med bakluka åpen og hjertet i halsen. Det lukter friskt og godt i bilen, men det er tross alt litt voldsomt med åtte småbjørk som stenger for sikten og drar med seg pollen, m

Shopping på grensen (til det unødvendige)

Bilde
Noen ganger må man bare. Reise til Sverige og handle, altså. Jeg spør sønnen: Vil du være med til Sverige på lørdag? Sønnen, sjokkert: Hvem vil ikke til Sverige? ! Tydeligvis et dumt spørsmål. Jeg får beskjed om at neste gang behøver jeg ikke spørre en gang. Jeg kan bare si: Vi skal til Sverige.   En stund etter: Hva skal vi i Sverige da? Sønnen ser for seg ubegrenset tilgang på godteri, i det han anser som verdens største godteributikk . Mamma ser for seg en tur, uten de helt store planene. I hyggelig selskap, sol og en is på kaia i Strömstad. Jeg skal ikke egentlig ha noe spesielt. Og ender med å shoppe som en gal. Tøy til gutta. De trenger noe nytt til 17. mai må vite. Vin. Det trenger vi jo alltids. Og mummi-saker. Mummitermometer til kjøkkenvinduet. Mummitelysdings som snurrer. Mummibokser til te og kaffe. Mummiservietter, et røverkjøp - tre pakker for 99 kroner. Mummiserveringsbrett. Det trenger vi virkelig ikke. Det er jo det rene shoppingmekka

Proaktiv norskopplæring

Bilde
Veldig mange mener alle som kommer til Norge må lære seg norsk. Jeg er selvsagt enig i at så mange som mulig av de som faktisk skal bosette seg her, bør kunne kommunisere på et visst nivå. Særlig siden det tross alt resulterer i at jeg fortsatt har jobb så lenge vi har deltakere på norskkurs. De som bare er på en liten rundtur med bobilen sin, får nesten bestemme selv. Kanskje det holder med et språkkurs på cd. For å nå alle potensielle norskkursdeltakere, bør voksenopplæringene tenke nytt. Særlig sentrene i Kristiansand, Larvik og Oslo har gode muligheter her. De kan for eksempel inngå et samarbeid med Color Line, Stena Line og DFDS. På båten kan de tilby intensivkurs i norsk. Klarer du å bøye uregelmessige verb i høy sjø over Kattegatt, klarer du deg også i arbeidslivet i Norge. Norskprøven avlegges i tollen ved ankomst. 50 timer samfunnskunnskap kan intensiveres og gis som et tretimers kveldskurs. I baren. Her er det mye å hente når det kommer til å forstå den norske ku

Komitéarbeid og bjørk og sånn

Jeg er delegat i årets 17. mai-komité for klassen til sønnen. Det er ikke bare-bare. I tillegg til å skaffe premier til lykkehjulet, levere en pakke pølser og lomper, gjerne spelt, huske å ta med fem poteter til potetløpet, skaffe ti personer til dugnad den 16. og lage vaktliste til steinløypa, som i år skal bemannes av andre klasse, i en liten klasse med i utgangspunktet akkurat nok folk til å bemanne alle postene, skal jeg sørge for et lass med bjørkeløv. Jeg drømmer om vaktlister og løv. I enhver bakhage ser jeg 17. mai-pynt. Mens vi kjører langs E6 til Sverige ser jeg potensiell pynt langs veikanten. Jeg tenker hardt på all pynten som vokser like nedenfor garasjen. Og klarer liksom ikke slappe helt av. Det blir litt hektisk å reise til Kløfta 15. mai og stappe bilen full av løv. Men noen må jo gjøre det. Og jeg tør rett og slett ikke gå løs på skogen her jeg bor. 16. mai skal vi pynte med alt løvet. Hvis jeg ikke finner noe, blir det ikke noe å pynte med, da vil det sel

Feriepenger og sånn

Bilde
I dag kan du lese i Nettavisen hvor mye penger nettopp DU får inn på kontoen i juni . Jeg blir litt småimponert jeg, over hvordan Nettavisen kan vite det. Jeg klarer jo ikke regne det ut selv en gang! Feriepenger. Ja, det er jo hvert år en overraskelse. Når man ikke er helt A4 sånn ansettelsesmessig, og har fått noen barn og litt sånt forskjellig, da er det ikke et helt enkelt regnestykke. Jeg setter jo i sving hele økonomiavdelingen i Oslo kommune hver juni. Det er jo helt bortkastet da, det er jo bare å spørre Nettavisen. For de vet det. At jeg ikke har tenkt på det tidligere da!

