Bikinisesong

Siden det er ferie på trappene, med sol og strand og basseng - og altså bikinisesong, må mor ut og kjøpe bikini. Det er ingen gledelig oppgave, det må jeg bare ha sagt. Jeg hater det. Jeg føler meg ikke vel i bikini. Plagget i vinduet ser så flott ut, jeg tar det på, og alt er bare trist. Hvorfor kan ikke utstillingsdokkene i butikkene se ut som damer flest? Med en bulk her og en fold der?

Jeg kjøper to bikinier, og er ikke fornøyd med noen av dem. De er latterlig billige, det er bare derfor jeg kjøper dem. Jeg er nok fortsatt på jakt etter den ultimate bikini. Kanskje den dukker opp i morgen.

Wonderbikinien. Som mirakuløst nok gjør denne kroppen som skapt for stranden. Selv om jeg forsøker å si til meg selv at jeg ikke bryr meg om hvordan det ser ut, hva andre måtte mene og om det er en valk her og der, så bryr jeg meg likevel. Inni meg. Det er ikke noe å gjøre med nå, jeg er klar over det, men likevel.

Heldigvis, som plaster på såret, finner jeg sandaler som passer. For om det er vanskelig å finne bikini, så er det nesten verre å finne sko. Andeføtter har jeg, de er like brede som de er lange. Og da passer ikke hva som helst. Endelig, etter flere måneder på skojakt, finner jeg halv ti onsdag kveld plutselig to par jeg både liker og passer i. Fantastisk.

Så om jeg ikke er så komfortabel i bikini, kan jeg i det minste gå med stil og verdighet i nye sandaler ned til stranden.