torsdag 28. juli 2011

Veien tilbake til normalen - og is

Vi er på vei tilbake til hverdagen, til det normale. Vi kutter ned på nyhetssendinger og nettaviser, og ser fremover. Og litt bakover, for jeg har nettopp hatt bursdag. Den forsvant i alt oppstyret, og ble veldig ubetydelig. Nå tar vi den litt frem igjen, og slenger med mannen også. Vi har bursdag veldig tett her i huset.

Når man er kommet opp i en viss alder, er det ikke lenger så lett å ønske seg noe man virkelig trenger sånn i forbindelse med bursdager. Jeg elsker gaver, men har jo absolutt alt jeg trenger. Så da må man komme på noe.

Før...
I år ønsker jeg meg iskremmaskin. Det er skikkelig unyttig. Og den er ikke akkurat ment til å servere både slekt og venner som spontant stikker innom, med sine 320 ml. Men den er utrolig søt, gleder i alle fall deler av husholdningen, og lager visstnok is på 15 minutter. Det gjenstår å se da.

Under...

Nå tester jeg den ut for første gang. Ikke forstår jeg at den sørpa skal bli is, så antakeligvis er noe galt. Det vil snart vise seg, jeg har skrudd av maskinen etter de tilmålte 15 minutter, og lar den nå stå i to minutter for å fryse mer.

Det skjer ikke akkurat etter planen, nei. Smaken er det for så vidt ikke noe å utsette på, men syltetøy trenger jeg ikke gå gjennom så mye styr for å lage. Så nå ligger hele porsjonen i fryseboksen for siste innspurt. Eller innfrysing, om du vil.

Men endelig, etter mye mer enn 15 minutter, kan vi kose oss. Og nam-nam! Dette skal gjentas

Resultatet ble da bra...

Bare at neste gang brukes frosne bær, ikke ferske.

søndag 24. juli 2011

Respekt

Alt er fortsatt grusomt, to dager etter. Bildene ruller fortsatt kontinuerlig over tv-skjermen. Det kommer stadig nye fakta på bordet, og det blir ikke lettere å forstå, slik jeg hadde håpet. Med alt vi får vite, blir det egentlig bare verre og verre. Det er så grusomt at jeg ikke kan finne ord.

Jeg er mor, og tenker på alle de som har mistet barna sine. Men hva med moren til gjerningsmannen? Hva føler en mor, som har et slikt monster til sønn? En mor ønsker høflige og greie barn, barn som sitter pent ved bordet og sier takk for maten, får en god utdannelse og ter seg blant folk. Og så skjer noe slikt. Jeg kan ikke en gang forestille meg hva moren må tenke. Det er for absurd, rett og slett. Grotesk og virkelighetsfjernt. Stakkars mor.

Mine greier blir til ingenting i forhold. Jeg fikk ikke gave på bursdagen min, for da var jeg i utlandet. Jeg er lei regnet. Jeg er lei Sabeltann, som går i loop her hjemme, både på tv og på cd. Det er rotete inne. Håret er flatt og magen bulkete. Så utrolig ubetydelig.

Jeg tenker nå på hvordan vi skal vende tilbake til hverdagen. Hva som er galt og hva som er riktig. Kan vi kose oss i morgen når mannen har bursdag? Eller er det respektløst? Har jeg lov å glede meg til ferien på Kypros?

Vanligvis velger jeg å distansere meg fra de store tragediene vi hører om i mediene. De angår ikke meg, de skjer ikke i Norge. De er for fjerne for meg, og for at jeg skal holde ut alt kan jeg ikke ta alt innover meg. Denne gangen er det annerledes. Jeg kjenner noen som kjenner noen. Jeg vet om flere som har sin arbeidsplass der bomben gikk av. Jeg gråter når jeg ser talene til statsministeren. Det skjer da ikke slike ting her hos oss.

Jeg har to barn her, som ikke forstår omfanget av tragedien. De har behov for et normalt liv. De vil på lekeplassen og til kompisen. De vil ha is og feire pappas bursdag. Men inni meg gnager det: Det er galt. Tenk på alle som har mistet. Tenk på hva ungdom opplevde i to timer på fredag. Det er helt umulig å forstå.

Jeg har tent et lys i vinduskarmen i kveld.

Og så vil jeg glede meg ennå mer over alt jeg har. For det er utrolig og skremmende hvor fort det kan forsvinne. Det tenker vi sjelden over!

lørdag 23. juli 2011

Sorg

Hvordan forklarer man en seksåring hva som har skjedd i Oslo og på Utøya? Barn får med seg mer enn man tror, og trenger informasjon. Men ikke all informasjon, ikke alle detaljer. Jeg forstår det ikke selv, og sliter derfor litt.

Men jeg har forsøkt, det nytter ikke å holde dette unna sønnen, så jeg har hoppet i det og forklart. At det er en veldig slem mann som har laget en stor bombe og som har skutt mange mennesker. Flere detaljer trenger han ikke.

Han forstår, men forstår ikke. Han snakker om det, er på sin måte opptatt av hendelsen, men mangler evnen til å fatte omfanget. Og det er sikkert greit. Jeg lar ham holde på med sine sysler, selv om jeg inni meg tenker det er upassende. Små barn trenger ikke utsettes for dette, ikke her i Norge, hvor det er trygt og rolig, frihet og fred. Minsten får heldigvis ikke med seg noe av dette.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre Jeg føler at en del ting nå blir så ubetydelige, men jeg har samtidig to små barn her, som er helt uskyldige og som har krav på en sommerferie med hyggelige opplevelser.

