Dragemamma

Det er ikke det at de andre som spiller i konserthuset på søndag er dårlige. Absolutt ikke De spilte avanserte stykker. Med dirigenter som helt sikkert er både flinke og motiverende Det er bare det at da minstens orkester kommer på scenen, er det ikke 20 forsiktige barn. Det er nærmere 100 ivrige. Alle får være med. Små og store. De som har spilt lenge og de som nettopp har begynt De har celloer, kontrabass, en haug fioliner og et piano Og en dirigent som virkelig gir alt. Som spiller med hele kroppen. Drar med seg barna. Lar alle spille med, selv om de ikke kan alt For en lyd! Pirates of the Caribbean blir aldri det samme igjen etter dette Jeg sitter med tårer i øynene og blir stolt over at minsten har lyst til å være en del av det der

Nå nærmer det seg jul, og da kommer det ofte krav om ønskelister Minsten tar oppgaven alvorlig, og skriver så svetten står Han går jo i første klasse, men på Steinerskolen, hvor de ikke begynner med tall- og bokstavtrening før i andre. Likevel har han bestemt seg for at førsteklassinger kan lese og skrive, og har derfor lært seg helt selv For andre enn mamma kan dette fort bare være vilkårlige bokstaver på et ark Det er for eksempel ikke hver dag en seksåring ønsker seg cheddar til jul. I alle fall ikke midt mellom tegneblokk og sumppolitistasjon Men han er jo i det minste konsekvent, alle o-er i robot er blitt å Og jeg har faktisk ikke samvittighet til å forklare at det ikke er en j i skorpion - når det han er mest opptatt av, er å få svingen på j-en riktig vei

Minsten har jo begynt med fiolin Jeg har ikke hørt noe særlig siden han begynte å spille for noen uker siden. Derfor er jeg veldig spent i dag Er det noe bare en mor kan sette pris på? Eller er det en ny Tellefsen vi har her? Jeg blir i alle fall overrasket. For han er jo flink (På en skala fra null til to, selvsagt, men dog...) Nå er han kjepphøy, spiller noe med vafler og saft, attekattenoa og improviserer til og med. Det som er dumt under impro-seansen, er visstnok at han ikke kan spille samme sang to ganger, for han husker ikke helt hvordan han gjør det. Vi har alle vårt Han har målene klare. Han skal bli best i verden på fiolin. Og gleder seg til å holde konserter Så om noen vil på konsert, er det bare å si ifra. Minsten arrangerer

Nå som sønnen er blitt såpass stor, er vi ikke altfor ofte innom skolen lenger. Frem til tredje klasse hentet jeg stort sett hver dag, og hadde en viss oversikt over hva som foregikk. Nå klarer han seg selv, og de eneste gangene jeg er innom er på møter eller - som i dag - på klasseromsvaskingen Noen ønsker å fjerne hele vaskingen. Jeg tenker at såpass tid har jeg, at jeg klarer å dra meg på skolen en gang pr semester for å vaske klasserommet. Og har jeg ikke tid, betaler jeg en tiendeklassing for å gjøre det for meg Det er en steiner-greie. Vi skal gi noe tilbake til klassen ved å vaske. Jeg kjenner ikke at jeg gir så mye. Jeg legger ikke igjen masse gode energier. Jeg er ikke så antroposofisk av meg. Men det blir rent da En skikkelig viking Jeg får noe annet ut av det. Jeg får muligheten til å sjekke bøkene til sønnen Antakeligvis med litt hjelp, det her, sønnen "husker ikke helt" Det er nemlig ikke hver dag jeg ser dem. Han har jo ikke allverdens ...

