Innlegg

Viser innlegg fra juni, 2011

Nå er det sommertid...

Bilde
Og jeg føler at det ikke skjer noe. Jeg har ingenting å skrive om. Det er stille på jobb, stille hjemme, stille ute. Og jeg lader bare opp til alt som skal skje i sommerferien. Da kommer det helt sikkert noen rapporter. Inntil da - gi beskjed om du trenger ny kjole, jeg syr fortsatt! Eller en sommerbukse til småtten. Eller solhatter. Jeg tror ikke man kan ha for mange solhatter. Det kan komme godt med, forresten. I tillegg til at de ser morsomme ut. Minsten hadde solstikk for et par dager siden. Først tenkte jeg vannkopper, men nå heller jeg mot solstikk. Så solhatt er bra.

Språkets utvikling

Bilde
Tæpetetollen vår... Det er utrolig morsomt å høre på alle de rare ordene til minsten. Naturligvis blir han stadig bedre og flinkere og tydeligere, og selv om det er bra, er det også litt kjedelig. For noen av ordene skulle jeg gjerne beholdt. Jeg er for å snakke riktig og ordentlig til små barn. Det er ikke så mye babyspråk her i huset. Eldstemann fikk vi jo til og med klager på i sin tid - vi snakket for avansert. Det er jo ikke min skyld at toåringen snapper opp  sykelønnsfadesen  fra radioen da. Det er fint at minsten kan gjøre seg forstått hos andre enn hos oss her i huset også, det er ikke er så lett for utenforstående å forstå ord som  tæpetetoll og dledle . Jeg forstår det jo - fjernkontroll og eple, men jeg er mammaen da. Men det er klart at når minsten nå krever å få på pedaler , adopterer vi glatt det ordet. Så i sommer vil alle her i huset gå med pedaler når det er pent vær. Kanskje ikke eldstemann, som hater åpne sko uten sokker, men vi andre vil gå me

Utridning

Bilde
Sønnen er stor, han er ferdig med førsteklasse. Tiden flyr, det er ikke lenge siden han sto der på trappen første skoledag, spent, nervøs, glad og sjenert på samme tid. Og nå er han visstnok så skoleklar at han får ri ut først av alle. Ri ut av førsteklasse og inn i sommeren. Inn i ringen av lærere som holder hender og synger sommersanger. Med en haug foreldre, besteforeldre, tanter og onkler rundt, som filmer den store begivenheten og står med tårer i øyekroken. Dette er nok en steinergreie, og jeg ser at sønnen kanskje ikke syns det er så veldig tøft. Samtidig som han faktisk er stolt over å få ri ut først i rekken av alle de 20 utrolig søte førsteklassingene på hver sin hjemmelagede kjepphest. Jeg kjenner at kjepphester kanskje ikke blir min nye hobby. Det holder med den ene. Lillebror ønsker seg også en - han får få Gustav, som vi har kjøpt på Ikea for flere år siden. Jeg har faktisk sendt skolesøknad for ham i dag, minsten på to. Jeg er ute i ganske god tid da.

Dagens delikatesse

Bilde
Nei, vi har ikke startet egen snegleproduksjon. Men jeg har nå i anledning funn av denne krabaten, lest meg opp på snegler av arten vinbergsnegler. Jeg har masse kunnskap nå. Unyttig kunnskap, men like fullt. De finnes ikke naturlig i Norge, men er i flere tilfeller importert for å bli til delikatesse på restaurant. Han her - eller den her, de er tvekjønnet, og begge får barn (det vil si egg) når de parrer seg - har unnsluppet hvitløk, hvitvin og en klatt smør, og lagt ut på tur. Vi så en i området i fjor sommer også, så med tanke på at de kan bli 6-8 år gamle, er det kanskje den samme krabaten. Og de blir kjempestore. Med flotte hus på ryggen. Jeg tror ikke Maliks på senteret har snegler på menyen, så jeg lurer veldig på hvor langt denne har gått. Krøpet. Slimet seg. Ålet seg. Eller hva de nå gjør. Det finnes visstnok noen kolonier av rømte vinbergsnegler i Østfold. Det er lang vei for en snegle. Til tross for medbrakt hus. Og selv om det ikke er lov å si æsj til ma

Energi - del X

Bilde
I et desperat forsøk på å få opp energinivået og gjenoppdage arbeids- og tiltakslyst, har jeg raidet Rimi for det de måtte ha av sunne og oppkvikkende ting. Fersken, minigulrøtter, nøttemiks og yoghurtnøtter. Ingen sjokolade. Jeg stiller meg heller tvilsom til prosjektet, men gir det en sjanse. (Og lusker helt sikkert innom Ica på vei hjem, jeg rekker akkurat en Melkerull på vei opp til barnehagen.)

