Respekt

Alt er fortsatt grusomt, to dager etter. Bildene ruller fortsatt kontinuerlig over tv-skjermen. Det kommer stadig nye fakta på bordet, og det blir ikke lettere å forstå, slik jeg hadde håpet. Med alt vi får vite, blir det egentlig bare verre og verre. Det er så grusomt at jeg ikke kan finne ord.

Jeg er mor, og tenker på alle de som har mistet barna sine. Men hva med moren til gjerningsmannen? Hva føler en mor, som har et slikt monster til sønn? En mor ønsker høflige og greie barn, barn som sitter pent ved bordet og sier takk for maten, får en god utdannelse og ter seg blant folk. Og så skjer noe slikt. Jeg kan ikke en gang forestille meg hva moren må tenke. Det er for absurd, rett og slett. Grotesk og virkelighetsfjernt. Stakkars mor.

Mine greier blir til ingenting i forhold. Jeg fikk ikke gave på bursdagen min, for da var jeg i utlandet. Jeg er lei regnet. Jeg er lei Sabeltann, som går i loop her hjemme, både på tv og på cd. Det er rotete inne. Håret er flatt og magen bulkete. Så utrolig ubetydelig.

Jeg tenker nå på hvordan vi skal vende tilbake til hverdagen. Hva som er galt og hva som er riktig. Kan vi kose oss i morgen når mannen har bursdag? Eller er det respektløst? Har jeg lov å glede meg til ferien på Kypros?

Vanligvis velger jeg å distansere meg fra de store tragediene vi hører om i mediene. De angår ikke meg, de skjer ikke i Norge. De er for fjerne for meg, og for at jeg skal holde ut alt kan jeg ikke ta alt innover meg. Denne gangen er det annerledes. Jeg kjenner noen som kjenner noen. Jeg vet om flere som har sin arbeidsplass der bomben gikk av. Jeg gråter når jeg ser talene til statsministeren. Det skjer da ikke slike ting her hos oss.

Jeg har to barn her, som ikke forstår omfanget av tragedien. De har behov for et normalt liv. De vil på lekeplassen og til kompisen. De vil ha is og feire pappas bursdag. Men inni meg gnager det: Det er galt. Tenk på alle som har mistet. Tenk på hva ungdom opplevde i to timer på fredag. Det er helt umulig å forstå.

Jeg har tent et lys i vinduskarmen i kveld.

Og så vil jeg glede meg ennå mer over alt jeg har. For det er utrolig og skremmende hvor fort det kan forsvinne. Det tenker vi sjelden over!

Kommentarer

  1. Pia24. juli 2011 kl. 22:45

    Det er ufattelig det som har skjedd. Men etterhvert må vi få lov til å vende tilbake til våre vanlige liv. Vi er berørt og preget, og det er vanskelig å vite hva som blir riktig å gjøre. Akkurat nå har jeg ingen lyst til å blogge om noe annet enn tragedien.
    Men selvfølgelig skal dere feire bursdager og glede dere til feriereiser! God tur:)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Det snør

Det snør i Oslo. I tilfelle du ikke har fått det med deg. Det snør helt vilt, det er kaos og ufremkommelig og jeg har vært ganske lei et par dager. Samtidig tenker jeg at vi alle må ha litt tålmodighet. Jeg har i dag sittet på en buss. Som kom, til tross for at Ruter-appen kunne informere om at det sannsynligvis ikke ville skje med det første. Antakeligvis var denne bussen en time forsinket Uansett, jeg satte meg på bussen og sendte melding hjem: På vei, det går en buss! Hurra! Helt til Lambertseterveien. Den bakken opp der, den er jammen ikke god i snøvær. Og leddbusser i Oslo er visst ikke ment å brukes om vinteren, har jeg forstått. Nå har jeg sett et og annet kommentarfelt, hvor de som vanligvis kommenterer på alt, selvsagt har noe å komme med i denne situasjonen også. Som at "sjåførene hos Ruter (eller Norgesbuss da, som de vel kjører for) går i sandaler og derfor ikke kan kjøre på vinterføre" .  Til deg i disse kommentarfeltene vil jeg oppklare et par ting: Jeg forstår
Les mer

Høstutstillingen neste?

Bilde
Minsten har til tider veldig mye rart for seg. Ikke alt er så lett å forstå, for uinnvidde Blant annet er han hver eneste dag nå travelt opptatt med en stubbe i hagen. Her har vi huset fullt av leker, som er totalt uinteressante. En stubbe, en hammer og en skrutrekker, så er han fornøyd. Og han kan holde på lenge. Virkelig lenge Kunstneren med stubben sin Forrige dagen måtte han dessuten lage en greie i stua. - Kan jeg ta noen puter fra sofaen? Og kan du legge dette teppet som en firkant? "Installasjon på stuegulv" Så går han mumlende til og fra en stund, blant annet med utsagn som  - Så trenger jeg en kjekseske! og - To duploting! Resultatet er for meg relativt uforståelig, men for ham veldig viktig Abstrakt kunst. Inspirert av klovnene til Marianne Aulie? Litt som kunsten på Høstutstillingen Så får han nok arbeidsro i hagen, med stubben sin, er det godt mulig han stiller ut på Kunstnernes hus neste høst
Les mer

Kjære Trude Mostue

Du føler at staten ikke skal kunne bestemme hva barna dine skal ha på maten. Jeg føler at du ikke kan bestemme at jeg skal være hjemme med mine barn i årevis, og attpåtil amme dem til de kan be om noe annet selv. Det er mine pupper, og jeg bestemmer selv over dem. I første avsnitt presenterer supermamma Trude å si at hun ikke klarer å snakke og kose med babyen samtidig . Og at hun egentlig er en mann . Fordi hun tenker løsningsorientert . Det kan ikke damer, det da? I siste avsnitt mener hun at kvinner skal være hjemme og amme i årevis. Er hun en mann eller en dame? Nå må hun bestemme seg. Menn kan ikke ta seg av sine egne barn da? Er det bare fordi de ikke har pupper? Hva med alle mødre som ikke får til ammingen? Som allerede er tutet ørene fulle fra Gro Nylander - og så kommer en dyrlege på toppen av det hele og kjører samme leksa om igjen. Herlig. Gi mødre dårlig samvittighet og sammenbrudd! Jeg blir umåtelig provosert på mine egne vegne. Og så på alle pappaers vegne. Som li
Les mer