Hverdagslykke

Alle som har hatt baby kjenner følelsen.

Situasjonen der du endelig, etter mye strev og slit, har fått den lille til å sove (eller egentlig har han sovnet av ren utmattelse).

Du sitter der, i en vond stilling og må egentlig tisse, med tør ikke røre deg, knapt trekke pusten. Du tenker Ja dette var jo slitsomt, men det er jo også litt koselig å sitte her, med en varm liten kropp på fanget, med sovepust og røde roser i kinnene

Og så går det mange år.

Til du en dag opplever at han som nå er blitt 1,80 lang og ikke lenger har røde runde kinn, frivillig kommer frem fra gjemmestedet sitt. Sent på kvelden. Og han kryper opp i sofaen, bruker knærne dine som ryggstøtte, og snakker, helt uoppfordret, om noe som har skjedd på skolen. Om Kim Jong-Un og forholdene i Nord-Korea. Om frykten for at han kanskje egentlig lever i Truman show. Og hvor vanskelig det er å forstå at universet er uendelig og det må jo stoppe et sted ellers blir jeg gal, mamma, av å ikke forstå.

Du sitter der da, og tør nesten ikke puste, med en varm kropp på fanget, og klokken blir mer og mer, temaene vanskeligere og vanskeligere, mannen går til og med og legger seg, og du tenker Nå blir jeg veldig trøtt på jobb i morgen, det gjør vondt i knærne og jeg må jo tisse

Men det er så verdt det. Du holder helt kjeft om leggetider og tannpuss og at du må tisse, og sovner heller nesten på jobb dagen etter

Kommentarer

  1. Noen ganger burde det vært en liker-knapp på blogg også. Dette var helt riktig beskrevet.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Sparkesykler

De eldre og svake og de i risikogruppa

Jo takk skal du ha