I dag kommer jeg over denne artikkelen , på barnehage.no Og hele barnehagetiden til eldstemann dukker opp igjen hos meg. Fra den første, familiebarnehagen som absolutt ikke fungerer på noe plan, til den store kommunale i nærmiljøet, der han går i over fire år. Der de elsker å bruke problemfokusering og TRAS-skjema, uten å egentlig selv forstå hvorfor. I alle fall klarer ikke de ansatte å forklare meg hvorfor Som førstegangsmor tror man jo på det de sier i barnehagen. Selv om jeg etter hvert syns det begynner å bli litt i overkant mye problemer med sønnen. Som riktignok kan være vanskelig, men ikke mer enn andre barn Hver eneste dag er det noe Han har lugget (han er 1 1/2 år). Etter to ganger med denne tilbakemeldingen må jeg spørre: Er han virkelig så mye verre enn andre barn? Det kommer litt overraskende på, siden han er veldig hyggelig og grei i andre sammenhenger.  Men neida! For all del! Han er ikke noe verre enn andre. De vil bare si ifra Han har revet ...

Da skoleåret starter i august, har vi to suverene foredragsholdere på plandagene. Den ene av dem, Jarle Eknes, snakker om temaer som kan få en hver ned i dypet, nemlig angst og depresjon . Man kan bli deprimert av mindre. Men han er ganske morsom og underholdende, og gjør tøffe temaer litt lettere fordøyelige Altså, depresjon kan man jo alltids kjenne seg igjen i, men angst er liksom ikke det jeg går rundt og tenker på daglig. Bortsett fra at det under foredraget går opp for meg at jeg faktisk har en angstlidelse . En angstlidelse er når man er så redd for noe at det setter begrensninger i hverdagen Nå er det ikke hver dag jeg blir utfordret i forhold til denne angstlidelsen, men jeg går for eksempel aldri i skogen mellom februar og november. Enda mindre overnatte i nevnte skog. Jeg vil aldri i livet reise på ferie til Australia. Og jeg ringer en gang på hos naboen og spør om hun kan sjekke under sengen min om det tilfeldigvis ligger en pyton der. I tredje etasje i en bygård ...

Tre dager denne uken er viet de nye digitale norskprøvene. Altså prøver i norsk for voksne minoritetsspråklige Og med nye mener jeg nye. Aldri før gitt. Og med digitale mener jeg skikkelig digitale. På datamaskin Jeg deltar. Som eksamensvakt. De to første rundene, med ca 140 kandidater ved vår skole, må avbrytes. Da det digitale faktisk ikke virker. Sånn er det jo med datagreier. Man er avhengig av å ha riktig svitsj. Og det har vi ikke. Eller. Vi og vi. Det er ikke hos oss feilen ligger Og det forstår nesten alle de 140 som ikke får tatt prøven på mandag. De smiler på veien ut, og velger å se det positive i det hele. -  Nå kan jeg lese en hel uke til! - Det var synd, det her, jeg hadde jo gledet meg til å ta prøven!  -  Men sånt skjer! Og flere sånne kommentarer De siste fem rundene jeg er med på, går på skinner. I allefall sånn gjennomføringsmessig. Om de består prøvene på sitt nivå, alle kandidatene, det kan jo ikke jeg si noe om. Men mange er kjempef...

Nå vet ikke jeg hvordan det er hos andre, men jeg personlig blir ikke lenger overrasket over de til tider litt spesielle ønskene fra gutta. Særlig ikke de fra minsten Nytt ønske av uken: Kan vi lage hjemmelaget yoghurt? Jeg vet ikke hvor det kommer fra, dette forslaget, men det er klart vi kan det. Jeg ønsker tross alt at gutta blir kreative, selvstendige, fornuftige menn med tiden. Og er det noe som sikkert vil imponere en kommende svigermor, så er det hjemmelaget yoghurt Jeg antar det vil imponere både min og mannens svigermor også, om vi lager det. Jeg har aldri gjort det før, men jeg får en kjapp innføring i laging av yoghurt av en kollega som kan dette. Det virker jo ikke særlig vanskelig Som sagt, så gjort. Fridager i påsken er jo et greit utgangspunkt for yoghurtsysler Kok opp 1 liter melk, det står litt forskjellig rundt på nettet når det kommer til hvor varmt, så jeg velger en mellomting. Sånn passe varmt Kjøl litt ned Bland inn 1 dl yoghurt naturell i melken ...

