Sosial kompetanse

Da sønnen var liten og gikk i barnehagen, var det meste et problem.

Han satt for stille under måltider - der de andre sto på bordet og kastet mat på hverandre, trakk han seg unna.

Han gikk bort hvis det ble krangling, og istedenfor å slå ønsket han å løse problemer verbalt.

Vi snakket for avansert med ham, og vi tok ham med på teater - dette var ikke bra for små barn.

Han hadde både for grovt brød og for variert frukt i matboksen.

I tillegg til en haug andre rare tilbakemeldinger.

Avdelingsleder hadde oss inne til samtale for å forklare oss alle disse problemene. Og konkluderte med at det kom definitivt til å bli problemer med dette barnet, han ville bli fullstendig sosialt inkompetent.

I går var jeg på samtale med sønnens lærer på videregående.

Han får gjennomgående gode karakterer.

Han er spesielt god i fag hvor han må kunne argumentere og spille på lag med andre.

Han er en god venn og en flott person å ha i klassen, trygg og vennlig mot alle, han deltar aktivt i alle fag og han er en fryd å være sammen med.

Ifølge lærer skal mor og far være stolte over den gode jobben de har gjort med dette barnet.

Det kom faktisk så mye ros at han, som er ganske selvsikker, rødmet der han satt.

Kanskje alle som jobber i barnehager skal passe litt på hva de sier til førstegangsforeldre? Og tenke litt gjennom hvor problemorienterte de skal være?

Jeg er nemlig i dag veldig glad for at jeg valgte å overse de såkalte gode rådene vi fikk i barnehagen.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De eldre og svake og de i risikogruppa

Sparkesykler

Jo takk skal du ha