Jeg føler med alle berørte, og tenker på alle foreldre som har mistet sine barn på Utøya. Det er så ufattelig at jeg ikke har ord.

Jeg klemmer mine egne små en ekstra gang.

lørdag 9. juli 2011

Fotballfruer - og vanlige damer

Jeg er ikke helt på nivå med Fotballfrue Caroline Berg Eriksen, kjenner jeg. Jeg har kjøpt to nye bikinier og to kjoler i dag, og enda blir det ikke noen outfit-bilder på bloggen. Hun har jo en del av den sorten. Og kommer på forsiden av Dagbladet av den grunn.

Jeg er ikke helt der, og ønsker ikke å komme dit heller. Hun er sikker smart altså, det er ikke det, men veier du 40 gram og oppfordrer tenåringer til å spise ett salatblad og trene litt ekstra for å bli kvitt de overflødige grammene, er du ikke smart, ikke i mitt hode. Beklager, Caroline. Det kan være jobben din så mye du måtte ønske, men det virker ikke bra.

Hun er sur når hun blir kritisert for å legge ut anorektiske bilder på sin egen blogg. Jeg blir sur når hun gjør det. Hun har hundrevis av tenåringslesere, som tror at damer ser ut som henne.

De gjør ikke det!

Damer flest ser ikke ut som utstillingsdokkene hos Hennes (eller fotballfrue Berg Eriksen). De ser mer ut som Rubens' damer. Det er det ingen som sier til disse stakkars tenåringene. Damer som har fått barn, har valker. Og folder. Og bulker. Og strekkmerker. Og små pupper, fullstendig tappet for spenst og fylde. Pupper som trenger ekstra løftefunksjon.

Damer flest, altså de som har fått barn, har ikke tid til å bruke timesvis hver dag på å løpe på tredemølle, løfte vekter og drive med pilates og annet oppstrammende. Damer som har fått barn har ikke tid til å telle kalorier og tenke lavkarbo.

Damer som har fått barn har mer enn nok med å i det hele tatt få i seg næring mellom slagene til å tenke på hva denne næringen består av. De stapper innpå det som måtte komme i veien, for å holde ut til småtassene er i seng og de selv kan kollapse på sofaen.

Damer som har fått barn, har ikke tid til å tenke på om skoene matcher kjolen - de bare tar de komfortable, men akk så slitte, skoene som står ved utgangsdøren. Det pipler inn vann så fort det regner, men det merkes ikke, der damene løper mellom barnehage, jobb og skole. Høye hæler er heller upraktisk på denne ruten, og forbeholdes som regel brylluper og konfirmasjoner, som av naturlige årsaker ikke avholdes så altfor ofte.

Damer som har fått barn har ikke tid til å prøve kjolene i butikken. De rasker med seg dem de syns ser passelig greie ut, og prøver kanskje en gang hjemme før de river av prislappen. Ser de ikke altfor ille ut, er det godkjent. Hvis ikke, stappes de inn bakerst i skapet sammen med alle de andre, og glemmes.

Damer som har fått barn fnyser av fotballfrue Berg Eriksen og sørger for at egne barn ikke blir sånn. De ønsker at barna får et sunt og naturlig forhold til kropp og mat. De spiser peanøttsmør på rundstykket til frokost og sprader rundt i bikini som viser alt, men tross alt har løftefunksjon, og tenker at barna får bli vant til livets realiteter.

Damer som har fått barn, tenker ikke på trening når de endelig har barnefri. Da vil de lese en god bok, spise Smash i store mengder, sitte i solen og drikke kaffe i fred og ro, høre voksenmusikk og se på tv uten at Hinkel-pinkel dukker opp.

Damer som har fått barn, sender barna på ferie og gleder seg over det.

Samtidig som de gleder seg til å se barna igjen - til å holde rundt dem, høre maset og bli minnet på hvorfor magen er som en udempet vannseng og puppene mangler fullstendig spenst.

torsdag 7. juli 2011

Bikinisesong

Siden det er ferie på trappene, med sol og strand og basseng - og altså bikinisesong, må mor ut og kjøpe bikini. Det er ingen gledelig oppgave, det må jeg bare ha sagt. Jeg hater det. Jeg føler meg ikke vel i bikini. Plagget i vinduet ser så flott ut, jeg tar det på, og alt er bare trist. Hvorfor kan ikke utstillingsdokkene i butikkene se ut som damer flest? Med en bulk her og en fold der?

Jeg kjøper to bikinier, og er ikke fornøyd med noen av dem. De er latterlig billige, det er bare derfor jeg kjøper dem. Jeg er nok fortsatt på jakt etter den ultimate bikini. Kanskje den dukker opp i morgen.

Wonderbikinien. Som mirakuløst nok gjør denne kroppen som skapt for stranden. Selv om jeg forsøker å si til meg selv at jeg ikke bryr meg om hvordan det ser ut, hva andre måtte mene og om det er en valk her og der, så bryr jeg meg likevel. Inni meg. Det er ikke noe å gjøre med nå, jeg er klar over det, men likevel.

Heldigvis, som plaster på såret, finner jeg sandaler som passer. For om det er vanskelig å finne bikini, så er det nesten verre å finne sko. Andeføtter har jeg, de er like brede som de er lange. Og da passer ikke hva som helst. Endelig, etter flere måneder på skojakt, finner jeg halv ti onsdag kveld plutselig to par jeg både liker og passer i. Fantastisk.

Så om jeg ikke er så komfortabel i bikini, kan jeg i det minste gå med stil og verdighet i nye sandaler ned til stranden.

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails