Innlegg

Viser innlegg fra februar, 2012

Løvemamma

Når jeg kommer på skolen og skal hente sønnen, men ikke finner ham, da blir jeg litt småengstelig. Når jeg finner tre av kompisene hans utenfor do, hamrende på døren med en pinne, blir jeg veldig forundret. Når jeg forstår at de faktisk forsøker å få opp døren til rommet der min sønn, mot sin vilje, er sperret inne og blir sparket, da blir jeg bare sint. Da blir jeg litt løvemamma. Jeg snakker hardt til ham som sperrer min sønn inne. Og jeg takker dem som forsøker å hjelpe. Jeg godtar ikke umiddelbart sønnens versjon av alt. Jeg tror ikke han alltid er et englebarn. Men når jeg ser hva som skjer, med egne øyne, tror jeg på ham. Og det er aldri greit å true med å dyppe noen i do. Selv om sønnen visstnok hadde tråkket dypperen på tærne. Og så tenker jeg at alle foreldre har ansvar for egne barn. Og er hjertens enig med han her . Det er ikke bare skolen som har ansvaret, mye ligger på foreldrene. Normal folkeskikk er faktisk en ting jeg forventer av åtteåringer.

Når du er tre...

Bilde
Samtale i barnehagen: Minsten: Få se på trusa di!! Barnehagevenninne: Den har Hello Kitty på! Minsten: Min har Mummitrollet!

Ut på tur

Bilde
Jeg har fylt ut skjema for å få lov å dra på ferie. Hvor de lurer på helt fantastiske ting. Blant annet: Bildet er lånt fra Wikipedia Om jeg sympatiserte med nazi-Tyskland mellom 1933 og 1945. Om jeg har kjønnssykdommer. Om jeg har planer om å bedrive kriminalitet i landet deres. Om jeg har bortført barn fra landet deres. Etter å ha svart (benektende) på alle disse - etter min mening litt spesielle - spørsmålene, får jeg lov å betale 14 dollar. Og endelig får jeg en bekreftelse som sier at jeg nå er hjertelig velkommen . Men at jeg ikke er garantert å få komme inn i landet. Den avgjørelsen tas på flyplassen. Det er litt herlig, er det ikke?

Innelåst

Bilde
Minsten finner mammas jobbnøkler og adgangskort i en veske som ligger og slenger. Se, nå er jeg mamma! Og du er mamma. Vi er begge mamma. Strålende fornøyd forkynner han at nå har jeg låst døren! Og alle smiler og nikker og er med på leken, sånn på autopilot, uten å legge noe særlig i det. Helt til det ringer på døren, og vi skal åpne. Vi kommer rett og slett ikke ut. Stuedøren er faktisk låst. Så her står vi da, relativt overrasket over at han faktisk har klart å låse, helt på ånkli . Og det ringer på igjen. Og igjen. Heldigvis vet vi hvem som står der på utsiden, og kan ringe og si j ada, vi er her, men vi kan dessverre ikke åpne sånn helt umiddelbart . Siden han med nøklene nekter å gi dem fra seg. De er hans, nemlig. Vi har jo ikke nøkler i dørene her. Og prøver saks. Kniv. Til slutt finner mamma noen nøkler i en skuff. Og får låst opp, etter mye plunder. Hvordan han har klart å låse så kjapt og ubemerket, med helt feil nøkler, er et mysterium. Og siden det jo

Sånne gledelige overraskelser

Bilde
Jeg elsker å oppdage at jeg har feriedager jeg ikke visste om. Jeg har ikke visst at jeg elsker det, for det har aldri skjedd meg tidligere. Men i dag gjør sjefen meg oppmerksom på at jeg har tre ubrukte feriedager, overført fra 2010. Og jeg simpelthen elsker følelsen. Jeg, som har slitt vettet av meg for å få juleferie. Jeg har tatt ulønnet fri i høst. Jeg har begynt oppsparing til påskeferien. Og hele tiden har jeg hatt tre dager fra året før liggende der, dypt inne i feriesystemet til Oslo kommune. Jeg er kommunalt tilsatt på en skole. Det kjipeste jeg hører før ferier er: God ferie da du! Skal du noe spennende? Jo takk, ha det fint, jeg skal sitte her på kontoret i mørket helt alene. Det jeg tenker, men ikke sier høyt, er: det blir som en ferie for meg når alle lærerne er borte. Den fornuftige damen inni meg roper at jeg skal spare disse nyoppdagede feriedagene til påske. Da skal jeg jo faktisk reise bort. Men den andre, litt mindre fornuftige, krever øyeblik

Bråstopp

Bilde
Lørdag kveld bestemmer minsten seg for å slutte med bleier. For han liker ikke bleier lenger, nemlig. Det går litt fra null til hundre, det her. For han har absolutt ikke vært interessert i å si ifra når det skjer tidligere, han tisser bleier, pysj og seng fullt om natten, og har stort sett null kontroll. Lars er baby, og må fortsatt bruke bleie... Storebror var flink, han sluttet etter en forberedelsesperiode like før han ble tre, supermotivert. Nattestid beholdt vi bleiene litt lenger. Men han her, som nå er blitt tre, har ikke vist noe som helst interesse for å slutte i det hele tatt. Jeg har litt pessimistisk tenkt at han kommer til å holde på til han blir syv eller deromkring. Da han overraskende og plutselig bestemmer seg for å slutte. Helt uoppfordret. Han skal ikke ha på bleie, men truse. Og første natt er helt tørr. Han sover hele natten i egen seng, tisser på do når han står opp og skal ikke ha på bleie igjen, noen gang. Heller ikke på tur i barnehagen

Selvdisiplin

Bilde
... eller selvpining? Denne skal ligge fint på pulten min, frem til 1. mars. Da skal den fortæres. I et rasende tempo

Blog awards

Bilde
Jeg har spist tapas i Folketeaterpassasjen i kveld. Mens folk har strømmet til Vixen blog awards rett ved siden av, på rød løper. Jeg har sett Linni Meister. Jeg har møtt en prisutdeler, som jeg tilfeldigvis kjenner. Jeg ser andre kjente har vært der. Og så er det ingen som har invitert meg? Eller nominert meg? Jeg har kanskje ikke skrevet nok om sko. Enda jeg har kjøpt et nytt par i dag. Brune støvler med kilehæl, på salg hos Aldo. Nå leser jeg på nettet at Fotballfrue ikke er der heller, fordi noen har sendt invitasjonen hennes til feil adresse. Det er nok det som har skjedd med min invitasjon også, antar jeg. Og kommer derfor sterkere tilbake neste år.

Åndenes makt?

Bilde
Minsten har fått det for seg at vi har spøkelser i huset. Mamma må passe på så alle kommer gjennom døren før den lukkes, de må alle ha mat og så videre. Ganske omtenksom faktisk, treåringen. Det er ikke sånn at mammaen hans tror på spøkelser. Men det er klart: I dag kommer jeg hjem og blir møtt av to bilder som ligger veltet i trappen. De sto helt fint da jeg gikk i dag tidlig. Og mens jeg står på badet og tenker: Skal jeg sette på en klesvask nå, eller skal jeg vente til i kveld? , åpnes en skapdør og ut faller en porselensskål med bomullsdotter. Uten at jeg er nær skapet. Hva blir det neste? Minsten som sier: I see dead people! Ha en åndelig kveld!

Sånn hverdagsidyll du vet

Bilde
Det er kanskje vanlig hos alle andre, men hos oss er det sjelden vare. Hverdagsidyll. Ro og fred og harmoni. Unger som leker alene og mamma som kan lage middag uten noen som henger i leggen og maser. Jeg vet ikke hva jeg har gjort i dag. Kanskje det er fordi jeg ikke spiser sjokolade for tiden. Som forøvrig går over all forventning, om noen skulle lure. Muffinsrøre kategoriseres ikke som godteri. Ei heller ferske boller. Eller ferdige muffins. Og så drikker jeg Pukka detox te - den smaker lakris og teller heller ikke som godteri. Men altså, denne idyllen. Vanligvis er det et svare strev å få to blide unger hjem, og holde dem fornøyd frem til soving. Og det er lenge  fra henting til soving, når ungene er sure.  Minsten pusler skyld-på-deg-er Men i dag! Eldstemann: etter bare litt nå-går-jeg-og-pusser-tenner-og-legger-meg-fordi-jeg-ikke-får-spille-eller-se-på-tv, klokken fire, er han faktisk blid igjen da jeg kommer tilbake fra henting i barnehagen. Minsten få

Musikk på en søndag

Bilde
Ny cd endelig i hus. Noen (les: mamma ) begynner å bli smålei de vi har fra før. Så nå hører vi på Supersanger : favoritter fra barne-tv . Mye Fantorangen og sånn. Men også mye annet. Minsten liker Fantorangens Sovesang . Og gauler ivei: Nå sover lua, nå sover kua. Nå sover Eddi! Ultrasøt, syns mammaen. Mamma danser til Mine venner . Som skiller seg ut ganske fort. Og kan forklares med: Morten Abel . Det er jo ikke rart den utmerker seg. Morten Abel har laget den til en cd gitt ut av Kreftomsorg Rogaland. Så ikke bare er den kul, den støtter en god sak. Og i denne måneden, uten sjokolade og med detox-te, passer det jo helt supert å danse og hoppe på stuegulvet.

Språkblomster

Bilde
Det går vel litt i rykk og napp med språket som med mye annet. Minsten har alltid vært god til å prate, men de siste dagene syns jeg det er en forskjell å spore. Hvem kan vel motstå treåringen som, med kjærlig stemme, ser på mamma og sier: Mamma, du er utrolig!