Minsten har oppdaget lego, og er nå helt hekta. Siden han hadde bursdag nylig, kom det mye lego i hus. Han har også fått arve alt fra storebror. Vi snakker mye. Enorme mengder Nå drar han med seg bruksanvisninger når han skal legge seg, ligger og leser og planlegger og gleder seg til neste dag når det blir bygging igjen Jeg er ikke den som elsker å ligge på gulvet og bygge lego. Jeg gjør det hvis jeg absolutt må, men aller helst ser jeg at mannen gjør det. Han er til og med så ivrig at han kan finne på å bygge noe helt alene, uten minsten Vi er godt i gang med en stor legoby. Politihuset ble ferdig i går. I dag står buss på planen. Og mannen er på fest. Da er det mamma som må trå til, da - Mamma, du er blitt skikkelig god på å bygge lego da! Dette klarer du kjempebra! Snakk om positiv heiing og oppmuntring. Og jeg klarer det. Bussen blir kjempefin Selv om den er gul og ikke rød. Men vi kan vel venne oss til det også. Den har tross alt både dører som k...

Når utfordringene står på rekke og venter på meg, forsøker jeg å trekke pusten dypt og sier med Pippi:   Og så gleder jeg meg til lørdag kveld, sånn ca klokken 22  

Og jeg som trodde minsten aldri kom til å begynne å interessere seg for bokstaver. Eller tegning av andre ting enn kruseduller, for den saks skyld Nå er vi igang med både det ene og det andre Og mamma er så stolt!

Det er rart hvor forskjellig syn man kan ha på ting. Og på mennesker Ta meg selv, for eksempel Jeg går rundt og tenker at jeg er en liten, usynlig ingenting i mengden. En bitteliten prikk i universet. For to små mennesker er jeg alt, men for resten av verden er jeg liksom bare der. Litt sånn ubetydelig. Det er vel flere som ikke vet hvem jeg er enn som vet det. For eksempel Dette er synet jeg har på meg selv, og har hatt siden skolen. Hvor jeg kommer meg gjennom videregående uten at noen vet helt hvem jeg er. Hvor jeg bare forsvinner i mengden. Ikke stikker meg ut. Der jeg gjør lekser og kan svarene og leverer stilen før fristen. Hvor det mest revolusjonerende jeg gjør er et lite, internt opprør mot bibliotekaren, som ikke lar meg låne et leksikon ut av biblioteket. Men hvor jeg ellers bare er en av mange Det er klart det er en god stund siden videregående nå. (Det må jeg vel innrømme). Og jeg føler meg ikke spesielt grå. Bortsett fra noen ganger da, når jeg har...

Å være på skrivekurs med Jan Kjærstad er en opplevelse. Udelt positiv sådan. Jeg forteller ham ikke at jeg, etter å ha blitt tvunget gjennom Homo falsus på høyskolen i forrige århundre en gang, aldri har nærmet meg en bok av ham igjen. Det er jo ikke nødvendig. Jeg har forøvrig heller aldri nærmet meg Jon Fosse igjen, av samme tvangsgrunn Kanskje må jeg plukke frem Erobreren fra bokhyllene nå. Den står jo der. Tilsendt fra Bokklubben en gang på 90-tallet. Fordi den måtte man jo ha. Fordi den er skrevet av Jan Kjærstad. Og litt fordi omslaget er fint Man kan jo ikke annet enn å bli inspirert i et rom med slik veggpryd Jeg kommer nok på kurs med litt annen agenda enn noen av de andre. Som helt tydelig er wannabe-forfattere. Jeg har et dypt og inderlig ønske om å lære å skrive . Om ikke annet, så for min egen del. En del av de andre er overivrige, og da de oppdager at Erling Kagge, som jo eier sitt helt eget forlag, er på samme kurs, blir de viltre hundevalper som logrer run...

Jeg elsker at minsten syns han kan skrive For alt det jeg vet, skriver han flytende på et språk jeg ikke kan - Blogget på iPhonen min!