Tannfeen

Bilde
Eldstemann har i et par år nå ventet på å miste tenner. Alle andre har jo mistet, bare ikke han. Så gleden er stor den dagen han sier: Tannen er løs, mamma. Se! Mamma tror ikke helt på det, siden han sier det nesten hver uke. Men utrolig nok, denne gangen stemmer det. Og mamma begynner å grue seg. Jeg husker følelsen fra mine egne løse tenner. Den skarpe kanten nederst på tannen. Blodsmaken. Den siste tiden før tannen bare faller ut. Det er så ubeskrivelig ekkelt. Og mamma grøsser på ryggen hver gang sønnen rugger på tannen. Pappa får ta seg av dette , sier jeg mens jeg holder meg for ørene. Det tar lenger tid enn forventet. Men så, lørdag kveld, hører jeg rop og brøl fra stua. Og full krigsdans. Tannen er ute. Sønnen er en tøffing, han bare drar den ut. Og pappaen, som har fnyst litt av mammas motvilje mot det hele, står og skjelver og er litt blek om nebbet. Så mye for tøffe pappaer. Det er sønnen som er tøffest her i huset. Vi får full oversikt over tannfeens t

Været og sånn

Bilde
Det finnes ikke noe som engasjerer mer enn været. I avisene, på radio, på yr.no, på tv. Over alt meldes det om sol eller ikke sol, strålende fint vær eller skybrudd og tett tåke. Avisene slår opp de største overskrifter om dette været. Alle tenker på været. Utlendinger undres over nordmenns småprat om været. Det er liksom det store samtaleemnet, på jobb som på fest. Jo takk, det går bra, men det har jo regnet en del i det siste! Ferien var flott, vi hadde sol i tre uker, og det var veldig varmt! Svigermor må oppdateres på værfronten hver gang hun ringer. Det ligger antakeligvis i nordmenns natur, dette opphenget på vær. Det er ikke noe vi kan gjøre med været. Det er faktisk en av veldig få ting vi overhodet ikke har råderett over. Det eneste vi kan, er å klage over det. Er det varmt, er det galt. Er det kaldt, er det galt. Regner det, så er det galt og er det sol i tre uker så er jammen det galt også. Den gamle Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær - jeg kjenn

Usunn energi

Bilde
Ja, jeg er litt sliten. Jeg har null energi. Null tiltakslyst. Eller kanskje det bare er snakk om mye usunn energi, som det står om i avisene. Så kanskje jeg må ringe Norsk kvistgjengerforening for å få hjelp? En installasjon fra kvistgjenger- foreningen? Nei, jeg tror ikke på sånt. Jeg tror ikke på vampyrer, ikke på gjenferd, ikke på spøkelser og ikke på engler. Jeg tror ikke på chakramassasje og aurahealing og hva som måtte finnes av slikt. Jeg tror ikke på disse menneskene som påstår å ha overnaturlige evner. Er de så veldig klarsynte, hvorfor kan de da ikke bare si hvem som vinner konkurransen om å være mest klarsynt? Og jeg tror ikke på kvistgjengeri. Bare ordet er nok til å gjøre meg mistenksom. Jeg tror ikke på at en stikkontakt står feil vei og sender ut dårlige vibrasjoner. Jeg tror ikke at en mann kan si hvor mange Hertz det er i en leilighet bare ved å gå inn i den. Og jeg stiller meg veldig skeptisk til at en eldre mann med pinner i Bergen kan gå inn i en lei

Helsestasjonen

Bilde
Vi har endelig vært på toårskontroll. Minsten ble to allerede i januar, så vi har jo ventet litt på innkallingen da. Å måle hvordan han ligger an sånn språklig sett er noe vi har ventet på spenning. Liksom! Han skravler ustoppelig , så vi har vært veldig bekymret på det området ja. Særlig! Det er klart vi et øyeblikk tenker at han sikkert kommer til å stryke på kontrollen, når han svarer at sauen sier Møøøø . Men tenker at alt det andre han kan, sikkert tar fokus litt bort fra sauelyder. På forhånd har vi fylt ut et skjema på to A4-sider, "Kryss av for ord du har hørt barnet si" . Han prater hele tiden, så for min del ville det vært enklere å krysse av på skjemaet for ord vi ikke har hørt barnet si. Det er to: Truse og tøfler . Det er ord vi ikke bruker så ofte, antar jeg. Men hadde vi bedt ham om å finne en tøffel, hadde han helt sikkert klart det også. "Skriv ned tre av de lengste setningene du har hørt barnet si" . Det er ikke nok plass på skjem