Digital kompetanse

Bilde
Eldstemann ler når mamma forteller om sin barndom. Utedo. Dusjing hos naboen. Ikke noe youtube. Ikke digitalkamera med skjerm. Og ikke telefon. Særlig ikke mobiltelefon. Eller telefon med kamera. I steinalderen måtte vi lage presise avtaler på forhånd, pr brev. Eller ved å låne telefonen hos naboen. Som også hadde dusj. Vi måtte gå på biblioteket og sjekke i leksikon, ikke bare google det vi lurte på. Sønnen forstår nesten ikke hvordan vi kunne overleve, den gangen i steinalderen. Tenk å ikke ha hele verden med seg i lomma. Alltid. Slik som vi har nå.  Trikken kommer ikke?  Vi sjekker trafikanten.no.  Går det noe spennende på kino?  Vi sjekker filmweb.no. Vi har ikke noe til middag? Vi ringer pappa så handler han på vei hjem. Alltid på nett. Nå er det naturlig å få se på bildet rett etter det er tatt. Eller, når man er tre år, gjerne før mamma er helt ferdig med å ta det. Det er naturlig å sitte og fikle med telefonen, sjekke Facebook og bla gjennom de siste bildene. Det er na

Loppis

Bilde
Det er vår.  Alle går på loppemarked. Alle finner masse fint. Alle elsker det. Rote gjennom gamle ting, stå i kø med alle de andre, krangle om en sofa med slitent trekk og kjøpe en sykkel man strengt tatt ikke trenger, men den er jo så billig og det kan jo være lurt å ha. Jeg tenker med jevne mellomrom at jeg også må bli sånn. Og gir meg i vei. Optimistisk og glad. Helt alene, inspirert av utallige bloggere som stadig viser frem sine funn. Helt uten unger som maser om kaker og pølser og om å få kjøpe den utslitte leketelefonen med klissete spor etter grøtfingre og snørr. Men jeg innser raskt at jeg aldri kommer til å bli sånn. Det er så mye ekkelt å bla seg gjennom før man eventuelt kommer til godsakene. Det er altfor mange som bruker loppemarked som avfallstasjon. Jeg ser utslitte sko, vesker som mangler hank, puter med hull i, uvasket servise, en kjøkkenvask uten røropplegg, bord uten plater, og jeg kjenner at jeg mister motet. Jeg orker rett og slett ikke se gjennom

Russetid

Bilde
Det er 20 år siden jeg var russ, og jeg er veldig veldig glad for at det er noe jeg aldri skal gjennomgå igjen. Personlig, i det minste. For selv om jeg ikke skal kjenne det hele sånn direkte på kroppen, går det mye i russ her for tiden. Når man er nesten åtte år, er det veldig viktig å samle kort, mase på slitne russ og telle dagens fangst. Om og om igjen. Hadde vi ikke hatt barnesikring på bilen, ville han løpt ut i fart, det er jeg sikker på. Han ser fjorten russ på en trapp og ønsker umiddelbart å parkere der. Midt i en rundkjøring i Bjørvika. Jeg får en lang og detaljert innføring i de forskjellige russetypene. Det hjelper ikke at jeg forsøker å si: Det finnes røde og så finnes det blå. Alle de med gullkort er ikke gullruss. Neida, når man er snart åtte, vet man utrolig mye mer enn mamma. Og i dag kan han opplyse meg om at grønnruss skal bli bønder og er som regel å finne på en gård, der de lærer bondeting. Jeg antar det er noe om høy og gress og dyr og sånn, d