Sønnen har lenge ønsket seg sin egen telefon. Jeg har holdt igjen. For jeg mener at gutter på åtte ikke trenger egen telefon. Han mener noe helt annet Sønnen ønsker også å ta buss til skolen. Alene. Det har jeg også holdt igjen på. For jeg mener at gutter på åtte ikke trenger å kjøre buss alene i Oslo. Han mener noe helt annet Særlig nå som han blir ni Nå har sønnen fått sin egen telefon. Fordi han skal begynne å ta buss til skolen Og ja, jeg gruer meg til skolestart! Mens han - han bare gleder seg

Vi har to ganske like men også veldig forskjellige gutter Han ene syns det meste han aldri har smakt før er ekkelt Han andre syns egentlig alt er kult, og hopper uti uten å tenke seg noe særlig om. Han bestiller sjømatpasta på ferie i Kroatia. - Si at det må være blekksprut oppi, mamma! Mens storebror brekker seg ved siden av I dag er det reker på menyen her i huset. De er kjempegode. Eldstemann vil rense dem, men er så vidt borti med tunga og kan umiddelbart fastslå at dette liker han ikke Minsten spiser masse, med rogn og det hele. Helt til en reke stikker ham i fingeren. Da er han ferdig for denne gang - Mamma, denne ser litt sint ut... Mamma har en plan for sommeren: lære å like sushi - Skal vi spise sushi på lørdag, minsten? - Jaaaaaa! Sånn flaks at jeg har en tøffing jeg kan ta med meg. Jeg antar det blir en større suksess for ham enn for meg

Minsten gjør som storebror   Han løser kryssord på ferie. Strålende fornøyd   - Mamma, se. Jeg skriver kryss!    

Eldstemann kastet støttehjulene veldig kjapt etter at kompisen lærte å sykle. Før han fylte fire. Et kvarter tok det å lære ham å sykle. Motivasjonen var på topp Minsten har liksom ikke vist noe særlig interesse. Og jeg har også følt at det kunne ta litt tid med ham. Vinglepetter I dag ringer naboen og sier at en liten gutt sykler rundt på skolen. Uten støttehjul. Og den lille gutten er min. Kompisen kan det allerede, han har kunnet det i fire dager allerede, og er derfor ganske ovenpå - og ørlitegrann belærende. Forståelig nok. Alle liker jo å være ekspert Et minutt tar det å lære. Riktignok må vi jobbe litt med start og stopp, nedoverbakker, litt for krappe svinger og å se seg for før busker og kratt. Men det går unna. På to hjul. Og jeg tenker nå at det antakeligvis er jeg som har holdt igjen. Hvorfor har vi ikke latt ham prøve før? Han kan det jo. Han har det inni seg Jeg: Var det liksom bare inni kroppen din da, at du kunne dette? Minsten: Skjelettet mit...

Jeg er tydeligvis flink til å gi inntrykk av å ha orden og oversikt og gode lederegenskaper   Jeg har ikke egentlig det   Jeg er blitt forespurt om jeg vil være leder for julemarkedet   Jeg ble litt kvalm akkurat nå, kjenner jeg   Jeg tror kanskje noen andre burde ta den oppgaven, og jobber nå veldig med en ting jeg ikke er så god på:   å si nei

Sønnen har fått et nytt favorittprogram på tv, og inviterer i den forbindelse favorittnaboene på fire stjerners middag . Han går nøye gjennom oppskrifter og planer. Heldigvis finnes det en app for det. Antakeligvis er det litt det at han får laste ned en app som virker så tiltrekkende på ham. Han lager handleliste og drar i butikken. Han planlegger og skjærer og steker og legger opp og dekker på bordet. Jeg vet at han egentlig ønsker å lage det som hip-hop-er Assad laget på onsdag. Men han er pakistansk, og lager biryani. Nå kan vi klare det, men det må liksom forberedes litt mer enn helt vanlig kylling da. Vi satser på en litt enklere løsning Menyen blir, etter mye app-bruk og overveielse, og litt skjult påvirkning, som følger: mozarella- og tomatsalat, presentert på festlig vis kylling surret i bacon, ovnssteke poteter og saus fra pose (mamma hører kokken fra tv bak i hjernen da sausen kommer på bordet - posesaus er visstnok ikke lov...) sjokoladefontene ...