søndag 24. juli 2011

Respekt

Alt er fortsatt grusomt, to dager etter. Bildene ruller fortsatt kontinuerlig over tv-skjermen. Det kommer stadig nye fakta på bordet, og det blir ikke lettere å forstå, slik jeg hadde håpet. Med alt vi får vite, blir det egentlig bare verre og verre. Det er så grusomt at jeg ikke kan finne ord.

Jeg er mor, og tenker på alle de som har mistet barna sine. Men hva med moren til gjerningsmannen? Hva føler en mor, som har et slikt monster til sønn? En mor ønsker høflige og greie barn, barn som sitter pent ved bordet og sier takk for maten, får en god utdannelse og ter seg blant folk. Og så skjer noe slikt. Jeg kan ikke en gang forestille meg hva moren må tenke. Det er for absurd, rett og slett. Grotesk og virkelighetsfjernt. Stakkars mor.

Mine greier blir til ingenting i forhold. Jeg fikk ikke gave på bursdagen min, for da var jeg i utlandet. Jeg er lei regnet. Jeg er lei Sabeltann, som går i loop her hjemme, både på tv og på cd. Det er rotete inne. Håret er flatt og magen bulkete. Så utrolig ubetydelig.

Jeg tenker nå på hvordan vi skal vende tilbake til hverdagen. Hva som er galt og hva som er riktig. Kan vi kose oss i morgen når mannen har bursdag? Eller er det respektløst? Har jeg lov å glede meg til ferien på Kypros?

Vanligvis velger jeg å distansere meg fra de store tragediene vi hører om i mediene. De angår ikke meg, de skjer ikke i Norge. De er for fjerne for meg, og for at jeg skal holde ut alt kan jeg ikke ta alt innover meg. Denne gangen er det annerledes. Jeg kjenner noen som kjenner noen. Jeg vet om flere som har sin arbeidsplass der bomben gikk av. Jeg gråter når jeg ser talene til statsministeren. Det skjer da ikke slike ting her hos oss.

Jeg har to barn her, som ikke forstår omfanget av tragedien. De har behov for et normalt liv. De vil på lekeplassen og til kompisen. De vil ha is og feire pappas bursdag. Men inni meg gnager det: Det er galt. Tenk på alle som har mistet. Tenk på hva ungdom opplevde i to timer på fredag. Det er helt umulig å forstå.

Jeg har tent et lys i vinduskarmen i kveld.

Og så vil jeg glede meg ennå mer over alt jeg har. For det er utrolig og skremmende hvor fort det kan forsvinne. Det tenker vi sjelden over!

1 kommentar:

  1. Det er ufattelig det som har skjedd. Men etterhvert må vi få lov til å vende tilbake til våre vanlige liv. Vi er berørt og preget, og det er vanskelig å vite hva som blir riktig å gjøre. Akkurat nå har jeg ingen lyst til å blogge om noe annet enn tragedien.
    Men selvfølgelig skal dere feire bursdager og glede dere til feriereiser! God tur:)

    SvarSlett

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails