lørdag 26. mai 2012

Party for everybody

Oppsummeringen av alle bidragene i vårens musikkonkurranseeventyr gjør meg ikke noe mer begeistret enn hoveddelen av showet.

Det er virkelig et stort gjesp - hele programmet.

De russiske babuskhaene er jeg ikke helt sikker på om jeg skal le av eller gremmes over. Jeg klarer fortsatt ikke bestemme meg. De vinner jo sikkert. Fordi de er så sjarmerende og annerledes.

Den greske ligner på den tyske som vant for noen år siden, gjør den ikke?

Den svenske er helt feil - jeg føler liksom at det mangler noe, jeg sitter og venter på høydepunktet, men det kommer ikke. Jeg klarer virkelig ikke å forstå hvorfor det er årets favoritt. 

Men etter å ha hørt resten, forstår jeg forsåvidt ikke hvordan noen i det hele tatt skal klare å vinne dette. Ingen utmerker seg. Ingen gir det lille ekstra. Ingen er morsomme. Bortsett fra de russiske bestemødrene, kanskje. Eller ikke.

De der irske er bare rare. Og hva skjer med England?

De aserbaijanske vertene er bare rare, og jeg vet ikke om jeg takler dette lenger.

Tooji er pen. Han må dessuten være deltakeren med flest tenner. Og han tyske er kjekk. Men der stopper det vel med høydepunkter.

Da Grand Prix ble avholdt i Norge for et par år siden, heiet jeg på pauseinnslaget. Kanskje høydepunktet kommer nå da, i pausen. Med presidentens svigersønn og alt mulig.

Nei. Dessverre. Ikke noe høydepunkt her heller. Og med alle disse dype intervjuene, blir det bare verre og verre. Det hjelper ikke en gang at verten kan si Tusen takk på norsk.

Jeg går og legger meg. Lykke til, måtte den beste vinne. Eller i dette tilfellet, den minst dårlige.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails